Category Archives: Viktor

Tiden går ikke, den kommer

Babyen vår har allerede rukket å bli 4 uker gammel! Det har slått meg at jeg skulle ha blogget innimellom, men samtidig som jeg føler jeg har masse å skrive, så føler jeg også at jeg ikke har så mye å skrive.

Viktor har lagt på seg 737 gram siden fødselen, han er blitt 4 cm lenger og 1,5 cm tjukkere i hue. Han har vokst ut av de minste klærne og bleiene. Han kan løfte hodet selv, og snu seg fra siden til magen. Han har vært i 5 bursdager, på et par møter og flere shoppingturer. Vi lærer nye ting om hverandre hver dag, og jeg tenker med gru på at han aldri kommer til å bli min nyfødte lille baby mer, at han bare kommer til å bli større og større, til han en dag er høyere enn meg.

Vi har hatt netter der vi bare har lyst til å gi opp, og dager der “barsel-kos” ikke kunne vært fjernere fra tankene. Og så har vi hatt dager vi skulle ønske bare kunne vare for evig.

Det er mye jobb med baby; amme, skifte bleie, sove, repeter som nødvendig. Amming er ikke alltid bare kos, det å sove i to timers- intervaller er en læringsprosess, og tiden imellom går overraskende fort.

Samtidig går tiden saaakte. Når dagene består av tre punkter som repeteres i det uendelige, mister man fort oversikten over hvilken side av døgnet man befinner seg på. Ikke er det særlig relevant heller.

Jeg leste et fint sitat på internett: Øyeblikkene går sakte, men årene går fort. Så jeg tenker stadig på at jeg må prøve å nyyyyte øyeblikkene, ta inn disse magiske minuttene der han hyler, ammer, får skifta stappfulle bleier, sover, ja, alt det en baby er i stand til å gjøre, selv om det er det samme oppat og oppat. Og jeg setter pris på alle opplevelsene, alle sider ved det å være mor, men samtidig kan jeg ikke si at det alltid er bare nytelse, av og til handler det mest om å få mat i en hylende unge.

På en annen side står det også i en god bok at “alt har sin tid“. Jeg vet ikke om jeg kommer til å huske følelsen av å sitte der med babyen på brystet om et par års tid. Jeg vet ikke om bæsjebleier kommer til å bli et gyldent minne. Om 6 år, når han setter seg ned ved sin første skolepult, skal jeg nok heller prøve å nyte det også, enn å prøve å huske den tiden der han ikke engang kunne løfte hodet selv. Men jeg håper at jeg følger godt nok med til at jeg kan fremkalle minnene i ettertid likevel.

Det er det som er det vanskeligste med å være førstegangsforelder; man vet ikke hva fremtiden bringer. Og derfor blir jeg superusikker på alt. Hva om det jeg gjør nå skader ham for livet? Hva om jeg glemmer å gjøre noe viktig? Hva om jeg angrer på at jeg ikke tok meg tid til å nyte bleieskiftene? Hva om jeg nyter øyeblikkene så mye at han blir vant til for mye kos? sukk…

Hva er det egentlig jeg prøver å si? Nyte øyeblikket, ja. Når jeg tenker over det er det øyeblikkene det handler om. Ammetåka er nemlig ingen myte. En stor faktor er nok denne repetative tilstanden, der man spiller de samme to-tre timene om igjen og om igjen. Da er det ikke lett å huske hvilken dag han var søt i det yndige herre-antrekket, og hvilken dag han spydde over alt. Men jeg husker at han gjorde det, og jeg har bilde av antrekket (og alle de andre også 😉 ). Helhetsperspektivet har tatt permisjon, men erfaringsmessig kommer det stort sett i ettertid uansett. Så jeg tror jeg skal slå meg til ro med å nyte øyeblikkene akkurat nå, og se tilbake på denne tiden som fin på sin måte når den er over.

Et barn er oss født, en sønn er oss gitt

Før du leser vil jeg i ånd med min nye livssituasjon sitere første vers av denne sangen:

Dette er en vise om den stakkars mann.
Som var så uheldig som det kan gå an.
Synes du denne visa kanskje er litt trist.
Kan du trøste deg med det at alt gikk bra til sist.

Tirsdag var jeg utålmodig, og onsdag ga jeg opp. Jeg var utrøstelig, grein og stakkars Geir måtte ta imot min håpløse tirade. Jeg var sikker på at jeg hadde gjort alt feil gjennom svangerskapet, at jeg ikke var i stand til å føde, at det kom til å gå laaangt over tia, og verden var generelt sett bare kjip og fæl. Jeg skjønte imidlertid at jeg nok burde komme meg ut av huset, så jeg tvang Geir med for å kjøpe dress, og deretter dro vi på husmenighet.

Det er noe med det å presse seg litt for å møte folk når man er langt nede…det er SÅ verdt det. Full av lovord, omsorg og bønner kom vi hjem og gikk til sengs. En time etter gikk vannet. Jeg ringte ABC, selv om jeg ikke hadde rier, og der sa jordmoren “bare gå og legg deg igjen og kom innom i morra tidlig, hvis det ikke endrer seg da”. Et kvarter etterpå kom riene 5 minutter fra hverandre…så vi dro. Nå skulle det endelig skje; vi skulle føde!

Vi ankom fødestuen i halv fire-tia og ble plassert i senga på føderommet. Undersøkelsen viste 2 cm åpning, så der lå vi de neste timene. Jeg pusta, Geir telte. Ved morgenvaktskifte klokka åtte hadde jeg 5 cm åpning, og jordmor var svært fornøyd med framgangen, sett bort fra at hun ikke var helt fornøyd med hodets posisjon.

Riene ble sterkere, og jeg er utrolig glad for at jeg ikke måtte gjøre dette alene. Geir telte, pusta i takt, holdt i hånda og støtta på do. Klokka 12 hadde jeg 8 cm åpning, men det viste seg at hodet fremdeles lå litt på skakke og slet med å komme over “kanten”. Jordmor ville derfor ha meg til å gjøre en slags fin liten manøver der jeg sto ved prekestolen med ene foten på en krakk og gynga, for å kanskje klare å lure hodet på plass (selv om jeg egentlig lurer på om det bare er et puss de spiller på førstegangsfødende?)

Og der stoppa det.

Klokka tre var riene grusomme, jeg slet med å puste og kasta opp mer enn jeg fikk i meg. Ved nytt vaktskifte fikk jeg den fryktede og knusende beskjeden om at de ville flytte meg over på vanlig fødeavdeling, for å få riestimulerende hormondrypp. Riene hadde avtatt, så de var for svake til å dytte hodet over kanten. Alt ble ødelagt, jeg så for meg en utrolig vanskelig fødsel der jeg måtte ligge fastlåst av nåler og føde i ukomfortabel stilling, mens jeg strevde for ikke å svime av pga. sykehusskrekk. Jeg gråt en skvett og pusta meg gjennom nok en rie mens Geir pakka de nødvendigste. Vi fikk lovnader om at plassen vår var der når babyen hadde kommet ut, så vi lot resten stå igjen.

Vi ble tatt imot av en hyggelig jordmor, og så begynte prosessen med å koble meg til. Hormondryppet skulle altså gi sterkere rier, og på det punktet kunne jeg ikke helt se for meg hvordan jeg skulle klare det. Etter å ha snakket litt om det, erkjente jeg at når jeg først likevel måtte ha drypp, var det vel egentlig bedre å slippe å ha vondt, og heller få satt epidural også. Det var overraskende enkelt og greit, både å få satt og å ligge, med denne slangen i ryggen.

Godt koblet opp med drypp, epidural,sensorer, og av alle morsomme ting, en elektrode opp til babyen hode via….la oss kalle det “fødekanalen”, lå jeg der. Det var egentlig bare befriende å kjenne at riene ble sterkere, uten at jeg måtte gispe luft og kjempe mot oppkastet.

Nye timer kom og gikk, åpningen ble litt større og hodet lirka seg sakte, men sikkert lenger ned. Litt over ni på kvelden hadde jeg hatt 10 cm åpning i to timer, og måtte begynne å presse. Så det gjorde jeg. Jeg pressa og pressa, og det er helt sant som man sier; man føler at man holder på å sprekke. Jeg følte jo at jeg strevde til ingen nytte, at jeg ikke pressa nok og at det ikke kom til å gå. Men jordmor insisterte på at jeg var flink og at det skjedde ting.

Litt over klokka ti tilkalte hun en jordmor til, og en barnepleier. Jeg skjønte ikke helt greia, vi kunne jo nesten ikke se hodet engang…helt til: Den mest overraskende opplevelsen av fødselen var at jeg plutselig hadde pressa nok. Jeg fikk beskjed om å slutte å presse, så “press lett…PUST….lite press nå…PUST” og skvluupp (eller hvordan man nå staver det) så var babyen ute! Jeg hadde født en gutt! Det sutra i fotenden, pappan grein og personalet smilte. Øyeblikket var perfekt. Så fikk jeg det mykeste, varmeste og mest yndige vesen lagt på brystet.

2014-05-17 11.51.32Alle skrekktanker jeg hadde hatt om kliss, gørr og blod var glemt, dryppet var irrelevant, og det faktum at 5 mennesker samarbeidet om å få lappet meg sammen igjen virket som en helt hverdagslig greie. Her lå jeg og kunne se, høre, lukte, kjenne og kysse på barnet mitt, sønnen min, et menneske som jeg har lagd, båret frem og nå skal passe på resten av livet. Det er helt umulig å sette ord på den opplevelsen…men den anbefales 😉

Så tok tingene en litt annen vending enn vi hadde forventet (igjen): Epiduralen hadde lamma blæra mi, og derfor fikk jeg ikke komme tilbake på ABC den kvelden, men måtte bli på barselavdelingen. Det hardeste med den beskjeden var den tilhørende konsekvens at Geir måtte dra hjem. Litt etter innså jeg at det også betød at jeg måtte ligge første natta av min sønns liv på sykerom, ikke bare uten pappan, men sammen med et fremmed menneske.

Vi ble nok engang ryddet sammen og trillet inn på et trangt dobbeltrom. Det neste døgnet handlet for min del om å prøve å gå på do selv, feile og få hjelp, og amme i pausene. Geir ble fort ekspert på både bleier og “roe ned grinete baby-gange”. Nok et slag i trynet. Istedenfor å være mamma og oppleve alle “første gangene”, måtte jeg bare tenke på meg selv.

Det ble fort klart at Viktor aldeles ikke hadde tenkt å finne seg i å sove i noen boks, men heller i mammas armkrok, som forsåvidt ikke var å forakte. Andre natta ammet vi noen runder, men så var det slutt på kosen. Klokka 0500 var det ingenting som hjalp lenger. Verken pupp, runder på korridoren, ren bleie eller kos hjalp. Da pappa kom klokka 8 satt mor og barn og hulket i kor på sengekanten. Pappa tok en runde for at mamma skulle få samle seg litt. Han kom tilbake med en jordmor som bragte nok en knusende beskjed. Selv om vi hadde god kontroll på ammingen, produserte jeg rett og slett ikke nok mat.  Viktor hadde gått ned litt for mye i vekt og trengte morsmelkerstatning. Nå når blæra var i orden handla altså det neste døgnet om å øve på amming, og gi mme for å stille sulten. Og på ABC var det blitt fullt, så det var egentlig best om vi ble på barsel-avdelingen. Jeg følte neonskiltet blinke over senga: “Dårlig mor. Ikke nok mat. Må følges nøye opp!!!”.

Selv om jordmora var bærer av nok en dårlig nyhet, var hun også en reddende engel. Hun brukte masse tid på oss, og med smil og gode hender hjalp hun oss til å finne stillingen, og med mild stemme klarte hun å overbevise en sønderknust mor om at alt det som skjedde var helt normalt, og at det var nettopp derfor man er på barsel-avdeling.

Ja, om du ikke er nedtrykt nå, så kan du låne litt av tårene og de tunge følelsene jeg sitter med når jeg skriver dette. Men hvordan i all verden går det nå? lurer du kanskje. La vi igjen babyen i boksen sin og sprang? Neida. Da vi fikk beskjed om at det var best at jeg ble en natt til, tok jeg det med et skuldertrekk. En natt til… det klarer vi! Og for en natt…jeg klarte nesten ikke å sove, der jeg lå. Jeg har løst mysteriet med babyer og søvnløse netter. For hvordan kan man sove når man heller kan sitte og se på et slikt lite, herlig vesen som lager masse fine lyder og ansiktsuttrykk?

Om jeg ser på det med øynene jeg hadde under svangerskapet kan man si at det var en max mislykka fødsel; jeg måtte forlate ABC,  og få drypp og epidural.  Babyen kom ikke til verden i rolige omgivelser, med levende lys og dempet belysning, men omgitt at medisinsk personell, i flomlys og bråk på et trangt rom. Jeg måtte klippes og sys, og mens det ble gjort fikk pappan ta med babyen min på sin aller første kontroll, og jeg fikk ikke være med (4358 gram, 53 cm). Jeg fikk “komplikasjoner” og måtte tenke mer på meg selv enn babyen min, som istedenfor fikk utviklet et magisk bånd med pappa fortere enn svint.

Jeg kunne ikke engang gi barnet mitt nok mat! Og selvfølgelig fortjente jeg da ikke å få bade babyen min for første gang, den oppgaven fikk også pappan æren av. Han er jo definitivt flinkest med babyen vår, så da han flere ganger overkjørte meg på avgjørelser og baby-omsorg var det bare å kapitulere (red. anm: Han mente det jo selvfølgelig ikke, men prøv å forklar det til en barselkvinne). Ja, det ble nok noen barseltårer, kan man si.

Men når jeg nå sitter her og ser tilbake på de siste tre dagene, griner noen vonde tårer, og så noen gode, klarer jeg ikke annet enn å tenke at: Det ble akkurat slik det skulle skje. Det var så og si ingenting som gikk som planlagt, men der og da ble alle de riktige avgjørelsene ble tatt, selv om jeg trengte tid til å skjønne det. Vi trengte å være på barsel-avdelingen. Jeg trengte tid til å innse at ting tar tid. Jeg trengte å møte akkurat de jordmødrene som hjalp meg. Å få hjelp er absolutt ingen skam, men tvert imot en gave. Og det blir mange mange “første ganger”.

Da vi gikk ut fra barsel-avdelingen og kjørte hjem med vår nydelige, vidunderlige sønn, mirakelet vårt, Guds gave, var det bare smil (bortsett fra hos Viktor, som verken liker klær eller bilbelter) og takknemlighet.

Seier’n er vår!

Telefon – dramatikk

Hadde bestilt meg time til forming og farging av vipper og bryn. Greit å slippe å tenke på slikt de neste ukene. Så det skulle jeg da før vi skulle til jordmor. Sa til Geir at det ikke kom til å ta så lang tid….trodde jeg.

Innså fort at damen var innstilt på vippe-extensions (det var visst en del av kupong-tilbudet jeg ikke hadde fått med meg) og at dette ikke var gjort i en fei, men man har ikke så godt tids-perspektiv når man ligger der med øynene tapet igjen. Så jeg tenkte for meg selv at det heller fikk bli en liten leksjon i tålmodighet for Geir. Jeg antok nemlig at det var han som ringte der det durte i veska, ca 15 ganger.

Ble riktignok litt overrasket da det banket på døren og damen erklærte at hun var der for sin 1700-avtale…som var en halv time etter at vi skulle vært hos jordmor. Såpass…begynte å bli lett utålmodig selv, ikke minst fordi jeg nå hadde ligget på ryggen og pustet for harde livet i over halvannen time.

Og ikke lenge etter kom en dame fra det andre rommet med telefonen i hånda og lurte på hva jeg het. Så hadde faktisk Geir klart å finne nummeret til salongen? Jo, forsåvidt, men da jeg fikk telefonen i hånda fikk jeg i tillegg hakeslepp da mannen i den andre enden ikke var min ektemann, men en politimann!!! Han kunne fortelle at min mann var svært bekymret for meg, så gravid som jeg er, og om jeg kunne ringe ham, nå når det var på sitt rene at jeg ikke lå i en grøft, men på en benk i en skjønnhetssalong.

Det tok noen minutter til før jeg fikk av tapen (man kan visst ikke bare bli ferdig med slike vippe-greier i en fei i krisetilfelle engang), fikk bladd opp telefonen og trykt på “ring tilbake” på en av mine 15 tapte anrop, som ble besvart av en ektemann som øyeblikkelig brøt ut i lettet gråt.

Joda, han er verdens skjønneste. Jeg var jo hele to timer forsinket. Men jeg er nå funnet i god behold, og med lekre vipper. Så får vi se om jordmor er villig til å ta imot oss fremdeles, vi har visst en tendens til å klure til disse avtalene våre…

 

Når nettene blir lange

Det som tydeligvis skjer når man nærmer seg høygraviditet er at man slutter å sove. Eller…det er det som har skjedd med meg. Jeg har jo ingen vanlige symptomer, bare rare ting, så kanskje jeg er et helt unikt tilfelle? Joda, det er forsåvidt en god forberedelse til det tilsynelatende faktum at jeg ikke skal sove de neste 20 åra. Men det medfører en helt ny type frustrasjon.

Jeg får ikke sove! Denne enorme dumpen som jeg har erklært som selvstendig territorium frem til medio mai gjør det ikke særlig enkelt å finne en komfortabel stilling, og hjelper ihvertfall ikke til når jeg må snu meg…noe jeg må ofte. Selv om jeg er blitt både vant til og glad i denne sære greia som spriker i alle retninger og beveger seg på uforståelige vis til alle døgnets tider, blir den også en stadig større kilde til sukk, stønn og fysiske komplikasjoner. Skolisser er herved fjernet fra sortimentet.

Geir får sove. Og det bør han jo få lov til, han som faktisk er såpass samfunnsnyttig at han jobber og slikt. Det er jo ikke jeg, så jeg har jo strengt tatt tid til å sove ut, jeg som gjør “ingenting”. Men det ender med en merkelig nedadgående spiral; Jeg får ikke sove om natta, men jeg sovner så fort Geir har gått på jobb. Da sover jeg gjerne til han kommer hjem. Eller så blir hele kroppen og hodet så wonky at jeg ihvertfall ikke orker å gjøre noe fornuftig før han kommer hjem.

Og da har hele måltidsmønsteret forskjøvet seg, så det blir middag til frokost. Og da blir det jo ikke akkurat tid til lunsj, middag og kvelds….så jeg blir enda sløvere fordi jeg ikke klarer å spise nok, selv om jeg fikk beskjed om at jeg måtte det på forrige kontroll. En trøst er jo at jeg blir temmelig mett av pilleregimet tredje trimester fører med seg; 3 trankapsler, 2 hudprogram-kapsler, 2 DIGRE bringebærkapsler, 1 multivitamin, og dagens tilskudd (haha) Magnesium. Jeg vet riktignok ikke helt om jordmor synes det er fullverdig næringsinntak (?)

En annen grunn til at jeg ikke får sove er at jeg tenker på alt som må gjøres iløpet av de neste ukene (se, jeg er allerede typisk mamma 🙂 ). Men de kan jeg jo ikke gjøre om natta, aberet med å bo i blokk er at naboene rynker lett på nesa om jeg bråker klokka 04. Og Geir sover, så han kan ikke hjelpe meg å løfte… så da gjenstår blogging og lesing. For jeg kan jo ikke se Netflix heller når Geir sover.  Og dessuten begynner Netflix å gå tom for gode idéer til ting jeg liker å se.

Og sånn går no dagan. Det er generelt sett ikke noe sjakktrekk å ha en døgnrytme som er like ujevn som første marsjøvelse med aspirantkorpset, når verden utenfor frekt og freidig fortsetter som den alltid har gjort. Det påvirker den siste lille rest av sosialliv, og gjør dørstokkmilen enda lengre for den daglige lille spaserturen jeg eventuelt kunne klart, og som meget mulig hadde hjulpet på saken. Når jeg er oppstanden og klar til å endelig gjøre noe nyttig, er butikkene stengt og om jeg så hadde klart å skrape sammen nok motivasjon til å utføre et ærende eller to, hadde det vært umulig. Verden hånler av b-mennesker og høygravide.

Den uungåelige og svært problematiske effekten av denne spiralen er at jeg blir stresset. Over alt jeg burde gjort, alt som må gjøres og alt jeg har lyst til å gjøre, som jeg ikke orker, eller som jeg ikke kan gjøre på de tidene da jeg er våken. Og jeg som knapt har vært plaget med vanlige graviditetsymptomer som hormonelle humørsvingninger, får panikk og griner. Noen syprosjekter kan jeg alltids utsette (igjen), men det er liksom ikke slik at jeg bare kan droppe å pakke sykehusbagen. Og hver dag kommer jeg på flere ting jeg burde finne ut av. På yoga-kurset på onsdag innså jeg at jeg burde lese meg opp på fødsels-stadiene.

Jeg trenger husmorferie! Godt det bare er tre uker til jeg går ut i permisjon, så jeg får endelig får litt fri fra å bare være gravid…

Se, hun strikker også!

Joda, jeg strikker fremdeles. Og det begynner faktisk å bli en stund siden jeg var ferdig med det som skulle være vinter-prosjektet, selv om det strengt tatt ikke ble ferdig i vinter da jeg tenkte at jeg kom til å trenge den; en god varm, fin genser med plass til mage.

I fjor vår strikket jeg en genser til PT-katalogen, den blå/hvit-stripete. Det er noe spesielt med følelsen man får når man går inn i en garnbutikk og plutselig ser produktet sitt på trykk på disken 🙂 Samme butikk hadde også en modell hengende av genseren i én farge, og den synes jeg var innmari fin. Så jeg tenkte at jeg kunne bruke de enorme mengdene kid silk til å strikke en til meg selv.

Så jeg begynte å regne og tenkte og sånn. Jeg hadde egentlig tenkt å prøve meg på en overlapp-effekt  på vrangbord som jeg hadde sett i et blad, og i tillegg er det jo kjempemoderne at genseren er  litt lengre bak, så jeg strikket forkortede rader for å få en bue-effekt og ekstra lengde. Det viser seg at iom at Kid Silk er såpass lett, så gjør den ikke helt det andre, tyngre ullgarn gjør, og former seg ved hjelp av tyngdekraft, så den overlapp-effekten ble ikke særlig pen.

På samme måte måtte jeg prøve og feile noen ganger både på halsringningen, ermene og sammensyingen. I første omgang hadde jeg felt ermene for trange, og de var i tillegg (heldigvis) litt for lange, så jeg rakket opp en del og felte løøøøøøøsere av. Det endte på et punkt med at jeg måtte ta opp alle sømmene, feste trådene (arrgh!) og sy alt sammen på nytt, men til slutt ble jeg egentlig ganske fornøyd med resultatet.

Det triste her er jo at vinteren har vært så mild at jeg får hetetokter av å ha genseren på meg, så den har blitt hengende pent i et skap siden februar, da den var ferdig. Den er nemlig også med i et gravid-fotoprosjekt, som jeg fikk gjort del 2 av i dag, og endelig også dillet meg til å ta prosjekt-bilde av.

Så her er den; min stripeeffekt-genser i naturfarget Kid Silk  DSC00066

DSC00067 Og helt til slutt, et bilde av hestehov som har blomstret i hagen vår den siste uka 🙂 Det er noe helt spesielt med våren, og hvordan hele verden liksom får nytt liv. Kanskje litt ekstra spesielt når man også går og bærer på et helt nytt liv som kan melde sin ankomst når som helst?

DSC00070

Ammeklar/Ammeklær

Stoffhaugene fortsetter å omskape seg til ferdige arbeider. Det er faktisk deilig å se at jeg klarer å realisere idéene jeg har sittet og ruget på så lenge, og nesten gruet meg til å ta fatt på, i frykt for at det ikke blir perfekt.

Blant annet er jeg nå soleklar for amming, ihvertfall sånn på klesfronten, med både kjole, topper og gensere i alle farger og fasonger.kjole  DSC00006DSC00005 DSC00009 DSC00010 DSC00113DSC00012

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Er også klar for bæring, flere nye Mei Tai’er er på plass.Nylig oppdatert5

Og nå er det godt under to måneder igjen! Tenk; neste uke er jeg høygravid!!! Skal nok begynne å tenke på både bleieveske og sykehusbag snart. Noen tips?

 

32 uker, jordmor og dansefest

ca 32 uker i dag (32+1 på appen, 31+6 på skiva)
Kontroll hos jordmor i dag, og alt var som vanlig perfekt 🙂 Målene er helt på den røde streken, hjerteslagene er fine og liggestillingen god. Jordmor er også fornøyd med at det er mye liv der inne :)Det eneste jeg må gjøre, er å spise og sove mer, og jeg kan vel ikke klage på det….
Men har kommet til det stadiet hvor det nesten er slitsomt mye liv til tider. I dag har det vært helt ville tilstander der inne, det spreller og sparker og jeg vet ikke hva 🙂 Magen spriker til alle kanter, så det begynner vel å bli trangt der inne. Det er “bare” to måneder igjen!
2014-03-19 15.09.35

Ekstradeler?

Det begynner å bli tungt utenpå, og det begynner nok også å bli trangt inni. Kjenner masse liv hele tiden, og det er jo både koselig og betryggende. Samtidig er det skikkelig sært, rart og til tider skremmende. For jeg skjønner rett og slett ikke hvordan det ligger an der inne. Altså, hvordan går det an å sparke både nederst, øverst og i sida samtidig?!?! Har endelig innsett (tror jeg, kanskje) at den klumpen ved navlen som jeg trodde var hodet nok ikke er det likevel, den er for liten. Men er det en skulder kanskje? I så fall er den større enn jeg trodde den ville være.

Denne uka skal babyen være like stor som en ananas, sies det. Ja, det er greit det, men en ananas har da ikke så mange deler? Begynner å bli redd for at babyen skal komme ut med ekstradeler både her og der…