Category Archives: LAIV

Julie Varden skal til gards

Noen laivvenner bestemte seg for å arrangere en uformell og enkel liten generisk 1700-tallslaiv, der man skulle utvikle roller og relasjoner selv, i samarbeid med de andre spillerne. Det er et konsept som kan være litt vanskelig for en med ekstrem beslutningsvegring, og ikke minst ønsker jeg at rolle og konsept skal passe inn i settingen. Heldigvis er laivere fantastiske folk, og like etter at jeg hadde sendt en epost til arrangørene med “eh, jeg kan kanskje være en lærerinne, eller noe?” hadde jeg fått en storebror og en innpåsliten storsjarmør.

Julie Varden trengte noe klær, og Pinterest er blitt min farlige og fristende venn. Skjørtene “på den tiden” virker svært enkle: Man syr to stoffstykker halvveis sammen, folder i livet og snyr på knytting. Done

Underskjørtene er konstruert på samme måte, og er herlige greier, vatterte og quiltede. Jeg hadde for en stund siden kjøpt et billig sengeteppe nettopp til dette formålet og nå sydde jeg provisorisk på en lengde stoff øverst for å få litt mer lengde og noe å folde, samt noen bånd.

dsc03438 dsc03442 dsc03444

LOMMER!!! Jeg må si noe om lommer. Som jeg fortalte under blogging om Amalthea, er jeg blitt avhengig av lommer. Skjørtekonstruksjonen fra 1700-tallet istandsetter dette. OG en eller annen genial person (garantert en adelsdame) har funnet på historiens beste oppfinnelse; løse lommer. Jeg var så heldig å få arve et par av Sewsy og jeg tok meg selv i å gå med hendene i lomma konstant…

dsc03445

Og så skjørt. Idealet var nå paddeflatt foran, skikkelig kjegle. Forsåvidt helt greit, for det blir ikke mye midje når man har minst 5 snøringer rundt livet, nei. Prosessen blir altså gjentatt på ytterskjørtet.

dsc03447 dsc03449

Denne overkjolen i gobelin var det aller første kostymet jeg noen gang sydde. Jeg var dritfornøyd og også i ettertid har jeg alltid likt passformen, men jeg har aldri vært på noen passende laiv til å bruke den. Den funka helt greit og passer overraskende nok omtrent like godt i dag som på Hexcon’04.

dsc03456I utgangspunktet hadde jeg lyst på en overkjole med liv og skjørt med håndsydde cartridge-pleats. Jeg var helt innstilt på håndsøm, satte med ned for å tape og klippe til pdf-mønsteret jeg hadde. Jeg klipte en prøve, som passet fint, og konstruerte dermed toppen. Til min gru ble den altfort kort, trang og rar.bodice20161004_194854

En annen skuffelse var at stoffet jeg hadde igjen til skjørtet rett og slett ikke kom til å bli nok til å lage disse foldene. Så… plan B (min spesiallitet): jakke. 1700-jakkene er veldig fine og etter å ha konsultert med google, pinterest og min historiker-venninne hadde jeg bestemt meg for å kombinere bodice-mønsteret med formen fra bildet nedenfor.

Jeg vurderte en stund å bruke noe nydelig vevd ull jeg har arvet, og lin til fôr, men jeg kom til erkjennelsen at dersom jeg skulle gjøre det skulle jeg gjøre det ordentlig, og det hadde jeg ikke tid til lenger. Jeg hadde ikke nok av det andre stoffet til ermer, så enden på visa ble en slags bodice-jakke-hybrid som jeg skulle ha bluse under og sjal over om nødvendig. Jeg hadde jo konstruert toppen og skulle “bare” legge til “skjørtene” (ja, det heter faktisk det). De proffe (aka min syvenninne) nevnte at jakkene som oftest er klipt med skjørtene fra starten av, eventuelt at skjørtene klippes som forlenging av hver enkelt bit, men på dette punktet ville jeg bare bli ferdig og da jeg så dette bildet tenkte jeg at det var heeeelt innafor å bare sy på et foldet panel nederst.

Resultatet ble provisorisk, om man skal si det pent. Toppen var veldig spiss foran og jeg slet med å få til formen. Da den var ferdig montert oppdaget jeg også at den ble veldig mye større uten interfacing (som hadde vært den store bommerten på førsteutgaven), så den satt litt løst. Det skulle jeg selvfølgelig ha prøvd mye tidligere i prosessen, men prikk prikk prikk…

dsc03465

For en del år siden hadde jeg kystdrakt, og til denne fikk jeg en nøkkel av min Bestemor. Jeg har byttet bunad, så nøkkelen har ligget i boksen sin en del år. Nå kom den perfekte anledningen til å bruke den igjen, siden Julie var ekte gårdsfrue (ugift sådan). Den gamle bunadsøljen til Oldemor var også perfekt tilbehør. La meg presentere Julie Varden.

20161023_144109Frøken Julie Varden kom fra en ganske stor og solid gård, men likte best å lese. Hun hadde faktisk vært så flink på skolen at den gamle dotten av en lærer bare hadde gitt opp og overlatt ansvaret til henne etterhvert. De siste 15 årene hadde hun også hatt ansvar for huset, siden mor døde i en brann, og for halvannet år siden hadde faren dødd og overlatt ansvaret for gårdsdriften til August, som hadde store ambisjoner om å utvide. August hadde også forelsket seg i Thomasine, som hadde kommet til bygda for et par år siden, og nå jobbet i landhandleriet for familien til Julies BFF Ella.

Julie, på sin side, hadde ventet i 10 år på sin ungdomskjæreste Ulf, som hadde dratt i krigen. Nå var hun lei av å vente. Alle barna hadde blitt store, og det var ikke flere elever igjen. Det var ingen enslige menn igjen heller. Den eneste muligheten var å reise et annet sted, og Julie hadde søkt guvernante-post i Kristiania og fått reisebrev av Lensmannen. Hun skulle bare ha en siste koselige helg med broren og vennene.

Så kom selvfølgelig Ulf gående inn døra og alt forandret seg. I løpet av helgen ble de enige om å prøve å bli kjent på nytt. Han sa det så romantisk som at de fikk bruke litt tid, så hun kunne finne ut om hun virkelig ville være gift med en krøpling. Han hadde nemlig blitt sneiet av en kanonkule og brukte stokk. Julie så ikke helt slik på det, men slo seg til ro med å ha både plan A, B og C. Om ikke Ulf ville gifte seg, var det bare å reise til Kristiania og bli guvernante for en rik familie, og om hun var heldig traff hun en hun kunne gifte seg oppover til. Det skal nok gå bra med Julie, ja

Lagre

Amalthea – Even more food, Pensjonat Hjerterdame

Joda, jeg skal skrive litt om laiven, men jeg må avslutte kostymeskrytet først. Jeg hadde også “liggende” noen antrekk som endelig fikk komme til sin rett. Først og fremst er jeg egentlig veldig fornøyd med gullantrekket mitt. Det er skjørt og topp laget av Sewsy, som jeg fikk for en del år siden, og som har en utrolig flatterende fasong. Problemet var at toppen ikke hadde ermer, og at jeg er litt større enn henne, så den fikk en uheldig glippe foran. Alt kan jo ordnes med bluser, men det jeg virkelig trengte var aftenantrekk, så jeg ville prøve å konvertere det. Jeg har også hatt liggende en bit mønstret silke, og jeg fant ut at disse to kanskje kunne redde hverandre fra å bli dømt til evig lagring. Jeg hadde lyst på et sånt elegant viktoriansk frontpanel med folder, men det skulle også være minimalt med arbeid, så jeg sydde i en stor firkant med strikk i toppen. Det ble “så der”… Jeg innså også at jeg kom til å få problemet med å kle på meg, så jeg sprettet panelet av i den ene siden. På den måten kunne jeg strekke panelet bedre bak snøringen, og ikke minst komme ut og inn på egen hånd.

Nok en gang feilet jeg på puffen, selv om jeg hadde lagt til litt på mønsteret, men Sewsy bedyret at de var helt korrekte for tiden, så det var ikke slik at jeg ikke tok meg godt ut, jeg bare ønsket meg litt mer puff.

20160912_195712

????????????????????????????????????

Arrangørene/ Chef Liam Noone og Fru Sophie Brun Dahl

På toppen der kan du såvidt skimte Hatten. Pensjonat Hjerterdame har selvfølgelig kontakt med en dugandes modist, så jeg måtte ha en ordentlig hatt.  Og så hadde jeg kjøpt litt forskjellige billige solhatter fra ebay nettopp med de viktorianske laivene i tankene. Valget falt på en liten barnehatt i plastikkstrå, der jeg løsnet pullen og fjernet noen meter så den ble betrakelig flatere, før jeg dampet livsviljen ut av den. Jeg hadde en liten bit nydelig hvit råsilke liggende som jeg kledte utenpå, og deretter var det tid for pynt. Om man googler viktorianske hatter ser man for at konseptet er “ha nok brem til å slenge på det du kan få tak i av pynt”, men jeg ville at stoffet skulle komme til sin rett, så min ble temmelig enkel… hvis man ser bort fra fuglen.

20160914_142124Sportsantrekket var merkelig nok det antrekket jeg gledet meg mest til å bruke, mest på grunn av blusen. Jeg fant nemlig et vidunder av en bluse (eller faktisk to like) på UFF, MED disse deilige puffermene jeg har fått virkelig forkjærlighet til. Jeg hadde også et fløyelsskjørt som jeg hadde laget til Christianus Sextus. Jeg hadde laget en merkelig lukkeanordning, så arbeidet med dette antrekket bestod av å sprette av midjebåndet og sy sammen skjørtet med en mer korrekt foldefordeling.

Det kom absolutt til sin rett under Hjerterdamelekene, da Sophie fikk vist alle de fine folka hvordan man kaster kål.

20161005_095001????????????????????????????????????

Laiven var fantastisk moro. Jeg skal ikke gi noe detaljert referat, fordi jeg helt ærlig ikke husker hva som skjedde når, men jeg hadde mange magiske øyeblikk. Sophie fikk endelig treffe sin bror og svigerinne, og hun fikk en stjålen halvtime i fred med sin nye ektemann, hun fikk prøvd å sitte i høysetet, konspirert for ung kjærlighets skyld og virkelig prøvd seg på vertinneoppgaven.

Det beste med denne laiven var å stå som arrangør og se at denne lille lekeplassen man har prøvd å spikre sammen ble tatt over av spillerne og omgjort til en gigantisk fornøyelsespark. Det var akkurat det vi ville, og jeg synes vi klarte det ganske så godt.

Nok en gang hadde Kjetil dratt med seg sitt autentiske kamera fra 1890-noe, samt et snapshotkamera fra 1903 og tok vidunderlige bilder av oss

hjemmeside

AnkaFurbs youtube-rapport

Terningkast

Bilder fra laivgalleriet

 

Lagre

Save

Den gyldne plan B

Til laiven Amaltha var det jeg virkelig trengte et dugandes kveldsantrekk. På UFF hadde jeg funnet to like skjørt som bestod av foldede paneler med bånd mellom. Jeg har bladd nok på pinterest til å vite at viktoriansk = folder, så jeg tenkte at jeg “bare” skulle sy de to skjørtene sammen i høyden og lage en passende topp. Da jeg hadde fullført første del av planen på sykveld sammen med tre venninner, ble imidlertid kreasjonen umiddelbart døpt “surret skinkestek”… det ble visst ikke så flatterende som jeg hadde håpet på. Jeg ville såvisst ikke gi meg og i flere dager gikk jeg og grublet på andre løsninger. Jeg gikk til og med så langt at jeg åpnet skjørtet i sidesømmen og la inn et frontpanel…det gjorde ikke saken bedre. Jeg hadde allerede bestemt meg for å bruke et rødlig taftstoff til topp, så jeg gikk over til å lage toppen i påvente av inspirasjon.

Som jeg sa i den forrige posten har jeg fått ny respekt for mønster. Til denne laiven “investerte” jeg i et bodice- mønster fra Truly Victorian. Det var veldig generisk (derav navnet “Plain Bodice”) og hadde mulighet for mye variasjon. Jeg har gått og grudd meg til bodicen, for det er alltid der det har blitt trøbbel og frustrasjon, men siden jeg har oppdaget at historiske mønstre er bedre enn moderne og jeg har scoret tonnevis med voksenpoeng i denne syprosessen var det bare å la det stå til. Så jeg tegnet, klipte og tråklet sammen toppen. Det viser seg at Truly Victorians mønstre og veiledninger passer meg veldig godt og dermed krever liten til ingen tilpasning.

Men der stoppet det. Jeg var nødt til å ta et valg. Nevnte jeg at jeg også har alvorlig beslutningsvegring? Det er ikke det at jeg er redd for å velge feil, det er det at jeg vet at ved å velge må man også velge bort noe og jeg hadde så mange fine stoffer. Til slutt ga jeg dog etter for gruppepresset og lot skinkesteken hvile i fred.

Heldigvis passet det røde stoffet jeg hadde sydd bodicebasen i perfekt til det nye valget av skjørtestoff. Jeg valgte å ikke fôre skjørtet. Istedenfor prøvde jeg meg på en annen viktoriansk favoritt: hem. Man lager altså den nederste kanten av skjørtet i et passende fôrstoff og vrangsyr det til skjørtets fald. Deretter begynner den svært omhyggelige prosessen med å få festet lagene pent sammen. Denne hemmen har jeg maskinsydd, tatt opp, håndsydd og tatt opp 2 ganger.

Etterpå sydde jeg på fløyelsbånd, og den store lærdommen er: DEKOR FØRST!!! Det forskyver seg nemlig. Det ble uansett veldig bra for første omgang. Jeg tror det vi har snakket mest om på de siste måneders sykveld er hvor mye vi har utviklet oss som syersker, og konsekvensene av det. Det ene er for eksempel at terskelen for suksess har blitt skyhøy. Ikke at jeg har hatt lav terskel for det noen gang, men vi er altså blitt så nøye på det at det er umulig å erklære seg ferdig fordi man faktisk er ferdig. Jeg kan faktisk helt ærlig si at jeg er kjempefornøyd med dette antrekket, men likevel kunne jeg holdt på og flikket på det i evigheter hvis det ikke var for at laiven snart skulle starte.

dsc03432En kunst jeg fremdeles ikke mestrer er lukking på skjørt. Altså…jeg klarer fint å lage lukkinger, men jeg har hele tiden hatt denne redselen for å plassere den endelige knappen og knapphullet. En laivers erfaring er nemlig at det kan variere ganske mye, så jeg har grublet mye frem og tilbake på løsninger som åpner for disse variasjonene. På noen skjørt er det enklere å for eksempel sy på flere knapper eller lage flere knapphull (se det rutete skjørtet i forrige post). Dette skjørtet hadde imidlertid ikke åpning for sånt (pun not intended). Jeg grublet litt frem og tilbake, jeg hadde ikke lyst til å sprette av midjebåndet heller, for stoffet var litt skjørt. Så fikk jeg den lysende idéen med å skape en fold i hver side vet hjelp av lukkingen. Det ga faktisk en veldig fin effekt.

dsc03415

sidestykkene hektet sammen

dsc03416

Frontstykket hektet foran sidestykkene

Som dere ser på bildet av mønsteret har denne bodicen en svært heftig dekor, såkalte Breteller (eller Breletter som jeg feilaktig kalte det ganske lenge). Jeg var ikke sikker på om jeg skulle ha dem, egentlig ønsket jeg meg de karakteristiske lammelårsermene, men nok en gang hadde jeg valgt et stoff jeg hadde begrensede mengder av, så jeg måtte trikse og mikse ganske mye for å få klipt skjørtet, og da jeg var ferdig måtte jeg ta til takke med moderate puffermer. Heldigvis hadde jeg en liten lengde igjen, som kunne bli disse Bretellene, så da ble det Breteller. Jeg ville nemlig at dette stoffet skulle komme til sin rett, og at det ikke skulle se om som om ermene var en skikkelig nødløsning (istedenfor en del av en god plan B). Jeg er veldig fornøyd med valget.

Det er absolutt denne bodicen som har krevd mest tid og arbeid Ikke bare måtte jeg tråkle bretellene fast for hånd, men den skulle jo også ha  fôr med spiler i! Jeg brukte noen timer på å måle, klippe og montere rigilenespiler i alle sømmene. Og så var jeg ferdig…trodde jeg

Mål 3 ganger, klipp én gang… det er alle syerskers motto…og likevel går det bare ikke inn. Da jeg skulle prøve toppen med korsett for å bestemme knappenes plassering innså jeg til min store gru at frontene møttes såvidt det var. Det var aldeles ikke plass til knapper der, nei. Heldigvis løste det seg svært enkelt med en liten plakett å feste knappene på.

Så…uten noe mer om og men (det har vel vært nok) vil jeg gjerne få presentere Sophies Aftenantrekk:

dsc03479

Breteller, puff og fløyelsbånd

dsc03482

Baby got back!

dsc03485

 

Lagre

Lagre

Miss Sewphie

Det er hele tre uker siden laiven Amalthea var ferdig. Sukk. Jeg burde vel skrive langt og intrikat om opplevelsen min, men det er så vanskelig når man har vært arrangør.

Denne gangen tenkte jeg istedenfor at jeg skulle fortelle dere om kostymene mine. Amalthea var vår jubileumslaiv, da jeg og min mann har laivet i henholdsvis 10 og 20 år i år. Likevel er dette første gang jeg virkelig har tatt meg flid i antrekkene. Det er ikke fordi jeg ikke har kunnet teorien, det er bare fordi jeg er så himla utålmodig og mester i prokrastinering og derfor aldri har giddet eller hatt tid til å gjøre ting ordentlig. Nå bor jeg imidlertid 5 minutter unna min venninne, som har tålmodighet til slike ting som å kniple kanter og håndsy all pynten og sånn, så et godt antall sykvelder sammen med henne har vært svært så effektivt.

Jeg bestemte meg for noen betingelser til kostymene:

  • Jeg skulle lage fra innerst til ytterst, undertøy først, deretter plagg og så dekor
  • Jeg skulle lage ferdig ett antrekk før jeg begynte på det neste.

Så først måtte jeg til pers med undertøy. Jeg fikk øvd meg godt på flatfelte sømmer, da jeg slet innmari å få til en chemise/serk som jeg synes satt godt. (Bloggposten chemisery).

Det nevnte vaskede stoffet ble til en serk som jeg i første omgang ikke ble fornøyd med, men da jeg nærmere laiven prøvde den på nytt var den plutselig blitt perfekt, så… da så.20160912_193958Etter en del forsøk fikk jeg også lagd store nok mamelukker. De ble skikkelig skikkelig fine, bare synd at stoffet ikke var så robust, og at jeg fikk en svært uelegant revne på ene skinka i løpet av laiven. På bildet har de desverre ikke dekor, jeg har sydd på både blondekant og “pintucks”. Jeg har nemlig oppdaget hvilken gave de ulike syføttene er! Jeg har alltid hatt mange ulike syføtter, men min forrige maskin hadde så mange funksjoner at jeg ikek tenkte noe videre over det. Etter at jeg solgte den gamle, utslitte maskinen min og kjøpte en mye enklere en begynte jeg å teste ut føtter. Pintuck-foten gir en flott effekt. En annen stor favoritt er “blind hem foot”, som jeg nå bruker til så og si all falding, både blind og synlig 🙂

20160912_235504

La meg presentere: mammalukkene!

20160827_133216

Pintuck-foten

Min syvenninne syr fantastiske ting, inkludert korsetter… på bestilling! Så jeg bestilte ett, og ble kjempefornøyd. Høyt bak, så vi unngår ryggvalken, og med SKJE på magen!!!

Jeg testa ut skjørtemønsteret på hvit bomull og det ble så bra at det ble til et skikkelig fint underskjørt. Med noe mellomverk jeg “hadde liggende” og noen timer med rysjing fikk det helt riktig form. Jeg oppdaget like før laiven at det desverre ble litt langt for antrekkene, men jeg løste det ved å sy inn noen liggende folder nederst. Siden jeg ikke hadde så mye tid igjen, har jeg ikke presset foldene. Det var uansett ingen som skulle se under skjørtene mine (trodde jeg).

20160912_235330

Undertøy bakfra

20160912_235648

Undertøy forfra

 

20160910_165056

rysj rysj og mere rysj

20160926_231800

Å sy folder i ettertid kan være en utfordring

20160926_232515

Underskjørt med reservefolder

dsc03394

Her er jeg altså i bare undertøyet. Håper ikke jeg blir sensurert!

Jeg har også erkjent at det virkelig er verdt å investere i mønster. Jeg har hatt svært dårlig erfaring med mønster tidligere, det har aldri blitt bra, så jeg har fått litt aversjon. I denne prosessen er en av mine største lærdommer at siden de i “gamle dager” sydde mye mer etter individuelle mål, tar også mønstrene fra den tiden mer hensyn til det og vipps; de blir også enklere å tilpasse.

Jeg har hatt utrolig mye stoff liggende til “en passende laiv”. Derfor bestemte jeg meg av alle ting for å bruke stoffet på et kostyme jeg har hatt liggende i lageret.  Det var egentlig mest for å teste ut skjørtemønsteret igjen, og det ble faktisk veldig bra, så da ble det slik. Jeg skulle lage dagantrekk, og jeg gikk og grudde meg til å tilpasse bodice, siden det er der jeg har klura mest før. Jeg hadde et par dagantrekk liggende, så det var ingen krise, men de hadde bolero, så jeg måtte liksom ha bodice for variasjonens del. Etter et par sykvelder sammen med spillerne våre hadde jeg imidlertid plutselig fått lånt vekk et par antrekk, så da kunne jeg spare både stoff og tid på å lage bolero likevel! Jeg synes det ble riktig så snasent, jeg!

Jeg lekte meg litt med plassering av blonden på skjørtet, jeg lurte på om jeg skulle følge stripene eller falden. Jeg hadde sett et bilde av en kjole der blonden møttes på skrå foran og hadde liksom bestemt meg for det, men siden jeg hadde begrenset med stoff, ble også skråningen begrenset og dermed ble stripene ikke så “bratte” som de kanskje burde. Det ble heller ikke likt foran og bak, men det hadde ingens verden ting å si.

Skjørtet fikk lomme i den ene siden, og jeg er så glad for at jeg gjorde det! Jeg skal aldri ikke ha lommer på laiv igjen! Lukking på laiv-klær er en skummel ting, for man kan ofte være mye mindre eller større på slutten av en laiv enn på begynnelsen. Eller fra gang til gang. Dette skjørtet hadde heldigvis potensiale for en smart løsning: jeg sydde en plakett i åpningen, med flere knapper i. (Den var først i det rutete stoffet, men siden jeg sydde lommen i fôrstoffet bestemte jeg meg for å bytte plaketten også, så det ble gul effekt i begge sidene.) Deretter sydde jeg knapphull i begge sidene av midjebåndet, og sånn har jeg mulighet til å knappe inn eller ut etter behov 🙂

dsc03405

Rutete dagantrekk

dsc03402

Rutete dagantrekk bakfra.

dsc03406

Plakketten til knappingen i siden.

dsc03409

Jeg skal ALDRI ha et kostyme uten lommer igjen!!!

dsc03410

Boleroens detaljer

dsc03414

Klar for piknik. Her ser dere formen på blonden

Jeg har sydd et antrekk til, men for at bloggen ikke skal bli for lang, og 2-åringen skal få lagt seg skal jeg fortelle om den i neste innlegg.

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Rolias morgengry – Når endetider møtes

Jeg pleier jo å blogge om laivene jeg drar på. Jeg syne bare det er så vanskelig å blogge om denne laiven. For det første var jeg arrangør. Jeg har vært med på den 10 måneder lange prosessen med å lage denne laiven, og det er ikke noe jeg kan dekke i ett innlegg. Jeg lærte masse om hva som fungerer og ikke. Kanskje jeg en gang skal skrive litt om lærdommer jeg har fått som arrangør. Men ikke nå. Akkurat nå tror jeg bare jeg skal si meg fornøyd med at laiven er vel overstått, uten altfor store kriser, med overvekt av fornøyde spillere.

For det andre varte laiven en uke, og allerede tredje dagen hadde jeg mistet oversikten over hvilke av de store og små scenene som gjorde inntrykk på meg som hadde skjedd når. Det skjedde noe hele tiden, jeg hadde masse indre spill, og enda mer ytre spill, så jeg tror egentlig ikke jeg er i stand til å gi noe referat fra denne laiven, og jeg er usikker på hvor interessant det er for andre også. Den sterkeste følelsen jeg sitter igjen med er nok alle de gangene jeg satt og skuet utover stedet og så alle karakterene i aktivitet. Uansett hvor mye eller lite jeg fikk spilt med dem, var hver enkelt spiller med på å gjøre fantasiverdenen virkelig for meg, ved å være der, gjøre sin greie og på den måten skape noe større.

For de som ikke vet det spiller jeg altså Keiserinne Morania Maalt av Rolia. Morania er adelsdame tvers igjennom og har sittet i eksil i silkekjole de siste 7 årene, helt til i fjor høst. Da hadde hun fått nok av at Den store stygge heksen Serima tyrraniserte folket og landet hennes, og tok på seg bukser og kevlarkorsett for selv å dra ut i krigen for å lede den Rolianske delen av De Allierte Hærstyrker. Den allierte hæren gjenerobret ganske mange områder i vinter, men skulle nå ta en pause for å bivåne kroningen av Prins Selinus II av Stalia, landet Rolia løsrev seg fra for flere år siden, og som de naturlig nok har et anstrengt forhold til. Jeg fikk uventet godt spill med Kong Selinus II, og Keiserinnen og Kongen fikk svært god kontakt og begynte å bygge solide broer. (De ble selvfølgelig brent og ødelagt i slutten av laiven, men det var utrolig gøy så lenge det varte). Som referatet til Bibliotekar Tullia sier: “Keiserinnen og Kongen liker hverandre svært godt”.

Gruppen min, aka Det Rolianske Hoffet, var som vanlig fantastisk. Vi fikk alle mye å henge fingrene i på hver vår front, men det fine med Hoffet er at vi alltid vet hvor vi har hverandre, og at vi sjekker inn jevnlig. Ikke minst fikk jeg en gang for alle uttrykt min verdsettelse av mine trofaste medarbeidere da jeg tilbydde mitt liv i bytte mot min dyrebare rådgiver Theos’, som hadde fått pest. Døden, representert av Lammet, satte såpass pris åå min villighet at hun helbredet ham uten vederlag. Magikerene Viktus sprang rundt og gjorde ritualer, og endte med å øke det magiske nettverket vårt med 1 vampyr og 1 fjellvandrer. Sylvia Marosia, øverst på listen over ettersøkte for landforræderi, meldte seg selv til ambassaden, og ble etter rettsak for fullt Roliansk magistrat dømt til døden i form av  livstidstjeneste for landet sitt, og viste seg som raskt reformert og trofast roliansk soldat.

20160705_174401I fjor høst møtte Keiserinne Morania Melinda Maalt av Rolia Myst Marius Markusson Milesteg, en eldre mann som hadde viet sitt liv til å spre kunnskapen om menneskenes opprinnelse, fra Tamaya, en gammel ruinert nasjon som nå ligger under Stalia, og de utviklet “en greie”, en herlig salat av diplomatisk mareritt og politisk kaos, kleine fjortisfornemmelser, subtil romantikk og familiedrama. Det må bare bli forviklinger når en overparanoid Keiserinne som har sittet i eksil hele livet, med unntak av en kort visitt tilbake til hjembyen for å gifte seg i et slags fornuftig tvangsekteskap, ha bryllupsnatt og sende mannen ut i krigen skulle finne ut av dette med kjærlighet sammen med en misjonær. Det endte ihvertfall med et frieri i skogen (og et ja), så nå er det bare for magistratet å finne ut av detaljene. Og for noen å brodere det hefitge monogrammet på 500 servietter (MMMMMMM).

Alt dette gikk for seg på Krakossæter, en speiderleir i Nittedal, som for anledningen var omdøpt til Kongslund i Stalia. Det finnes knapt mer paranoide skapninger i universet enn Morania (den naturlige konsekvensen av at de fleste hun har hatt nære relasjoner til, samt en håndfull andre, har prøvd å drepe henne), så Hoffet hadde takket pent nei til rom i herberget og satte nok en gang opp teltleiren sin. Denne gangen hadde vi utvidet til to telt, og delt jenter fra gutter, og vi fikk selskap av et følge Tamayanere (inkludert den tidligere nevnte kjæresten), samt Ridderne av Kronen, tre riddere som kom hjem etter tjue år på eventyr, og brakte med seg Rolias krone, som utpekte Rolias rettmessige hersker. Den ble satt på Keiserinnens hode og lyste sterkt og blått som et håp for alle ekte Rolianere.

20160715_000918Jeg hadde altså dratt med meg sakserteltet mitt, med blondegardiner og eget bad, samt en slagbenk som ble omgjort til dobbelseng om natten, en kjøkkenøy som fungerte sånn cirka nesten, et vakkert utskåret spisebord, utskårne dragestoler, faner og flagg, solcellelamper, vakuumbrygger med gassbluss og sølvtøy til tolv. Noe fungerte veldig fint, andre ting fungerte aldeles ikke, og i ettertid har jeg brukt masse tid på Pinterest og camping-sider for å finne ideer og veiledninger til gode løsninger for fremtiden. (fortsettelse følger!)

20160703_195323 20160618_143315Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er glad for at jeg sa ja til å være med i arrangørteamet til Rolia, og at jeg dro på denne laiven. Med det vil vil jeg takke for denne gang. Rolia – non plus ultra20160713_113003

Lagre

Chemisery

Dette blir DET STORE LAIVÅRET!

Jeg er med i et større arrangørteam for en mega-fantasy laiv som går av stabelen i juli. I tillegg skal jeg altså lage mat på en 1888-laiv, og deretter arrangere en 1899-laiv og medarrangere en 1879-julelaiv. Man kan kanskje si at jeg lever en del i Viktoria-tiden for tiden.

Man må jo ha noe å ha på seg, og sånn sett er Pinterest min beste venn og verste fiende. Endeløse mengder inspirasjon og informasjon er fint, om enn litt hardt for beslutningsvegringen. Som en del av prokrastinasjonen, og fordi jeg begynner å bli voksen og smart, har jeg faktisk gått til det ekstreme steget med å begynne i riktig ende (bokstavelig talt). Jeg har sverget at jeg skal gjøre ferdig undertøyet før jeg begynner på kjolene! Så jeg begynte….

Jeg har et par mamelukker som jeg har arvet av mamma, som hun sier er enda eldre. De er fantastiske, men også så lappede og slitte at de ikke duger. Så de skulle jeg rekonstruere. Jeg siktet, knep øynene igjen og klippet. Det viste seg at det var to relativt ordinære tøystykker med kurver til bena og folder til rompa. Jaja.

20160214_141406Så dro jeg på Stoff&Stil (som etterhvert begynner å få kjennskap til laiv, og synes det er helt naturlig at vi snakker om korsetter, krinoliner og andre viktorianske rariteter i klippekøen. *mer om rariteter senere) og kjøpte lin. Skal det være, så skal det være ordentlig!

Klippe klippe, sa kjerringe. Jeg er nemlig ikke blitt gammel og vis. Klipte, sydde og prøvde….og fikk den ene foten nesten nedi. Åja, det var derfor jeg investerte i 50 meter billigbomull…for å sy prøveplagg… men disse mamelukkene passet jo! Jaja, er det noen som vil ha et par mamelukker? Værsågod, Jenny! Gikk tilbake til mønsteret for å legge til plass til … alt.

Andre akt i “Kristines mer erfarne tilnærming til kostyming”: Serk (eller Chemise om du vil)

Jeg hadde funnet et kjempefint gratismønster og tenkte at nå skulle jeg sannelig vise “dem” (hvem nå enn det er) at jeg kunne skalere mønster, ja. Så jeg satte meg ned med ruteark og skisser, og jaggu gikk det uten særlig problemer. Her hadde jeg faktisk tenkt at jeg skulle prøve i et annet stoff først, og gikk løs på noe lin jeg har ihjelfarget, som jeg tenkte jeg kunne bruke på fantasy-laiven. Så jeg la på mønsteret, la til litt midt på, for jeg er jo en del større en disse viktorianske modellene og klippet… Til mitt forsvar må jeg si at jeg tror ikke det var klippingen sin feil, eller mønsterskaleringen. Jeg tror bare ikke dette mønsteret passet meg helt. Det så ut som en sånn 80-talls gravidkjole, med en udefinerbar “greie” på ryggen. Stroppene gikk heller ikke helt opp på skuldrene, men det skulle visst løses med blonder, den viktorianske gaffa. Jeg kastet prøven og la mønsteret til side.

20160214_195730Heldigvis er min vennine Te omtrent like ressurssterk som Pinterest, og hun hadde et mønster jeg kunne bruke. Så jeg tegnet, MÅLTE, og  klippet. Det var det jeg rakk den sydagen, så jeg tok med meg herligheten hjem. Dette plagget har kiler. Jeg er kilen. Det er nok derfor jeg aldri forstår hvordan jeg skal tilnærme meg kilene. jeg hadde en veiledning til å sy sammen Chemis, så jeg brukte den..og innså på et punkt at veiledningen og delene ikke hørte sammen. Jaja, det ble fint lell. Faktisk kjempefint, da jeg fikk til noen imponerende nøyaktige franske sømmer og en blondedekor som til og med Dronningen selv ville nikket anerkjennende til. (Hun ville ihvertfall ikke snudd seg i graven).

20160407_115258 20160405_002031 20160404_150927Ferdig! Prøvetid!…Kristine…når skal du lære å MÅLE først og sy etterpå? Neste gang! Ok. Tilbake til klippebordet. Jeg gikk til det drastiske skrittet å printe ut alle arkene i e-mønsteret til veiledningen jeg hadde brukt, tape, klippe og overføre til mønsterpapir (jeg kjenner voksenpoengene trille inn igjen). Jeg hadde liggende noe bomull som jeg hadde kjøpt til en bluse til et prosjekt som aldri ble noe av, så nå skulle jeg bruke alle voksenpoengene mine og faktisk sy en provisorisk prøve. Det var veldig lurt, for chemisen ble veldig fin den, men litt trang i ermene. 20160407_115601

Så nå var det bare å legge litt til når jeg gjorde det ordentlig i den deilige bomullssatengen jeg hadde kjøpt på Stoff&Stil ekspedisjon #7. Jeg har til og med vært så flink å vaske stoffet!!! så nå skal det bli mamelukker og chemise. Stoffet må bare tørke først.

Lagre

Under Mistelteinen

Hæ? Er ikke jula ferdig for lenge siden? Å nei da. Når man laiver, kan faktisk julen vare helt til fasten. Da to flotte laivarrangører og venniner annonserte at de skulle arrangere laiv basert på Charles Dickens julefortelling, da var det ikke annet å gjøre enn å bestille tog til Bergen. (Ja, jeg reiste til Bergen for å være med på en 5 timer lang juletrefest. Laivere gjør sånt.)

Året var 1853, tiden for de STORE krinolinene og de STRAMME korsettene. Jeg elsker det! Jeg måtte imidlertid bite i den sure kamelen og innse at kjolene fra de gode gamle borgerkrigs-dagene hadde krympet aldri så lite i skapet i løpet av 7 år og et svangerskap, så det var på tide med noe nytt. Jeg har hatt fire rutete gardiner liggende til det kom vandrende en passende laiv forbi, og her kom den, gitt. Det ble noen timer på Pinterest for å finne inspirasjon, og jeg fant ut at moten med etasje-skjørt og bolero over bluse passet veldig godt, for stoffet var veldig tynt, og derfor vanskelig å bruke til en overdel som trenger mange innsnitt og kurver. Jeg improviserte boleroen med utgangspunkt i et grunnmønster som jeg forkortet og fôret med en rest med blå lin, som ga den perfekte effekten da jeg brettet slag på boleroen.

Etasje-skjørt er også perfekt for rutete stoff, fordi det kommer ferdig med linjer å sy etter. Desverre går det veldig mye stoff, så den nederste etasjen ble ikke større enn at jeg bare kunne bruke min nest største krinoline og derfor mistet den ekstravagante puff-effekten. Noen dager med rysjing, stikksømmer og mer rysjing var vidunderligheten ferdig.

Og helt utypisk meg, var jeg sannelig ferdig i såpass god tid i forveien at jeg til og med hadde tid til å lage en matchende hatt (eller hva vi nå skal kalle det). Jeg har lenge hatt et snittmønster liggende på Pinterest, og tenkte jeg skulle prøve meg på den. Da jeg kikka nærmere oppdaga jeg at hatten riktignok var til dukke, men prinsippet er jo det samme og skalering er skalering… Jeg printa ut greia i ca 1500% og klipte. Grunnen til at jeg i det hele tatt ville lage hatt var at jeg hadde klipt av kantene på gardinene, som var fint foldet og sydd, og dermed perfekt for en foldekant. Jeg klipte hattedeler, strøk på vliselin, sydde fôr av de siste små centimeterene med lin og sydde på foldekanten. Ganske fort oppdaga jeg at foldekant gir en ganske annen effekt enn hattebrem og hele kreasjonen endte med å bli mer komisk enn elegant, men den passet perfekt til resten av antrekket, som også hadde en slags kreativ …. charme.

FB_IMG_1454626597719

Olivia Sowerberry, Sjefen Tom Pinch og Bertha… no fantepakk

FB_IMG_14546266694092

Blir ikke særlig lekrere enn dette?

Faktisk så passet ensemblet veldig godt til rollen jeg skulle spille; Olivia Sowerberry, som hadde vært tjenestepike hos ei skikkelig megge, men rømt for å realisere sin drøm om å bli skredder. Det gikk ikke så veldig bra, siden hun ikke hadde verken midler eller kontakter til å få de lukrative syoppdragene, men hun klarte såvidt å få inn nok på å reparere klær for annet fattigfolk. Hun hadde også møtt Tom Pinch, som hadde forbarmet seg over henne og fant steder hun kunne bo, mot at hun passet på pakker for ham i ny og ne… helt ærlig arbeide, altså.

Laiven startet. Folk ség usikre inn i salen. I hjørnet stod et fantastisk juletre, med julekurver fyllt med rosiner, og kakemenn hengt opp med hyssing. Under galleriet hang en misteltein. Man ble presentert for et par personer. Man neide til verten. Man ventet på maten. Fantene var ufine nok til å påpeke at de var sultne. Så kom julemiddagen på bordet, i mengder og smaker som kan glede selv en matsnobb som meg. Nam nam nammenam! Kalkun i alle former og fasonger (man har ikke vært på fattigfest før man ser kontrasten mellom den fine fruen som spiser kalkunskive pertentlig med kniv og gaffel som såvidt berører leppene, mens det på nabobordet sitter en halvfull slask og SLAFSER på et lår) med ALT som hører med. Og når vi alle hadde fått gaflet i oss så korsetter og bukseknapper klaget høylydt, ja…da ble det dans… og så dessert.

Vi hadde øvd på dans og rekkepolka før vi startet laiven, og det gjorde virkelig susen. Vi danset noen danser for hyggens del, og noen danser for å kunne diskutere foretninger uforstyrret. Syoppdragene røste inn, i takt med stadig flere oppdrag fra Pinch om å fiske opplysninger fra folk. Olivias dilemma ble stadig større og ved laivens slutt stod hun i gapet mellom lykken og fortapelsen. Det hadde vært en fantastisk kveld, hun hadde fått sitt hjerte knust av den kjekke konditoren og streng beskjed om at hun hadde å gjøre som sjefen sa, men også fått en APPELSIN av JULENISSEN, og lovnader om å få jobbe med den fineste silke, så for èn kveld var Olivia lykkelig.

Laivåret 2015

Det er ikke mange bloggspostene siden jeg skrev om laivåret 2014, men sånn er det med småbarnslivet, tiden flyr. Likevel har det altså blitt en betraktelig mengde laiv dette året, med og uten smått.

Det hele ble blåst vel i gang med så mye som en utenlandsopptreden! En norsk delegasjon reiste til Årås Kvarn i Sverige (både inn- og offgame) for å feire nyttår, da laiven Nittonhundra gikk av stabelen 15. januar. “Ett lajv i slutet av ett århundrade eller i början av ett nytt. Lajvet Nittonhundra handlar om en tid i förändring och människor som lever i förändringen”. Tiden skifte stod i fokus, og med det både tekonologiske nyvinninger og Unionsknurring. Selv spilte jeg Sophie Dahl, ingeniør-lærling på luftskipet Tordenskiold, som fraktet kulturskikkelser, diplomater og kjendisoppdagere til festen.

DSC_0335 1 (1)

Sophie Dahl, luftskipmekaniker, i en snasen sykkeldrakt anno 1899

I februar gikk nok en laiv inn i historiebøkene. En venninne spurte en annen venninne om hun ikke kunne klare å lage en minilaiv på 9 dager, og det klarte hun. Vi ble spurt om å stille med hus, og vi sa at det kunne vi, med mat i tillegg. Det var et ekslusivt selskap som entret vår villa i Vestby for å markere forlovelsen av et ungt par som representerte hver sin ærbødige (les: renrasede) familie. Altså en laiv i Harry Potter-universet, nærmere bestemt blant de mer tradisjonelle (les: renrasede) Slytherins. Selv spilte jeg Desdemona Rosier Burke, storesøster, og et prakteksemplar av en trollmanns hustru, best i alle de fagene som trengs for å gjøre et godt hjem, hjemmeværende med et vidundereksemplar av en sønn, mens mannen jobbet som Svartekunst-lærer på Hogwarts. Skulle nok gjerne fulgt med pappa i kampen som dødseter, men måtte finne ut hvordan jeg kunne gjøre det i smug for min mann, og uten at det gikk ut over vertinnepliktene.

7 retter ble servert og avsluttet med et ubrytelig løfte om ekteskap, og en kopp kaffe.

DSC_0618

Desdemona Burke i de rette fargene

20.-22. mars arrangerte kompisene våre enda en i rekken av kos og bål-laivene satt i Veiskille-verdenen; Øl er godt for sjelen. Siden vi har kjøpt oss slikt et flott telt, var det godt at det endelig kom en unnsk  anledning til å bruke det. Settingen var Festivalen for ganens nytelse, og der det drikkes trengs det også mat, tenkte vi. Vi meldte oss på som reisende vertshus, og slengte i hop en dugandes gryte Skauslaps, pakka ungen, teltet og kokkestellet i bilen og dro til skogs. Jeg hadde forbanna meg på at jeg skulle sove i teltet og det gjorde jeg. Jeg angra kanskje litt kl. 0300, da alle hadde gått til sengs inne, bålet hadde dødd ut og gradestokken ble negativ. Men jeg overlevde. Jeg spilte Venata Indiga, jeger, som hadde slått seg sammen med Nihils og hans lille sønn, Victor, som hadde forlatt hjemmet sitt etter at fruen i huset hadde dødd i barsel. (Les mer om laiven i tidligere blogginnlegg)

DSC_0824

Victor sovna i ei kurv og ble der så og si hele laiven!

25. april fløy jeg til skogs igjen, på sopelime, for å spille heksen Hestia Jones i enda en Harry Potter-laiv; Paranoia og kakao. Denne gangen var det hemmelig møte i Føniks-ordenen, og tittelen sier vel sitt om stemningen.

hestia

Hestia Jones, i gull og lilla fletter.

Da vår ble sommer satte jeg meg i bilen sammen med to veninner og dro på en skikkelig roadtrip over fjellet til Bergen! 11.-14. juni ble 1920-tallslaiven Mord ved Midnatt spilt i god mystisk og familiedramataisk stil. Det ble selvfølgelig både mord, tyveri, hageleker og kortspill, og det hele ble avsluttet med en durabelig avsløring og skikkelig oppvask på kammerset. Selv spilte jeg Hazel Porter, profesjonell smykketyv, hvis søster var forlovet med bror til verten. Jeg hadde blitt invitert med for å se om jeg kunne få jobb som sekretær. Egentlig skulle jeg bare levere en edelsten jeg hadde “funnet”, og deretter mistet. Heldigvis dukket steinen på magisk laivvis opp på stedet (duh) og alt ordnet seg overraskende enkelt. Så jeg benyttet sjansen til å “låne” litt smykker fra husets kvinnelige gjester.

DSC_02482

Hazel Porter i en av de feiende flotte flapperkjolene jeg hadde sydd for anledningen.

4-6. september kom Ravnene til Rolia. Keiserinne Morania Maalt hadde invitert venner og potensielt allierte til møte for å finne ut om de kunne legge uenigheter til side og slå kreftene sammen mot heksen Serima, som for tiden okkuperer hennes dyrebare hjemland Rolia. Det var duket for intriger. Og det ble det også. Slåsskamp med Serima selv til frokost, mordforsøk til lunsj og tortur til middag, med kjærlighetsbrev og motiverende taler som mellomretter. Det er aldri kjedelig i Rolia.

RoliaHoff

Keiserinnen og hennes eminente hoff; (fv) Livvakt, alkymist, selskapsdame, Keiserinnen, livvakt/spionmester, butler, alle korrekt antrukket i Rolianske farger

Laivåret ble rundet av med nok en kos og bål-laiv; 13. november skjedde det Et møte mellom tid og rom, der karakterer fra alle steder og tider altså møtes rundt et bål i skogen, uten å helt skjønne hvordan og hvorfor de var kommet dit. Men koselig, det var det! Og jeg fikk mulighet til å vise frem den snasne sykkeldrakten min igjen, da Sophie falt ut av gondolen i luftskipet og ned i ukjent terreng.

20151114_120236

Sophie er overbevist om at det er slik barn blir til; de dukker plutselig opp i de enorme buksene!

 

Det har vært et allsidig og spennende laivår, jeg har prøvd masse nytt, møtt masse nye, fantastiske mennesker og blitt enda bedre kjent med et par bekjente. Og jeg har lagt store planer for 2016. Forløpig står det 4 store eventyr på plakaten, men hvem vet? Kanskje det blir flere?

 

Øl er godt for sjelen

I fjor høst begynte noen kompiser av meg å snakke om en laiv de skulle lage, en såkalt “bål- og koselaiv”. Bare på grunn av dette endte jeg opp med å kjøpe et saksertelt. Jeg har ønska meg middelaldertelt i en halv evighet og nå var det sannelig på tide.

“Øl er god for sjelen” var navnet på laiven hvis formål var å samle laivere til å hygge seg og dele godt drikke, satt i Veiskille-universet, der Festivalen for Ganens nytelse skulle avholdes.

Siden vi ikke akkurat er tung på flaska, og spesielt siden vi også skulle ha med oss Viktor, pønska vi ut at vi heller skulle ta med oss mat til folket og være et omreisende vertshus. Vi laga ei svær gryte “Skauslaps”, samt litt spekemat og “poteskrot”, pakka med oss telt, dragestoler, kjøkkenutstyr og baby og dro til skogs.

Fredag var riggedag og kjempekos. Teltet kom opp, bålet ble tent og praten gikk løst. Jeg hadde jo bedyra å sove i telt. Vi la Viktor i en kurv med sausekinn og boblepose. Det var siste helgen i mars. Så kort etter mørkets frembrudd innså vi at Viktor bare ble kaldere og kaldere, så Geir tok bilen og dro hjem for å sove. Jeg, derimot, SKULLE sove i teltet! Så jeg la meg mellom skinnfeller, ulltepper og soveposer. Det gikk relativt greit, men jeg angra litt. På ett punkt tenkte jeg at “jeg kan gå inn i hytta og legge meg sammen med alle andre”, men da måtte jeg jo ut av soveposen! Så jeg bet tennene sammen, og holdt ut. Det var egentlig verdt det da jeg morgenen etter ble vekket av fuglesang og gikk ut til en frisk og fin vårmorgen, tente bålet og fikk en stund alene der ute.

Etter en provisorisk bålfrokost og litt ordning og reda ble laiven satt i gang.

Vi spilte altså det omreisende vertshuset Bar de mat. Vi var Bardere (duh), jeg var Venata Indiga, en jeger. Geir var Nihils, en enkemann med sønnen Victor. Med oss hadde vi også Torunn, som var baker og hadde bakt minst 15 forskjellige godsaker.

Så gikk nå dagen. Folk skravla, drakk, spiste og koste seg. Selv om det var kaldt.

Desverre ble nok spillet for min del veldig preget av temperaturen. Jeg frøs og klarte ikke å gå rundt i vinden, så jeg satt mye ved bålet. Stemninga var god, men om jeg skal gjøre det igjen, skal det nok være litt senere på året

DSC_0799Ingen laiv uten STASH!

015

Fiiiiine teltet!DSC_0823DSC_0817 DSC_0824Viktor hadde det egentlig helt greit

DSC_0825Basen for dagen; den fine dragestolen, det varme bålet og utsikt over festivalplassen

Og alle var enige om at det var en fin tur.

Laivåret 2014

I fjorårets julebrev/årskavalkade stod det ikke noe særlig om laiv. Til tross for at keg faktisk var gravid det første trimesteret av året og deretter nybakt mamma, har vi altså klart å komme oss på flere laiver. Ikke bare det, men Viktor har allerede blitt en erfaren laiver han også. Det er en ganske annen ting å være på laiv med barn, og rollene har vært skrevet for å tilrettelegge for hans “deltagelse”, men vi har fått være med på flere flotte laiver, selv om vi ikke alltid har kunnet involvere oss i den store dramatikken.

Viktor begynte sin laivkarriere allerede før han så dagens lys.

Den 15. mars deltok jeg på Utfordringen, en laiv satt i Veiskilleverden, der to konkurrenrende slekter møtes rundt bålet under fullmånen i overgangen mellom vinter og vår for å utføre sitt årlige rituale, flere små konkurranser, der utfallet bestemmer hvem som skal organisere ressursbruken det kommende året.

Jeg spilte en jeger. I denne settingen var det nemlig svært ærefullt å sette av et år eller to av livet sitt til å føre slekten videre, så det at jeg var gravid var bare positivt for spillet. Viktor spilte altså en veldig viktig rolle som “barnet som skal komme”. Det at jeg var åtte måneder på vei ga sine fysiske begrensninger. Jeg deltok som representant for min slekt i båltenningen, den første konkurranse, men den andre slekten stilte med en godt erfaren speider som var relativt mye mer spretten enn meg, så det ble nok ingen poeng.

Det var uansett en veldig hyggelig kveld rundt bålet med gode venner.

2014-03-15 13.14.16En venninne av oss hadde spurt sine laiv-venner om hjelp i august. Hennes søster skulle drikkes ut, og det kuleste hun kunne få oppleve på sitt utdrikningslag var et zombieangrep, så ønsket var at så mange som mulig kunne stille til et lite stunt ved en hytte i skogen. Én liten kommentar fra en av laiverne førte til at vi plutselig satt der med hver vår dype zombiepersonlighet; Geir var en avdanka zomba-innstruktør, jeg var veganer-zombie, og Viktor var en stygg utvekst.

DSC01565I november ble vi invitert til Fullmoon Hangover, en kveldslaiv i Harry Potter-universet, i varulvmiljøet rundt Remus Lupin. Den ene dagen i måneden der varulver ikke klarer tanken på kjøtt og aller helst bare vil møte likesinnede og komme seg etter gårsdagens tumulter, enten man hadde vært innesperret eller ute på jakt. Stakkars lille Viktor hadde hatt sin første natt som varulv, og hans stakkars mor, Jemima Grimeshackle, hadde det ikke veldig mye lettere med alle følelsene og tankene rundt sin dyrebare sønns grusomme skjebne. Derfor skulle hun nå søke råd i dette mobile vertshuset som hun hadde fått tips om fra en godhjertet varulv som tjente som dørvakt på stedet.

DSC_0195I begynnelsen av desember fikk vi være med på enda et fantastisk arrangement; en venninna av oss er bibliotekar på Lørenskog bibliotek, og arrangerte “En kveld på biblioteket”. Om kvelden kommer karakterene fra bøkene ut for å treffe hverandre og prate. For tiden er det mye snakk rundt Tussis brå bortgang. Ble boken ødelagt, eller var det selvmord?

Dere kan jo gjette hvem vi spilte;)

DSC_0321Bescow-1Det har vært en artig år med laiv.