Category Archives: Sunnere

Min nye start

I august bestemte Geir og jeg oss for å investere skikkelig i livet vårt. Vi brukte en god sum penger på et program som heter “Din nye start”, som består av personlig oppfølgning fra ernæringsrådgiver og PT. Hvorfor?

“STOR” har vært overskriften i livet mitt helt siden jeg kom i puberteten. Kjært barn har mange navn; “fyldig”, “uskarp i kantene” , “plus size”, “tjukk”, “feit”…du har sikkert hørt flere, jeg har hørt alle. Min familie er av de som er mer glad i god mat enn i trening. Fordelt på oss alle har vi nok prøvd det meste; Fedon, Atkins, lavkalori, lavkarbo, juicekur, Grete Roede, Nutrilett… vel, vi er fortsatt store.

Jeg har alltid vært “den store” i gjengen, hun “søte, men ikke vakre”, “hun snille, men ikke attraktive”, hun som ikke kan shoppe på motebutikkene fordi designerne ikke vil at klærne deres skal bæres av oss som gir så dårlig inntrykk, oss late matvrak.

Og samfunnet har lært meg at “tynn er bra, tykk er dårlig”. Vi tykke er late, vi kan skylde oss selv, vi er ikke sunne, vi bør gjemme oss. De siste åra har mediene også tatt tak i det med stor mote, og skrevet om at det skal bli mer akseptert å være stor, men artiklene handler egentlig bare om en ting; skjul det store, fremhev det lille. Hold inn, stram opp, skjul og gjem.

Så størrelsen min har ikke akkurat vært noen tur i parken (bokstavelig talt). Da det viste seg at vi trengte assistert befruktning ble jeg også anbefalt å gå ned i vekt (duh! det er liksom den ultimate løsningen for alle oss med BMI over 25; gå ned i vekt, bli kvitt alle plager). Jeg hadde jo prøvd! Har aldri trent så mye som det siste året, gått turer, gjort øvelser, og passet på kaloriene. NULL effekt! I tillegg har jeg plutselig fått høyt blodsukker!

Så vi innså at det kanskje var verdt det å investere litt i profesjonell hjelp.ikke minst fordi vi ville prøve å snu livsstilen litt før vi ble foreldre, så vi kunne bringe videre noen gode vaner. Jeg har ikke blogget om dette før nå, for jeg hadde lyst til å se om det fikk de ønskede resultatene først, og plutselig oppdaget vi at jeg hadde blitt gravid aldeles på egen hånd (uten å gå ned et gram!!!), og ting ble helt snudd på hodet, men jeg har tenkt på det veldig i det siste, mye pga debatten om bildet til fotballfruen.

For ja, jeg er misunnelig på henne, som har de genene hun har, som elsker å trene og som har klart å være aktiv gjennom hele svangerskapet sitt, så hun 4 dager etter fødels kan legge ut et slikt bilde. Av alle de grunnen jeg har skrevet over; fordi jeg skulle ønske jeg var slik, fordi det er det jeg har lært at man bør være helt siden jeg var 13, men ikke er…

Men jeg har altså tatt noen grep. Jeg har mange intoleranser, som gjør at jeg ikke bare kan sette i gang med en eller annen diett. Hvis jeg skal erstatte alt jeg ikke tåler på en slik matplan med noe annet havner jeg tilbake på start hver gang (Ja, jeg har prøvd). Så i august møtte jeg altså denne ernæringsrådgiveren med en god andel erfaringsbasert skepsis. Jeg la ut, om oppvekst og miljø, om dårlig selvtillit, om intoleranser som legen ikke vil tro på, om hvor inderlig jeg hater å trene, om dårlig helse, lite energi, høyt blodsukker, om alt jeg har prøvd (og feila på), og at jeg egentlig ikke har noe håp. Samtidig har jeg betalt såpass mye at jeg blir temmelig skuffa om det ikke skjer noenting, og at jeg ihvertfall skal anstrenge meg for pengenes skyld. Og for barnas skyld.

Det første hun slår fast er at jeg mest sannsynlig har insulinresistens. Det gjør at jeg sliter med å gå ned i vekt, selv om jeg passer på kaloriene. Det første jeg lærer, er; Det handler mye mer om hva jeg spiser enn hvor mye. Siden vi har avtale for assistertr befruktning i oktober, blir det en slags deadline for meg, og vi bestemmer oss for en kickstart-diett: 4 uker. Null sukker, null melk, null mel… Kjære vakre vene, Jesus og mamma!

Jeg drar hjem. Dagen etter får jeg en e-post. Emne: Matplan. Kyllingfilet og salat med linfrø. Egg og linfrø. En halv avocado med linfrø. Fisk, blomkål og linfrø. Vann, vann, vann!

Det går faktisk ikke mange dagene før jeg utvikler spesielle evner; evnen til å oppdage den rette maten. Jeg finner plutselig ting jeg kan spise, ting som passer i min ekstremt begrensede matplan. Jeg spiser og spiser og spiser. 80 gram proteiner hver dag, 0 karbo. Jeg er SÅ mett! Selv om jeg bare får spise 200 gram om gangen, bare 1100 kcal. Ja, jeg vet, ALLE nettekspertene skriker! Men som sagt; det handler ikke om mengde, men om innhold. Jeg er stappmett!

Sykt spent etter en uke med intens selvpining blandet med ekstrem mestringsfølelse. Null håp. Opp på vekten. Jeg har gått ned 2 kg!!! “Det er ikke sunt”, sier du vel nå? Vel, på Slankekrigen går de ned 20-40 kg første uka. De blir også fulgt nøye opp av profesjonelle og har også en personlig utviklet plan. Wow, det virker! Vi snakker litt om alternativer. Majones er greit. Kaviar er greit. Soyayoughurt er ikke greit. Vel, 2 kg er drømmen. Det kan umulig gå så bra uka etter? Joda, 2 kg til har tatt farvel…2 kg fett. Jeg har allerede nådd det målet jeg har satt da jeg skulle klare dette selv, ved å trene litt mer og spise litt mindre. Jeg er under 85 kg.

Så begynner det plutselig å bli viktig å få møtt henne uka etter også, for alt har forandret seg. Etter de tre sunneste og hardeste ukene jeg har hatt matmessig lurer jeg på veien videre. Jeg er nemlig gravid. Ja, da må vi nok forandre en del. Du må opp igjen både i kalorier og karbohydrater. Ja, da var det altså over. Tilbake til start, tibake i maxvekt, nytteløst, bortkasta penge, evig stor…

Neida. Det går noen dager før jeg innser det; jeg har lært noe nytt. Etter tre uker med riktige porsjonsstørrelser klarer ikke magen min megamåltidene fra fortiden. Salat er fremdeles ikke godt, men jeg klarer det. Jeg trenger ikke brus til maten. Jeg har ikke lyst på godteri. Jeg MÅ ikke kose meg hver dag. Kombinert med en konstant småkvalme får jeg absolutt ikke i meg 24oo kcal. Og samtidig er motivasjonen helt forandret, nå spiser jeg for to, på den gode, riktige måten, jeg skal være sunn for to. Vel….kyllingfilet og salat er kanskje ikke det som står høyest på ønskelisten når man er kvalm og slapp heller, så dagen før neste konsultasjon blir det for første gang på fire uker en pizza og glasscola til middag, og jeg er sikker på at den ødelegger alt. Dagen etter viser vekten 1 kg mindre enn sist.

Og selvfølgelig er det nå viktigere at jeg får i meg mat i det hele tatt, enn at jeg på død og liv skal følge planen. Men det jeg har lært sitter fremdeles i. Jeg tenker helt annerledes nå enn før. Og jeg fortsetter å gå ned i vekt. På glukosebelastningstesten min i uke 10 er alle verdier normale. Jeg er ikke insulinresistent lenger, som betyr at kroppen er mer villig til å gi slipp på fettet. Og den gjør det også.

Nei, man skal ikke slanke seg når man er gravid. Men det har skjedd, det som jeg alltid har tenkt; at hvis jeg bare spiser som jeg bør, så kommer kroppen til å finne den vekten den vil ha. Både jeg og barnet får det vi trenger, det skal tross alt bare ha usle 300 kcal/dag, og det får den absolutt, siden jeg nå spiser det jeg vil. Og nå mener jeg det, i uke 12 er jeg tilbake på nudler, pizza og brus flere ganger i uka, men kroppen takler det helt annerledes nå når insulinet er samarbeidsvillig, og porsjonene er fornuftige. Jeg klarer ikke spiser hele godteposen lenge! Miraklenes tid er kommet.

Så hva er poenget med dette eviglange blogginnlegget som begynte som to løsrevne tanker en søndagsnatt etter nok en uke med nettbasert kroppshysteri?

Jo, da fotballfrues fødebilde fikk nettavisene og forumene til å eksplodere begynte jeg å tenke. Et av argumentene til hennes støtte var at hun hadde all rett til å være stolt og at hun har jobbet for å bli så flott. Vel… jeg er veldig enig, og ja, jeg er som sagt misunnelig. Ikke fordi hun ser flott ut etter fødselen, og jeg ikke kommer til å være like flat som henne. Men fordi jeg teknisk sett føler at jeg har rett til å være stolt, jeg også. Nå skal jeg skryte: Jeg har gått ned nesten 10 kg på 3 måneder, på en sunn og bevisst måte, jeg har tatt ansvar for helsa mi og fått stor gevinst for det. Samtidig er det et stort skår i gleden. Der er det igjen, det ordet; stor; for jeg er fremdeles stor og har lært fra jeg var barn at jeg ikke har noen rett eller grunn til å være stolt eller i det hele tatt fornøyd. Og jeg innser nok en gang at jeg ikke er skapt til å være noe annet. Jeg er mye sunnere nå, og også en del mindre, men innsatsen vises mer på vektanalysen til ernæringsfysiologen (som vel å merke oppgir mer enn bare kg), enn på buksene. Men “slike som meg” skal ikke legge ut bilder av resultatet, fordi jeg fremdeles er “uskarp i kantene” og “plus size”, så jeg kan ennå ikke handle i motebutikkene. Mange som ser meg vil fremdeles tenke “lat matvrak som ødelegger livet sitt”.

Så nå, siden jeg uansett ikke har full så stor leser-masse som fotballfruen, og fordi jeg er såpass opprørt at jeg et lite sekund skal gi blaffen i jantelov og alt jeg har lært om anstendighet og nettvett, skal jeg sjokkere og legge ut bilde av det jeg innerst inne vet jeg har rett til å være stolt av: Kroppen min!!!

2014-05-29 16.30.52