Den gyldne plan B

Til laiven Amaltha var det jeg virkelig trengte et dugandes kveldsantrekk. På UFF hadde jeg funnet to like skjørt som bestod av foldede paneler med bånd mellom. Jeg har bladd nok på pinterest til å vite at viktoriansk = folder, så jeg tenkte at jeg “bare” skulle sy de to skjørtene sammen i høyden og lage en passende topp. Da jeg hadde fullført første del av planen på sykveld sammen med tre venninner, ble imidlertid kreasjonen umiddelbart døpt “surret skinkestek”… det ble visst ikke så flatterende som jeg hadde håpet på. Jeg ville såvisst ikke gi meg og i flere dager gikk jeg og grublet på andre løsninger. Jeg gikk til og med så langt at jeg åpnet skjørtet i sidesømmen og la inn et frontpanel…det gjorde ikke saken bedre. Jeg hadde allerede bestemt meg for å bruke et rødlig taftstoff til topp, så jeg gikk over til å lage toppen i påvente av inspirasjon.

Som jeg sa i den forrige posten har jeg fått ny respekt for mønster. Til denne laiven “investerte” jeg i et bodice- mønster fra Truly Victorian. Det var veldig generisk (derav navnet “Plain Bodice”) og hadde mulighet for mye variasjon. Jeg har gått og grudd meg til bodicen, for det er alltid der det har blitt trøbbel og frustrasjon, men siden jeg har oppdaget at historiske mønstre er bedre enn moderne og jeg har scoret tonnevis med voksenpoeng i denne syprosessen var det bare å la det stå til. Så jeg tegnet, klipte og tråklet sammen toppen. Det viser seg at Truly Victorians mønstre og veiledninger passer meg veldig godt og dermed krever liten til ingen tilpasning.

Men der stoppet det. Jeg var nødt til å ta et valg. Nevnte jeg at jeg også har alvorlig beslutningsvegring? Det er ikke det at jeg er redd for å velge feil, det er det at jeg vet at ved å velge må man også velge bort noe og jeg hadde så mange fine stoffer. Til slutt ga jeg dog etter for gruppepresset og lot skinkesteken hvile i fred.

Heldigvis passet det røde stoffet jeg hadde sydd bodicebasen i perfekt til det nye valget av skjørtestoff. Jeg valgte å ikke fôre skjørtet. Istedenfor prøvde jeg meg på en annen viktoriansk favoritt: hem. Man lager altså den nederste kanten av skjørtet i et passende fôrstoff og vrangsyr det til skjørtets fald. Deretter begynner den svært omhyggelige prosessen med å få festet lagene pent sammen. Denne hemmen har jeg maskinsydd, tatt opp, håndsydd og tatt opp 2 ganger.

Etterpå sydde jeg på fløyelsbånd, og den store lærdommen er: DEKOR FØRST!!! Det forskyver seg nemlig. Det ble uansett veldig bra for første omgang. Jeg tror det vi har snakket mest om på de siste måneders sykveld er hvor mye vi har utviklet oss som syersker, og konsekvensene av det. Det ene er for eksempel at terskelen for suksess har blitt skyhøy. Ikke at jeg har hatt lav terskel for det noen gang, men vi er altså blitt så nøye på det at det er umulig å erklære seg ferdig fordi man faktisk er ferdig. Jeg kan faktisk helt ærlig si at jeg er kjempefornøyd med dette antrekket, men likevel kunne jeg holdt på og flikket på det i evigheter hvis det ikke var for at laiven snart skulle starte.

dsc03432En kunst jeg fremdeles ikke mestrer er lukking på skjørt. Altså…jeg klarer fint å lage lukkinger, men jeg har hele tiden hatt denne redselen for å plassere den endelige knappen og knapphullet. En laivers erfaring er nemlig at det kan variere ganske mye, så jeg har grublet mye frem og tilbake på løsninger som åpner for disse variasjonene. På noen skjørt er det enklere å for eksempel sy på flere knapper eller lage flere knapphull (se det rutete skjørtet i forrige post). Dette skjørtet hadde imidlertid ikke åpning for sånt (pun not intended). Jeg grublet litt frem og tilbake, jeg hadde ikke lyst til å sprette av midjebåndet heller, for stoffet var litt skjørt. Så fikk jeg den lysende idéen med å skape en fold i hver side vet hjelp av lukkingen. Det ga faktisk en veldig fin effekt.

dsc03415

sidestykkene hektet sammen

dsc03416

Frontstykket hektet foran sidestykkene

Som dere ser på bildet av mønsteret har denne bodicen en svært heftig dekor, såkalte Breteller (eller Breletter som jeg feilaktig kalte det ganske lenge). Jeg var ikke sikker på om jeg skulle ha dem, egentlig ønsket jeg meg de karakteristiske lammelårsermene, men nok en gang hadde jeg valgt et stoff jeg hadde begrensede mengder av, så jeg måtte trikse og mikse ganske mye for å få klipt skjørtet, og da jeg var ferdig måtte jeg ta til takke med moderate puffermer. Heldigvis hadde jeg en liten lengde igjen, som kunne bli disse Bretellene, så da ble det Breteller. Jeg ville nemlig at dette stoffet skulle komme til sin rett, og at det ikke skulle se om som om ermene var en skikkelig nødløsning (istedenfor en del av en god plan B). Jeg er veldig fornøyd med valget.

Det er absolutt denne bodicen som har krevd mest tid og arbeid Ikke bare måtte jeg tråkle bretellene fast for hånd, men den skulle jo også ha  fôr med spiler i! Jeg brukte noen timer på å måle, klippe og montere rigilenespiler i alle sømmene. Og så var jeg ferdig…trodde jeg

Mål 3 ganger, klipp én gang… det er alle syerskers motto…og likevel går det bare ikke inn. Da jeg skulle prøve toppen med korsett for å bestemme knappenes plassering innså jeg til min store gru at frontene møttes såvidt det var. Det var aldeles ikke plass til knapper der, nei. Heldigvis løste det seg svært enkelt med en liten plakett å feste knappene på.

Så…uten noe mer om og men (det har vel vært nok) vil jeg gjerne få presentere Sophies Aftenantrekk:

dsc03479

Breteller, puff og fløyelsbånd

dsc03482

Baby got back!

dsc03485

 

Lagre

Lagre

5 thoughts on “Den gyldne plan B

  1. Pingback: …And a Partridge in a bedspread | Kristine PG

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *