Rolias morgengry – Når endetider møtes

Jeg pleier jo å blogge om laivene jeg drar på. Jeg syne bare det er så vanskelig å blogge om denne laiven. For det første var jeg arrangør. Jeg har vært med på den 10 måneder lange prosessen med å lage denne laiven, og det er ikke noe jeg kan dekke i ett innlegg. Jeg lærte masse om hva som fungerer og ikke. Kanskje jeg en gang skal skrive litt om lærdommer jeg har fått som arrangør. Men ikke nå. Akkurat nå tror jeg bare jeg skal si meg fornøyd med at laiven er vel overstått, uten altfor store kriser, med overvekt av fornøyde spillere.

For det andre varte laiven en uke, og allerede tredje dagen hadde jeg mistet oversikten over hvilke av de store og små scenene som gjorde inntrykk på meg som hadde skjedd når. Det skjedde noe hele tiden, jeg hadde masse indre spill, og enda mer ytre spill, så jeg tror egentlig ikke jeg er i stand til å gi noe referat fra denne laiven, og jeg er usikker på hvor interessant det er for andre også. Den sterkeste følelsen jeg sitter igjen med er nok alle de gangene jeg satt og skuet utover stedet og så alle karakterene i aktivitet. Uansett hvor mye eller lite jeg fikk spilt med dem, var hver enkelt spiller med på å gjøre fantasiverdenen virkelig for meg, ved å være der, gjøre sin greie og på den måten skape noe større.

For de som ikke vet det spiller jeg altså Keiserinne Morania Maalt av Rolia. Morania er adelsdame tvers igjennom og har sittet i eksil i silkekjole de siste 7 årene, helt til i fjor høst. Da hadde hun fått nok av at Den store stygge heksen Serima tyrraniserte folket og landet hennes, og tok på seg bukser og kevlarkorsett for selv å dra ut i krigen for å lede den Rolianske delen av De Allierte Hærstyrker. Den allierte hæren gjenerobret ganske mange områder i vinter, men skulle nå ta en pause for å bivåne kroningen av Prins Selinus II av Stalia, landet Rolia løsrev seg fra for flere år siden, og som de naturlig nok har et anstrengt forhold til. Jeg fikk uventet godt spill med Kong Selinus II, og Keiserinnen og Kongen fikk svært god kontakt og begynte å bygge solide broer. (De ble selvfølgelig brent og ødelagt i slutten av laiven, men det var utrolig gøy så lenge det varte). Som referatet til Bibliotekar Tullia sier: “Keiserinnen og Kongen liker hverandre svært godt”.

Gruppen min, aka Det Rolianske Hoffet, var som vanlig fantastisk. Vi fikk alle mye å henge fingrene i på hver vår front, men det fine med Hoffet er at vi alltid vet hvor vi har hverandre, og at vi sjekker inn jevnlig. Ikke minst fikk jeg en gang for alle uttrykt min verdsettelse av mine trofaste medarbeidere da jeg tilbydde mitt liv i bytte mot min dyrebare rådgiver Theos’, som hadde fått pest. Døden, representert av Lammet, satte såpass pris åå min villighet at hun helbredet ham uten vederlag. Magikerene Viktus sprang rundt og gjorde ritualer, og endte med å øke det magiske nettverket vårt med 1 vampyr og 1 fjellvandrer. Sylvia Marosia, øverst på listen over ettersøkte for landforræderi, meldte seg selv til ambassaden, og ble etter rettsak for fullt Roliansk magistrat dømt til døden i form av  livstidstjeneste for landet sitt, og viste seg som raskt reformert og trofast roliansk soldat.

20160705_174401I fjor høst møtte Keiserinne Morania Melinda Maalt av Rolia Myst Marius Markusson Milesteg, en eldre mann som hadde viet sitt liv til å spre kunnskapen om menneskenes opprinnelse, fra Tamaya, en gammel ruinert nasjon som nå ligger under Stalia, og de utviklet “en greie”, en herlig salat av diplomatisk mareritt og politisk kaos, kleine fjortisfornemmelser, subtil romantikk og familiedrama. Det må bare bli forviklinger når en overparanoid Keiserinne som har sittet i eksil hele livet, med unntak av en kort visitt tilbake til hjembyen for å gifte seg i et slags fornuftig tvangsekteskap, ha bryllupsnatt og sende mannen ut i krigen skulle finne ut av dette med kjærlighet sammen med en misjonær. Det endte ihvertfall med et frieri i skogen (og et ja), så nå er det bare for magistratet å finne ut av detaljene. Og for noen å brodere det hefitge monogrammet på 500 servietter (MMMMMMM).

Alt dette gikk for seg på Krakossæter, en speiderleir i Nittedal, som for anledningen var omdøpt til Kongslund i Stalia. Det finnes knapt mer paranoide skapninger i universet enn Morania (den naturlige konsekvensen av at de fleste hun har hatt nære relasjoner til, samt en håndfull andre, har prøvd å drepe henne), så Hoffet hadde takket pent nei til rom i herberget og satte nok en gang opp teltleiren sin. Denne gangen hadde vi utvidet til to telt, og delt jenter fra gutter, og vi fikk selskap av et følge Tamayanere (inkludert den tidligere nevnte kjæresten), samt Ridderne av Kronen, tre riddere som kom hjem etter tjue år på eventyr, og brakte med seg Rolias krone, som utpekte Rolias rettmessige hersker. Den ble satt på Keiserinnens hode og lyste sterkt og blått som et håp for alle ekte Rolianere.

20160715_000918Jeg hadde altså dratt med meg sakserteltet mitt, med blondegardiner og eget bad, samt en slagbenk som ble omgjort til dobbelseng om natten, en kjøkkenøy som fungerte sånn cirka nesten, et vakkert utskåret spisebord, utskårne dragestoler, faner og flagg, solcellelamper, vakuumbrygger med gassbluss og sølvtøy til tolv. Noe fungerte veldig fint, andre ting fungerte aldeles ikke, og i ettertid har jeg brukt masse tid på Pinterest og camping-sider for å finne ideer og veiledninger til gode løsninger for fremtiden. (fortsettelse følger!)

20160703_195323 20160618_143315Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er glad for at jeg sa ja til å være med i arrangørteamet til Rolia, og at jeg dro på denne laiven. Med det vil vil jeg takke for denne gang. Rolia – non plus ultra20160713_113003

Lagre

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *