Category Archives: Søm

I fold

For lenge lenge siden begynte jeg å drømme om å sy en kjole med cartridge pleats, en fullstendig urealistisk drøm for en jente med et anstrengt forhold til håndsøm. Så kom nok en 1700-tallslaiv, og behovet for et nytt kostyme. I tillegg hadde jeg noen gobelinsgardiner liggende som jeg hadde reddet fra Fretex for en evighet siden sånn i tilfelle jeg noen gang skulle sy en kjole fra før 1800… hadde jeg egentlig noe valg?

Jeg brukte jo det fine mønsteret på toppen til en Portrait Dress forrige gang jeg skulle spille Julie Varden, og siden jeg synes det er greit å bruke mønster jeg vet fungerer, tok jeg det frem igjen. Det var riktignok litt mer pill å lage toppen i tykk, tung og flimsete gobelin med interfacing, fôr og spiler, enn ett lag med ull… ikke minst klarte jeg å montere sidestykkene opp ned hver sin gang. (sluttresultatet har bakstykkene opp ned, men det gjorde egentlig ingen videre forskjell for passformen, så jeg bestemte meg for å la det være og ikke si det til noen).

Jeg har også knotet og pønsket mye på fronten av toppen. Gardinen hadde en veldig fin brett foran som jeg helst ville beholde, men det endte da med at jeg måtte håndsy spiler inn i interfacing og fôr. i tillegg skulle det være hekter, og jeg har innsett at det å maskinmontere hekter bare gjør vondt verre, så de er også montert for hånd. Det ble litt buklete og i ettertid tenker jeg at jeg skulle montert et snørepanel på innsiden. Men det gjorde jeg ikke.

Jeg skulle også ha ermer, som gikk ganske enkelt helt til jeg skulle montere dem. Jeg vridde og vendte, snudde og byttet og lurte veldig, helt til jeg innså at de spissene jeg var skråsikker på skulle være fremme, egentlig skulle festes midt bak på de gigantiske ermehullene. Etter det var det grei skuring, og jeg var såpass fornøyd at jeg til og med tok meg tid til å neste fast fõret i ermeåpningen (1000 voksenpoeng!!!).Toppen var ferdig, og det var på tide å begynne på skjørtet. Jeg jukset litt. jeg brukte jo gardiner, som hadde gardinbånd ferdig montert. Det var rett og slett bare å dra i trådene, og der hadde jeg vipps ferdige folder klar til å monteres. Greit at noe var enkelt ihvertfall. Én fordel er det med repetativ håndsøm; man kan gjøre det i sofaen med netflix. Så der satt jeg da.

Synes det ble ganske bra, om jeg får si det selv.

Jeg sydde først sammen to gardiner. Jeg har bladd opp og ned google og pinterest og sett at mange 1700-tallskjoler slutter i siden og har synlig underskjørt og synes det er veldig stilig.

Kjempestilig, ikke sant?

Tja, ikke helt der enda, kanskje?

Samtidig hadde jeg mengder av gardin igjen, som jeg garantert ikke skulle bruke til noe annet, og dessuten fristet tanken på å slippe å sy et underskjørt til. Jeg sydde dermed sammen to gardiner til. I referansematerialet jeg har lest, og bildene jeg har sett på ligger fronten på toppen over skjørtet og jeg lurte egentlig på å gjøre det også.

Samtidig var det dette med mengder stoff (for mye), mengde tid (ikke i overflod) og mengder tålmodighet (altfor altfor lite), så jeg bestemte meg for å gjøre det enkelt, og fortsette å sy folder på toppen til jeg gikk tom for plass. Vet ikke hva en historiker ville sagt, men så er hele greia sydd av gardiner, spilet med strips fra biltema og faldet på måfå.

Uff, det her høres jo helt grusomt ut, hvordan gikk det egentlig, sier du vel nå? (det gjør jeg ihvertfall). Joda. Alt i alt er jeg faktisk ganske fornøyd med verket. Foldene sitter pent og jevnt og toppen sitter godt.

Jeg brukte det vatterte underskjørtet fra forrige laiv, og i tillegg monterte jeg hestehår i falden, som jeg etterpå håndsydde…

Det er faktisk bare én ting som ga et skår i gleden: jeg hadde bestemt meg for å droppe korsettet, fordi vi skulle ha en uformell laiv på en speiderhytte…

Til alle dere der ute som påstår at korsetter er ubehagelige: Man skal ha et korsett som passer en og sitter godt. Da er det ikke ubehagelig i seg selv. Dessuten har et korsett flere funksjoner enn å bare gi den riktige formen. På 1700-tallet hadde de MANGE snøringer i livet; underskjørtene (jeg hadde bare ett, som er skikkelig juks), lommmene (elsk elsk elsk), overskjørt, og kjole med folder folder folder. Cartridge pleats lager en tykk og spiss kant på skjørtet, og med så mye stoff blir kanten TUNG. Alt dette skal støttes opp av korsettet. Når korsettet ikke er der gnager kanten seg inn i livet. Au!

Ellers hadde jeg en knallfin laiv 🙂

Søsknene Varden. Hatten min er lånt av Maren, og Haralds antrekk er sydd av Torunn

 

 

 

 

I made (t)hat!

Jeg har lenge hatt store intensjoner om å tre inn i modistenes verden, og jeg har laget en egen Pinterest-tavle der jeg samler hattemønster som bare er nødt til å bli en realitet. Det er bare det at….jeg har en del andre tavler også, kostymer å sy, plagg å strikke, barn å oppdra, jobb å skjøtte, en mann, venner og en Perlehøns i et Pæretre. Så det er ikke blitt den helt store produksjonen.

Et av disse flotte mønstrene er Ship&Shore-hat. Jeg tror det er fordi den har elementene jeg elser: relativt enkel konstruksjon som ser komplisert ut til slutt. Ikke minst er den anvendelig, men også perfekt til magiske laiver, så da jeg ble invitert til en liten mini Harry Potter-greie måtte jeg jo bare til pers. Jeg tror et av nyttårsforsettene er blitt at jeg må lage noe nytt til hver laiv… det er jo kanskje ikke noe stort og revolusjonerende forsett, men det er nå der.

Da jeg for en stund siden var på Stoff&Stil grabbet jeg med meg en bit med oransje ullblanding fra restebordet. Før i tiden (sånn 2012) hamstret jeg fra det bordet, og endte opp med hauger av biter jeg aldri fikk brukt, samt 50 små firkantmapper som fremdeles venter på at jeg skal i bursdag til noen som ikke allerede har fått en, så jeg har jobbet hardt for å bli mer kresen akkurat der. Men dette stoffet skulle altså bli hatt.

Mønsteret hadde typisk 50-tallsinstruksjoner: kort og konsis, med mer vekt på kort enn konsis, så jeg erkjente at det måtte lages en prøve, regnet med at det var enklere å forstå når man hadde herligheten foran seg, og fikk rett i det. Jeg printet ut mønster, tapet, klipte og tråklet sammen en provisorisk hatt i ubleket lerret.

20170119_204433Egentlig er hatten to vrangsydde kjegler. Det er bare det at den ene skulle ha kontrastpaneler og derfor var delt i tre på en litt tungvindt måte. Mønsteret kunne garanter vært mer praktisk skissert og det tok litt tid før jeg fant ut hva som skulle hvor. Ikke minst er en sort/hvitt-illustrasjon av siden til et tredimensjonalt objekt ikke alltid like hjelpsomt som referanse til sluttresultatet. Da er det enda godt vi driver med kreativitet og egentlig har lov til å ta oss noen kunstneriske friheter. Jeg bestemte meg blant annet for at siden stoffet var 80 % ull ville jeg ha råkantene synlig, og synes det ga en stilig effekt. 20170122_015825

jeg må ærlig innrømme at jeg ble knallfornøyd med denne hatten, som i seg selv er sydd sammen på under en halv time. Den passet perfekt med kjolen jeg skulle ha på meg på laiven, og ga virkelig inntrykk av hipster heksehatt. Og så kan jeg bruke den til vanlig også!

20170122_015726

 

…And a Partridge in a bedspread

Så… denne kokka var ikke av den jålete typen og likte seg best foran komfyren. I Whitmore-huset var det tradisjon at personalet “fikk lov til” å spise julaften-middag sammen med herskapet, og det var den ene dagen i året Agatha grudde seg til. Hun hadde imidlertid pyntet uniformen sin med knapper bak på uniformen sin.

Kristine hadde derimot veldig lyst til å sy en pen aftenkjole, og etter litt fundering kom min med-arrangør på en fantastisk plan; Kokkas ektemann hadde vært overseer på Whitmores fabrikker i India de siste 17 årene, så det var ikke akkurat noe lidenskapelig ekteskap, men han sendte alltid spennende gaver. Cue; julekjole.

dt11841Det er ikke sikkert noen andre enn meg klarer å se hvordan, men dette er altså kjolen jeg brukte som inspirasjon. Det er én overordnet årsak til det:  I innlegget Den gyldne Plan B fortalte jeg om de to fantastiske skjørtene jeg hadde kjøpt, som ble døpt “surret skinkestek” og forkastet som antrekk til Amalthea. Vel… i 1879 er overkjole eller overskjørt nesten uunværlig, og dette ble redningen for skinkesteken, som nå ble gjenfødt som underskjørt. Det var jo så og si ferdig. Jeg sprettet opp sømmen bak, så jeg hadde litt mer rom å bevege meg i, og lagde først knapphull og knapp som lukning. Det ble akkurat litt for knapt, så jeg endte med å bruke knapphullet til snøring i stedet, og det funka som ei kule.

dsc03580 dsc03583For en stund siden hadde jeg gjort alle laiveres store drømmekupp; de hadde salg på sengetøy på jysk, og jeg kjøpte sett i bomullsateng med strukturstriper, i en nydelig lilla. Jeg funderte på om jeg skulle ha topp, overskjørt og underskjørt, men fant ut at jeg hadde lyst til å lage overkjole med slep. Jeg har siklet på så mange “polonaiser” siden jeg begynte å undersøke viktoriansk mote, og det er en av mine favorittkonstruksjoner. Jeg liker spesielt de der bakstykket har vanlig lengde og stikker ut på egenhånd. Ikke minst gjorde det det enklere å matche stripene, som er min store besettelse. Jeg ble veldig fornøyd med dem!

bakdelDette kostymet ble overraskende fort ferdig, spesielt siden jeg egentlig ikke hadde noen konkret plan, men prøvde meg mye frem underveis. Det pleier jo å ta meg en evighet å ta beslutninger, men denne kjolen syntes å ha sin egen vilje. Jeg brukte mønstrene jeg hadde til skjørt og overdel og la rett og slett det ene over det andre. Jeg klipte en god lengde med stoff i skjørtet mellom sidestykkene. Tradisjonen tro måtte jo et eller annet bli kluss, og da jeg skulle begynne å montere oppdaget jeg at jeg hadde snudd sidestykkene feil vei, så jeg måtte klippe nye. Godt jeg hadde mye stoff.

Det er blitt så og si rutine å klippe, interface, sy innsnitt og montere overdeler, så selve overkjolen var ferdig på noen timer.  Jeg brukte litt tid på å eksperiementere med stoffet bak, prøvde ulike folder og rysjer, men fant ut at jeg faktisk bare skulle sy en rett søm så stoffet fikk et “hjørne” bak, en såkalt “burnous pleat”. Jeg brukte resten av stoffet fra underskjørtet som rysje på ermene, og til en liten “hale” under kanten på bakstyggene. Jeg la “hjørnet” over denne lille effekten, og for å toppe jålefaktoren dekorerte jeg opphenget med en gullknapp og hengte på en diger dusk.

Jeg hadde heller ikke tenkt veldig nøye gjennom at overdelene på denne tiden var litt lengre enn på 1890-tallet, og at skjørtet også var ganske langt i utgangspunktet, så jeg måtte trimme lengden på siden av kjolen ganske mye for å unngå konstant snubling. Jeg ville ha slep, og mønstrene gjør det veldig enkelt, mange kjoler har rett og slett bare lenger bakstykke, altså en firkant som ligger rett ut fra resten av kjolen. Jeg hadde lagt til lengde for slep også, så da jeg hadde stusset av lengdene ble det temmelig imponerende. Stoff med striper er veldig takknemlig å jobbe med, det er så lett å folde. Så slepet fikk noen folder nederst, i tillegg til haledekoren, for å få den fine 1879-puffen bak på skjørtet.

dsc03587dsc03597Jeg laget forstykket på overdelen som et løst panel med dobbelknepping. Jeg monterte riktignok panelet fast i den ene siden for å spare meg 15 knapphull. Det meste av tiden jeg brukte på denne kjolen gikk til å klippe, dampe, rullekante og rysje flere titalls meter med stoffstrimler, som ble montert langs kanten på hele vidunderet med fløyelsbånd.

overdel Det ble mye gisp og sukk da Agatha åpnet en stor, myk pakke på kjøkken tidlig på julaften. Og selv om Agatha motvillig gikk med på å ta på seg denne herligheten som har fått det passende navnet “Sengeteppet”, følte Kristine seg veldig flott på julemiddagen.

Det er egentlig veldig dumt at jeg ikke fikk tatt noen bilder med meg inni kjolen, og ble nødt til å fotografere Sengeteppet med blitz i vintermørk stue. I tillegg oppdaget jeg for sent at kanten hadde krøllet seg. Men her er den altså.dsc03608

Save

And a Partridge in a uniform

Det begynner å bli lenge siden jul. Faktisk nesten en måned. Hæ? Joda. Jeg hadde min første julefeiring tidlig i desember, da jeg og en venninne arrangerte julelaiven …And a Partridge in a Pear Tree, satt til England 1879. Jeg skulle spille kokka Agatha Partridge, et grepa kvinnfolk.

Til det trengte jeg en sort uniform. Sort uniform kan fort bli kjedelig. Som et kompromiss kjøpte jeg en nålestripet ullblanding jeg fant på salg på Rainbow tekstil, for å ihvertfall ha litt liv. Og så var jo viktorianerne besatt av folder. Jeg hadde store intensjoner om mengder og etasjer med folder, men innså på et punkt at det kanskje var best å moderere seg litt. Mest fordi jeg skulle oppholde meg foran komfyren på et kjøkken, i bomull og ull. Det kunne fort blitt veldig varmt, tungt og uhåndterlig. (Jeg var glad for det da skjørtet var ferdig!)

Jeg har en ting for striper. Jeg elsker striper. Jeg blir imidlertid også veldig opphengt i å få stripene til å matche. Jeg fant fort ut at det er ikke er så lett med nålestriper. Jeg pønsket hardt og lenge og fant ut at det ville bli pent med biser i sømmene. Deretter brukte jeg en del tid på å lage bisene, montere dem på skjørtedelene, og deretter montere skjørtet. Det ble veldig fint, om jeg får si det selv.

20161116_164548Skjørtet i seg selv var ganske enkelt. Jeg brukte samme mønster som til Amalthea, MED lommer. Sånn helt på tampen innså jeg at jeg hadde sydd lommeposene bakover istedenfor fremover, men fant ut at det egentlig var bra, så jeg ikke ble gående med hendene i lommen hele tiden. Jeg har også oppdaget gleden ved interfacing, og blitt avhengig. Dette er altså et lag stoff du syr sammen med ytterstoffet (elegant kalt fashion fabric i mange syveiledninger), som gir stabilitet. Uniformen ble interfacet med sort Ikea-bomull.  Skjørtet veide allerede 3 kilo.

dsc03567Så brukte jeg noen timer på å sy sammen og fôre flere brede remser, og deretter folde dem ved hjelp av min eminente dampstasjon. Jeg hadde målt og regnet og målt igjen, faktisk, men på mitt syrom oppstår det visst alltid en strek eller to i regningen. Jeg hadde bestemt meg for at bisene og frontpanelet skulle få komme til sin rett og ikke ha foldekant midt foran. Da jeg skulle montere innså jeg at dette ikke ville bli pent når alle foldene lå samme veien, så jeg måtte til pers med dampen igjen og snu halvparten av foldene. Deretter sydde jeg herligheten fast nederst på skjørtet. Det manglet 10 cm… utgjort. Jeg måtte altså fôre, folde, dame og bise ytterligere 30 cm stoff. Selvfølgelig ble jeg ikke fornøyd med skjøten. Det var garantert ikke en eneste person som la merke til den. Skjørtet endte på 4,5 kilo.

20161123_111648 20161123_125038Det karakteristiske ved 1879 (ja, det er et helt eget år i den viktorianske mote som er helt annerledes enn årene før og årene etter… fordi…viktorianere) er at de hadde masse stoff i bakstykkene på skjørtene som de samlet i store folder/poser/puffer. Jeg hadde ikke enorme mengder stoff, fordi vekt, men lagde noen enkle folder som jeg sydde fast og dekorerte med knapper. Det ga en relativt god puff-effekt og ble veldig stilig i seg selv.

dsc03571Jeg har også funnet noen hekter som fungerer veldig mye bedre enn disse små, flimsy hektene med små øyne, som faktisk sitter fast!

dsc03572Jeg har jo snakket om hvordan jeg alltid grudde meg til å sy overdelen, men nå har det nesten blitt en av de enkleste tingene, spesielt i kombinasjon med oppdagelsen av vidunderet bak historiske mønstre. Det som tar tid er faktisk å klippe og lime sammen mønsterdelene, for jeg kjøper dem digitalt, som sparer flere hundre kroner i porto til lille, isoloerte Norge, men fører til mye papirarbeid. Jeg er faktisk fått sånn respekt for mønster at jeg kjøpte Truly Victorians 1879 Curass bodice pattern, selv om en 1890-bodice hadde gått helt greit. Flink, voksen pike.

Overdelen ble interfacet, biset, spilet og fôret, og jeg er veldig fornøyd med passformen.  Jeg sleit litt med å få kraven til å stå pent, det ble en del lag i sømmen, og den skulle kanskje vært hakket videre, men ellers satt drakten som et skudd! Jeg er også strålende fornøyd med matching av striper, som kommer godt frem, selv med bisene.

dsc03552Dagen før laiven satt jeg oppe ganske sent og sydde i knapper. Knapphull er jo bare kakebit når man har knapphullsfot og atomatisk start og stopp på maskinen. Knappene…de er det lenge til jeg kommer til å elske. Ihvertfall disse knappene, siden det viste seg at de var brune og ikke sorte.

dsc03563Drakten ble utrolig behagelig å gå med. Foldekanten ga skjørtet behagelig tyngde, de kurvede ermene ga godt rom for arbeid og bomullsfôret holdt overdelen fint på plass.

Siden jeg var både arrangør og kokk, ble det hadde ikke tid til noen lengre fotosesjon i kostyme. I tillegg er det midt på vinteren og dagslys er luksusvare. Derfor er bildene tatt med blitz i mørk stue. Men bilder er det ihvertfall.

dsc03559

Her ser egentlig drakten veldig stor ut, men det er effekten av foldene bak og de kurvede ermene.

dsc03558Sammen med en av mine “kolleger” (og bff) fra kjøkkenet i Whitmore House lagde jeg hodeplagg og forklær til staben. 20161121_214843Her ser dere stuestaben med “duk” på hodet, og kjøkkenstaben med “badehette”, alle med forkle i dagposisjon, altså med smekken brettet ned. Ispedd et par stilige lakeier. Vi er oppstilt etter avdeling og deretter rang (slik den var i første halvdel av laiven); f. h. Barnepiken Jane Partridge, Kokka Agatha Partridge, Hushjelpen Emmie Brewer, Husholdersken Harriet Thompson, 1. lakei Andrew James Partridge, 2. lakei William Thompson og stuepike Amanda Jane Partridge.

dsc_0467And a Partridge in a Peartree

Save

Julie Varden skal til gards

Noen laivvenner bestemte seg for å arrangere en uformell og enkel liten generisk 1700-tallslaiv, der man skulle utvikle roller og relasjoner selv, i samarbeid med de andre spillerne. Det er et konsept som kan være litt vanskelig for en med ekstrem beslutningsvegring, og ikke minst ønsker jeg at rolle og konsept skal passe inn i settingen. Heldigvis er laivere fantastiske folk, og like etter at jeg hadde sendt en epost til arrangørene med “eh, jeg kan kanskje være en lærerinne, eller noe?” hadde jeg fått en storebror og en innpåsliten storsjarmør.

Julie Varden trengte noe klær, og Pinterest er blitt min farlige og fristende venn. Skjørtene “på den tiden” virker svært enkle: Man syr to stoffstykker halvveis sammen, folder i livet og snyr på knytting. Done

Underskjørtene er konstruert på samme måte, og er herlige greier, vatterte og quiltede. Jeg hadde for en stund siden kjøpt et billig sengeteppe nettopp til dette formålet og nå sydde jeg provisorisk på en lengde stoff øverst for å få litt mer lengde og noe å folde, samt noen bånd.

dsc03438 dsc03442 dsc03444

LOMMER!!! Jeg må si noe om lommer. Som jeg fortalte under blogging om Amalthea, er jeg blitt avhengig av lommer. Skjørtekonstruksjonen fra 1700-tallet istandsetter dette. OG en eller annen genial person (garantert en adelsdame) har funnet på historiens beste oppfinnelse; løse lommer. Jeg var så heldig å få arve et par av Sewsy og jeg tok meg selv i å gå med hendene i lomma konstant…

dsc03445

Og så skjørt. Idealet var nå paddeflatt foran, skikkelig kjegle. Forsåvidt helt greit, for det blir ikke mye midje når man har minst 5 snøringer rundt livet, nei. Prosessen blir altså gjentatt på ytterskjørtet.

dsc03447 dsc03449

Denne overkjolen i gobelin var det aller første kostymet jeg noen gang sydde. Jeg var dritfornøyd og også i ettertid har jeg alltid likt passformen, men jeg har aldri vært på noen passende laiv til å bruke den. Den funka helt greit og passer overraskende nok omtrent like godt i dag som på Hexcon’04.

dsc03456I utgangspunktet hadde jeg lyst på en overkjole med liv og skjørt med håndsydde cartridge-pleats. Jeg var helt innstilt på håndsøm, satte med ned for å tape og klippe til pdf-mønsteret jeg hadde. Jeg klipte en prøve, som passet fint, og konstruerte dermed toppen. Til min gru ble den altfort kort, trang og rar.bodice20161004_194854

En annen skuffelse var at stoffet jeg hadde igjen til skjørtet rett og slett ikke kom til å bli nok til å lage disse foldene. Så… plan B (min spesiallitet): jakke. 1700-jakkene er veldig fine og etter å ha konsultert med google, pinterest og min historiker-venninne hadde jeg bestemt meg for å kombinere bodice-mønsteret med formen fra bildet nedenfor.

Jeg vurderte en stund å bruke noe nydelig vevd ull jeg har arvet, og lin til fôr, men jeg kom til erkjennelsen at dersom jeg skulle gjøre det skulle jeg gjøre det ordentlig, og det hadde jeg ikke tid til lenger. Jeg hadde ikke nok av det andre stoffet til ermer, så enden på visa ble en slags bodice-jakke-hybrid som jeg skulle ha bluse under og sjal over om nødvendig. Jeg hadde jo konstruert toppen og skulle “bare” legge til “skjørtene” (ja, det heter faktisk det). De proffe (aka min syvenninne) nevnte at jakkene som oftest er klipt med skjørtene fra starten av, eventuelt at skjørtene klippes som forlenging av hver enkelt bit, men på dette punktet ville jeg bare bli ferdig og da jeg så dette bildet tenkte jeg at det var heeeelt innafor å bare sy på et foldet panel nederst.

Resultatet ble provisorisk, om man skal si det pent. Toppen var veldig spiss foran og jeg slet med å få til formen. Da den var ferdig montert oppdaget jeg også at den ble veldig mye større uten interfacing (som hadde vært den store bommerten på førsteutgaven), så den satt litt løst. Det skulle jeg selvfølgelig ha prøvd mye tidligere i prosessen, men prikk prikk prikk…

dsc03465

For en del år siden hadde jeg kystdrakt, og til denne fikk jeg en nøkkel av min Bestemor. Jeg har byttet bunad, så nøkkelen har ligget i boksen sin en del år. Nå kom den perfekte anledningen til å bruke den igjen, siden Julie var ekte gårdsfrue (ugift sådan). Den gamle bunadsøljen til Oldemor var også perfekt tilbehør. La meg presentere Julie Varden.

20161023_144109Frøken Julie Varden kom fra en ganske stor og solid gård, men likte best å lese. Hun hadde faktisk vært så flink på skolen at den gamle dotten av en lærer bare hadde gitt opp og overlatt ansvaret til henne etterhvert. De siste 15 årene hadde hun også hatt ansvar for huset, siden mor døde i en brann, og for halvannet år siden hadde faren dødd og overlatt ansvaret for gårdsdriften til August, som hadde store ambisjoner om å utvide. August hadde også forelsket seg i Thomasine, som hadde kommet til bygda for et par år siden, og nå jobbet i landhandleriet for familien til Julies BFF Ella.

Julie, på sin side, hadde ventet i 10 år på sin ungdomskjæreste Ulf, som hadde dratt i krigen. Nå var hun lei av å vente. Alle barna hadde blitt store, og det var ikke flere elever igjen. Det var ingen enslige menn igjen heller. Den eneste muligheten var å reise et annet sted, og Julie hadde søkt guvernante-post i Kristiania og fått reisebrev av Lensmannen. Hun skulle bare ha en siste koselige helg med broren og vennene.

Så kom selvfølgelig Ulf gående inn døra og alt forandret seg. I løpet av helgen ble de enige om å prøve å bli kjent på nytt. Han sa det så romantisk som at de fikk bruke litt tid, så hun kunne finne ut om hun virkelig ville være gift med en krøpling. Han hadde nemlig blitt sneiet av en kanonkule og brukte stokk. Julie så ikke helt slik på det, men slo seg til ro med å ha både plan A, B og C. Om ikke Ulf ville gifte seg, var det bare å reise til Kristiania og bli guvernante for en rik familie, og om hun var heldig traff hun en hun kunne gifte seg oppover til. Det skal nok gå bra med Julie, ja

Lagre

Den gyldne plan B

Til laiven Amaltha var det jeg virkelig trengte et dugandes kveldsantrekk. På UFF hadde jeg funnet to like skjørt som bestod av foldede paneler med bånd mellom. Jeg har bladd nok på pinterest til å vite at viktoriansk = folder, så jeg tenkte at jeg “bare” skulle sy de to skjørtene sammen i høyden og lage en passende topp. Da jeg hadde fullført første del av planen på sykveld sammen med tre venninner, ble imidlertid kreasjonen umiddelbart døpt “surret skinkestek”… det ble visst ikke så flatterende som jeg hadde håpet på. Jeg ville såvisst ikke gi meg og i flere dager gikk jeg og grublet på andre løsninger. Jeg gikk til og med så langt at jeg åpnet skjørtet i sidesømmen og la inn et frontpanel…det gjorde ikke saken bedre. Jeg hadde allerede bestemt meg for å bruke et rødlig taftstoff til topp, så jeg gikk over til å lage toppen i påvente av inspirasjon.

Som jeg sa i den forrige posten har jeg fått ny respekt for mønster. Til denne laiven “investerte” jeg i et bodice- mønster fra Truly Victorian. Det var veldig generisk (derav navnet “Plain Bodice”) og hadde mulighet for mye variasjon. Jeg har gått og grudd meg til bodicen, for det er alltid der det har blitt trøbbel og frustrasjon, men siden jeg har oppdaget at historiske mønstre er bedre enn moderne og jeg har scoret tonnevis med voksenpoeng i denne syprosessen var det bare å la det stå til. Så jeg tegnet, klipte og tråklet sammen toppen. Det viser seg at Truly Victorians mønstre og veiledninger passer meg veldig godt og dermed krever liten til ingen tilpasning.

Men der stoppet det. Jeg var nødt til å ta et valg. Nevnte jeg at jeg også har alvorlig beslutningsvegring? Det er ikke det at jeg er redd for å velge feil, det er det at jeg vet at ved å velge må man også velge bort noe og jeg hadde så mange fine stoffer. Til slutt ga jeg dog etter for gruppepresset og lot skinkesteken hvile i fred.

Heldigvis passet det røde stoffet jeg hadde sydd bodicebasen i perfekt til det nye valget av skjørtestoff. Jeg valgte å ikke fôre skjørtet. Istedenfor prøvde jeg meg på en annen viktoriansk favoritt: hem. Man lager altså den nederste kanten av skjørtet i et passende fôrstoff og vrangsyr det til skjørtets fald. Deretter begynner den svært omhyggelige prosessen med å få festet lagene pent sammen. Denne hemmen har jeg maskinsydd, tatt opp, håndsydd og tatt opp 2 ganger.

Etterpå sydde jeg på fløyelsbånd, og den store lærdommen er: DEKOR FØRST!!! Det forskyver seg nemlig. Det ble uansett veldig bra for første omgang. Jeg tror det vi har snakket mest om på de siste måneders sykveld er hvor mye vi har utviklet oss som syersker, og konsekvensene av det. Det ene er for eksempel at terskelen for suksess har blitt skyhøy. Ikke at jeg har hatt lav terskel for det noen gang, men vi er altså blitt så nøye på det at det er umulig å erklære seg ferdig fordi man faktisk er ferdig. Jeg kan faktisk helt ærlig si at jeg er kjempefornøyd med dette antrekket, men likevel kunne jeg holdt på og flikket på det i evigheter hvis det ikke var for at laiven snart skulle starte.

dsc03432En kunst jeg fremdeles ikke mestrer er lukking på skjørt. Altså…jeg klarer fint å lage lukkinger, men jeg har hele tiden hatt denne redselen for å plassere den endelige knappen og knapphullet. En laivers erfaring er nemlig at det kan variere ganske mye, så jeg har grublet mye frem og tilbake på løsninger som åpner for disse variasjonene. På noen skjørt er det enklere å for eksempel sy på flere knapper eller lage flere knapphull (se det rutete skjørtet i forrige post). Dette skjørtet hadde imidlertid ikke åpning for sånt (pun not intended). Jeg grublet litt frem og tilbake, jeg hadde ikke lyst til å sprette av midjebåndet heller, for stoffet var litt skjørt. Så fikk jeg den lysende idéen med å skape en fold i hver side vet hjelp av lukkingen. Det ga faktisk en veldig fin effekt.

dsc03415

sidestykkene hektet sammen

dsc03416

Frontstykket hektet foran sidestykkene

Som dere ser på bildet av mønsteret har denne bodicen en svært heftig dekor, såkalte Breteller (eller Breletter som jeg feilaktig kalte det ganske lenge). Jeg var ikke sikker på om jeg skulle ha dem, egentlig ønsket jeg meg de karakteristiske lammelårsermene, men nok en gang hadde jeg valgt et stoff jeg hadde begrensede mengder av, så jeg måtte trikse og mikse ganske mye for å få klipt skjørtet, og da jeg var ferdig måtte jeg ta til takke med moderate puffermer. Heldigvis hadde jeg en liten lengde igjen, som kunne bli disse Bretellene, så da ble det Breteller. Jeg ville nemlig at dette stoffet skulle komme til sin rett, og at det ikke skulle se om som om ermene var en skikkelig nødløsning (istedenfor en del av en god plan B). Jeg er veldig fornøyd med valget.

Det er absolutt denne bodicen som har krevd mest tid og arbeid Ikke bare måtte jeg tråkle bretellene fast for hånd, men den skulle jo også ha  fôr med spiler i! Jeg brukte noen timer på å måle, klippe og montere rigilenespiler i alle sømmene. Og så var jeg ferdig…trodde jeg

Mål 3 ganger, klipp én gang… det er alle syerskers motto…og likevel går det bare ikke inn. Da jeg skulle prøve toppen med korsett for å bestemme knappenes plassering innså jeg til min store gru at frontene møttes såvidt det var. Det var aldeles ikke plass til knapper der, nei. Heldigvis løste det seg svært enkelt med en liten plakett å feste knappene på.

Så…uten noe mer om og men (det har vel vært nok) vil jeg gjerne få presentere Sophies Aftenantrekk:

dsc03479

Breteller, puff og fløyelsbånd

dsc03482

Baby got back!

dsc03485

 

Lagre

Lagre

Miss Sewphie

Det er hele tre uker siden laiven Amalthea var ferdig. Sukk. Jeg burde vel skrive langt og intrikat om opplevelsen min, men det er så vanskelig når man har vært arrangør.

Denne gangen tenkte jeg istedenfor at jeg skulle fortelle dere om kostymene mine. Amalthea var vår jubileumslaiv, da jeg og min mann har laivet i henholdsvis 10 og 20 år i år. Likevel er dette første gang jeg virkelig har tatt meg flid i antrekkene. Det er ikke fordi jeg ikke har kunnet teorien, det er bare fordi jeg er så himla utålmodig og mester i prokrastinering og derfor aldri har giddet eller hatt tid til å gjøre ting ordentlig. Nå bor jeg imidlertid 5 minutter unna min venninne, som har tålmodighet til slike ting som å kniple kanter og håndsy all pynten og sånn, så et godt antall sykvelder sammen med henne har vært svært så effektivt.

Jeg bestemte meg for noen betingelser til kostymene:

  • Jeg skulle lage fra innerst til ytterst, undertøy først, deretter plagg og så dekor
  • Jeg skulle lage ferdig ett antrekk før jeg begynte på det neste.

Så først måtte jeg til pers med undertøy. Jeg fikk øvd meg godt på flatfelte sømmer, da jeg slet innmari å få til en chemise/serk som jeg synes satt godt. (Bloggposten chemisery).

Det nevnte vaskede stoffet ble til en serk som jeg i første omgang ikke ble fornøyd med, men da jeg nærmere laiven prøvde den på nytt var den plutselig blitt perfekt, så… da så.20160912_193958Etter en del forsøk fikk jeg også lagd store nok mamelukker. De ble skikkelig skikkelig fine, bare synd at stoffet ikke var så robust, og at jeg fikk en svært uelegant revne på ene skinka i løpet av laiven. På bildet har de desverre ikke dekor, jeg har sydd på både blondekant og “pintucks”. Jeg har nemlig oppdaget hvilken gave de ulike syføttene er! Jeg har alltid hatt mange ulike syføtter, men min forrige maskin hadde så mange funksjoner at jeg ikek tenkte noe videre over det. Etter at jeg solgte den gamle, utslitte maskinen min og kjøpte en mye enklere en begynte jeg å teste ut føtter. Pintuck-foten gir en flott effekt. En annen stor favoritt er “blind hem foot”, som jeg nå bruker til så og si all falding, både blind og synlig 🙂

20160912_235504

La meg presentere: mammalukkene!

20160827_133216

Pintuck-foten

Min syvenninne syr fantastiske ting, inkludert korsetter… på bestilling! Så jeg bestilte ett, og ble kjempefornøyd. Høyt bak, så vi unngår ryggvalken, og med SKJE på magen!!!

Jeg testa ut skjørtemønsteret på hvit bomull og det ble så bra at det ble til et skikkelig fint underskjørt. Med noe mellomverk jeg “hadde liggende” og noen timer med rysjing fikk det helt riktig form. Jeg oppdaget like før laiven at det desverre ble litt langt for antrekkene, men jeg løste det ved å sy inn noen liggende folder nederst. Siden jeg ikke hadde så mye tid igjen, har jeg ikke presset foldene. Det var uansett ingen som skulle se under skjørtene mine (trodde jeg).

20160912_235330

Undertøy bakfra

20160912_235648

Undertøy forfra

 

20160910_165056

rysj rysj og mere rysj

20160926_231800

Å sy folder i ettertid kan være en utfordring

20160926_232515

Underskjørt med reservefolder

dsc03394

Her er jeg altså i bare undertøyet. Håper ikke jeg blir sensurert!

Jeg har også erkjent at det virkelig er verdt å investere i mønster. Jeg har hatt svært dårlig erfaring med mønster tidligere, det har aldri blitt bra, så jeg har fått litt aversjon. I denne prosessen er en av mine største lærdommer at siden de i “gamle dager” sydde mye mer etter individuelle mål, tar også mønstrene fra den tiden mer hensyn til det og vipps; de blir også enklere å tilpasse.

Jeg har hatt utrolig mye stoff liggende til “en passende laiv”. Derfor bestemte jeg meg av alle ting for å bruke stoffet på et kostyme jeg har hatt liggende i lageret.  Det var egentlig mest for å teste ut skjørtemønsteret igjen, og det ble faktisk veldig bra, så da ble det slik. Jeg skulle lage dagantrekk, og jeg gikk og grudde meg til å tilpasse bodice, siden det er der jeg har klura mest før. Jeg hadde et par dagantrekk liggende, så det var ingen krise, men de hadde bolero, så jeg måtte liksom ha bodice for variasjonens del. Etter et par sykvelder sammen med spillerne våre hadde jeg imidlertid plutselig fått lånt vekk et par antrekk, så da kunne jeg spare både stoff og tid på å lage bolero likevel! Jeg synes det ble riktig så snasent, jeg!

Jeg lekte meg litt med plassering av blonden på skjørtet, jeg lurte på om jeg skulle følge stripene eller falden. Jeg hadde sett et bilde av en kjole der blonden møttes på skrå foran og hadde liksom bestemt meg for det, men siden jeg hadde begrenset med stoff, ble også skråningen begrenset og dermed ble stripene ikke så “bratte” som de kanskje burde. Det ble heller ikke likt foran og bak, men det hadde ingens verden ting å si.

Skjørtet fikk lomme i den ene siden, og jeg er så glad for at jeg gjorde det! Jeg skal aldri ikke ha lommer på laiv igjen! Lukking på laiv-klær er en skummel ting, for man kan ofte være mye mindre eller større på slutten av en laiv enn på begynnelsen. Eller fra gang til gang. Dette skjørtet hadde heldigvis potensiale for en smart løsning: jeg sydde en plakett i åpningen, med flere knapper i. (Den var først i det rutete stoffet, men siden jeg sydde lommen i fôrstoffet bestemte jeg meg for å bytte plaketten også, så det ble gul effekt i begge sidene.) Deretter sydde jeg knapphull i begge sidene av midjebåndet, og sånn har jeg mulighet til å knappe inn eller ut etter behov 🙂

dsc03405

Rutete dagantrekk

dsc03402

Rutete dagantrekk bakfra.

dsc03406

Plakketten til knappingen i siden.

dsc03409

Jeg skal ALDRI ha et kostyme uten lommer igjen!!!

dsc03410

Boleroens detaljer

dsc03414

Klar for piknik. Her ser dere formen på blonden

Jeg har sydd et antrekk til, men for at bloggen ikke skal bli for lang, og 2-åringen skal få lagt seg skal jeg fortelle om den i neste innlegg.

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Chemisery

Dette blir DET STORE LAIVÅRET!

Jeg er med i et større arrangørteam for en mega-fantasy laiv som går av stabelen i juli. I tillegg skal jeg altså lage mat på en 1888-laiv, og deretter arrangere en 1899-laiv og medarrangere en 1879-julelaiv. Man kan kanskje si at jeg lever en del i Viktoria-tiden for tiden.

Man må jo ha noe å ha på seg, og sånn sett er Pinterest min beste venn og verste fiende. Endeløse mengder inspirasjon og informasjon er fint, om enn litt hardt for beslutningsvegringen. Som en del av prokrastinasjonen, og fordi jeg begynner å bli voksen og smart, har jeg faktisk gått til det ekstreme steget med å begynne i riktig ende (bokstavelig talt). Jeg har sverget at jeg skal gjøre ferdig undertøyet før jeg begynner på kjolene! Så jeg begynte….

Jeg har et par mamelukker som jeg har arvet av mamma, som hun sier er enda eldre. De er fantastiske, men også så lappede og slitte at de ikke duger. Så de skulle jeg rekonstruere. Jeg siktet, knep øynene igjen og klippet. Det viste seg at det var to relativt ordinære tøystykker med kurver til bena og folder til rompa. Jaja.

20160214_141406Så dro jeg på Stoff&Stil (som etterhvert begynner å få kjennskap til laiv, og synes det er helt naturlig at vi snakker om korsetter, krinoliner og andre viktorianske rariteter i klippekøen. *mer om rariteter senere) og kjøpte lin. Skal det være, så skal det være ordentlig!

Klippe klippe, sa kjerringe. Jeg er nemlig ikke blitt gammel og vis. Klipte, sydde og prøvde….og fikk den ene foten nesten nedi. Åja, det var derfor jeg investerte i 50 meter billigbomull…for å sy prøveplagg… men disse mamelukkene passet jo! Jaja, er det noen som vil ha et par mamelukker? Værsågod, Jenny! Gikk tilbake til mønsteret for å legge til plass til … alt.

Andre akt i “Kristines mer erfarne tilnærming til kostyming”: Serk (eller Chemise om du vil)

Jeg hadde funnet et kjempefint gratismønster og tenkte at nå skulle jeg sannelig vise “dem” (hvem nå enn det er) at jeg kunne skalere mønster, ja. Så jeg satte meg ned med ruteark og skisser, og jaggu gikk det uten særlig problemer. Her hadde jeg faktisk tenkt at jeg skulle prøve i et annet stoff først, og gikk løs på noe lin jeg har ihjelfarget, som jeg tenkte jeg kunne bruke på fantasy-laiven. Så jeg la på mønsteret, la til litt midt på, for jeg er jo en del større en disse viktorianske modellene og klippet… Til mitt forsvar må jeg si at jeg tror ikke det var klippingen sin feil, eller mønsterskaleringen. Jeg tror bare ikke dette mønsteret passet meg helt. Det så ut som en sånn 80-talls gravidkjole, med en udefinerbar “greie” på ryggen. Stroppene gikk heller ikke helt opp på skuldrene, men det skulle visst løses med blonder, den viktorianske gaffa. Jeg kastet prøven og la mønsteret til side.

20160214_195730Heldigvis er min vennine Te omtrent like ressurssterk som Pinterest, og hun hadde et mønster jeg kunne bruke. Så jeg tegnet, MÅLTE, og  klippet. Det var det jeg rakk den sydagen, så jeg tok med meg herligheten hjem. Dette plagget har kiler. Jeg er kilen. Det er nok derfor jeg aldri forstår hvordan jeg skal tilnærme meg kilene. jeg hadde en veiledning til å sy sammen Chemis, så jeg brukte den..og innså på et punkt at veiledningen og delene ikke hørte sammen. Jaja, det ble fint lell. Faktisk kjempefint, da jeg fikk til noen imponerende nøyaktige franske sømmer og en blondedekor som til og med Dronningen selv ville nikket anerkjennende til. (Hun ville ihvertfall ikke snudd seg i graven).

20160407_115258 20160405_002031 20160404_150927Ferdig! Prøvetid!…Kristine…når skal du lære å MÅLE først og sy etterpå? Neste gang! Ok. Tilbake til klippebordet. Jeg gikk til det drastiske skrittet å printe ut alle arkene i e-mønsteret til veiledningen jeg hadde brukt, tape, klippe og overføre til mønsterpapir (jeg kjenner voksenpoengene trille inn igjen). Jeg hadde liggende noe bomull som jeg hadde kjøpt til en bluse til et prosjekt som aldri ble noe av, så nå skulle jeg bruke alle voksenpoengene mine og faktisk sy en provisorisk prøve. Det var veldig lurt, for chemisen ble veldig fin den, men litt trang i ermene. 20160407_115601

Så nå var det bare å legge litt til når jeg gjorde det ordentlig i den deilige bomullssatengen jeg hadde kjøpt på Stoff&Stil ekspedisjon #7. Jeg har til og med vært så flink å vaske stoffet!!! så nå skal det bli mamelukker og chemise. Stoffet må bare tørke først.

Lagre

Under Mistelteinen

Hæ? Er ikke jula ferdig for lenge siden? Å nei da. Når man laiver, kan faktisk julen vare helt til fasten. Da to flotte laivarrangører og venniner annonserte at de skulle arrangere laiv basert på Charles Dickens julefortelling, da var det ikke annet å gjøre enn å bestille tog til Bergen. (Ja, jeg reiste til Bergen for å være med på en 5 timer lang juletrefest. Laivere gjør sånt.)

Året var 1853, tiden for de STORE krinolinene og de STRAMME korsettene. Jeg elsker det! Jeg måtte imidlertid bite i den sure kamelen og innse at kjolene fra de gode gamle borgerkrigs-dagene hadde krympet aldri så lite i skapet i løpet av 7 år og et svangerskap, så det var på tide med noe nytt. Jeg har hatt fire rutete gardiner liggende til det kom vandrende en passende laiv forbi, og her kom den, gitt. Det ble noen timer på Pinterest for å finne inspirasjon, og jeg fant ut at moten med etasje-skjørt og bolero over bluse passet veldig godt, for stoffet var veldig tynt, og derfor vanskelig å bruke til en overdel som trenger mange innsnitt og kurver. Jeg improviserte boleroen med utgangspunkt i et grunnmønster som jeg forkortet og fôret med en rest med blå lin, som ga den perfekte effekten da jeg brettet slag på boleroen.

Etasje-skjørt er også perfekt for rutete stoff, fordi det kommer ferdig med linjer å sy etter. Desverre går det veldig mye stoff, så den nederste etasjen ble ikke større enn at jeg bare kunne bruke min nest største krinoline og derfor mistet den ekstravagante puff-effekten. Noen dager med rysjing, stikksømmer og mer rysjing var vidunderligheten ferdig.

Og helt utypisk meg, var jeg sannelig ferdig i såpass god tid i forveien at jeg til og med hadde tid til å lage en matchende hatt (eller hva vi nå skal kalle det). Jeg har lenge hatt et snittmønster liggende på Pinterest, og tenkte jeg skulle prøve meg på den. Da jeg kikka nærmere oppdaga jeg at hatten riktignok var til dukke, men prinsippet er jo det samme og skalering er skalering… Jeg printa ut greia i ca 1500% og klipte. Grunnen til at jeg i det hele tatt ville lage hatt var at jeg hadde klipt av kantene på gardinene, som var fint foldet og sydd, og dermed perfekt for en foldekant. Jeg klipte hattedeler, strøk på vliselin, sydde fôr av de siste små centimeterene med lin og sydde på foldekanten. Ganske fort oppdaga jeg at foldekant gir en ganske annen effekt enn hattebrem og hele kreasjonen endte med å bli mer komisk enn elegant, men den passet perfekt til resten av antrekket, som også hadde en slags kreativ …. charme.

FB_IMG_1454626597719

Olivia Sowerberry, Sjefen Tom Pinch og Bertha… no fantepakk

FB_IMG_14546266694092

Blir ikke særlig lekrere enn dette?

Faktisk så passet ensemblet veldig godt til rollen jeg skulle spille; Olivia Sowerberry, som hadde vært tjenestepike hos ei skikkelig megge, men rømt for å realisere sin drøm om å bli skredder. Det gikk ikke så veldig bra, siden hun ikke hadde verken midler eller kontakter til å få de lukrative syoppdragene, men hun klarte såvidt å få inn nok på å reparere klær for annet fattigfolk. Hun hadde også møtt Tom Pinch, som hadde forbarmet seg over henne og fant steder hun kunne bo, mot at hun passet på pakker for ham i ny og ne… helt ærlig arbeide, altså.

Laiven startet. Folk ség usikre inn i salen. I hjørnet stod et fantastisk juletre, med julekurver fyllt med rosiner, og kakemenn hengt opp med hyssing. Under galleriet hang en misteltein. Man ble presentert for et par personer. Man neide til verten. Man ventet på maten. Fantene var ufine nok til å påpeke at de var sultne. Så kom julemiddagen på bordet, i mengder og smaker som kan glede selv en matsnobb som meg. Nam nam nammenam! Kalkun i alle former og fasonger (man har ikke vært på fattigfest før man ser kontrasten mellom den fine fruen som spiser kalkunskive pertentlig med kniv og gaffel som såvidt berører leppene, mens det på nabobordet sitter en halvfull slask og SLAFSER på et lår) med ALT som hører med. Og når vi alle hadde fått gaflet i oss så korsetter og bukseknapper klaget høylydt, ja…da ble det dans… og så dessert.

Vi hadde øvd på dans og rekkepolka før vi startet laiven, og det gjorde virkelig susen. Vi danset noen danser for hyggens del, og noen danser for å kunne diskutere foretninger uforstyrret. Syoppdragene røste inn, i takt med stadig flere oppdrag fra Pinch om å fiske opplysninger fra folk. Olivias dilemma ble stadig større og ved laivens slutt stod hun i gapet mellom lykken og fortapelsen. Det hadde vært en fantastisk kveld, hun hadde fått sitt hjerte knust av den kjekke konditoren og streng beskjed om at hun hadde å gjøre som sjefen sa, men også fått en APPELSIN av JULENISSEN, og lovnader om å få jobbe med den fineste silke, så for èn kveld var Olivia lykkelig.

Berg og dalbane-kjolen

Berg-og-dalbane har ingenting med kjolen i seg selv å gjøre, men med prosessen fra stoff til kjole. Kjøpte mønsteret på stoff og stil for leeenge siden, og både stoff og mønster har som mye annet ligget og ventet tålmodig på å komme fremst i køen.

Tok endelig mot til meg og fant frem mønsteret, og da jeg så at det rett og slett var tre kvadrater sydd sammen lo jeg litt inni meg selv og tenke “jaja, dette tar vel en time”… selv om jeg snart burde lære at det som ser vanskelig ut ofte ikke er det, mens det som ser latterlig enkelt ut ofte er for godt til å være sant…

Det var strengt tatt ingen stor sak å sy sammen de tre kvadratene. Ei heller å sy på skråbåndene, selv om det måtte lirkes litt når rette skråbånd skal syes fast i innovervendte vinkler.

Det som ble problemet var målene. Mønsteret gir inntrykk av å være en “one size fits all”. Min erfaring at det også kan kalles “one size fits none”. Mønsteret sa noe om justering for størrelser, men i motsetning til bildene og bitene, er forklaringene på S&S sine mønster mildt sagt kryptiske, så jeg lot det stå til. I tillegg hadde jeg gjort nok en tabbe; stolt på øyemålet. Så åpningene som skulle være 20 cm var litt større og dermed ble kjolen akkurat passe anstendig for en nyforelska fjortenåring en het sommerdag på stranda. Krysseffekten foran glimtet med sitt fravær, i motsetning til synligheten av både hud og undertøy i litt for store mengder.

kjoleJeg postet bilde på syforumet, og fikk masse gode råd. Et av dem var at åpningene mest sannsynlig var for store. Jeg begynner å ane et mønster av ubenyttede livslærdommer. Okkams barberblad skar hardt nok en gang; den enkleste løsningen er som oftest den beste. Så jeg målte…og oppdaget at jeg hadde vært svært så generøs. Så jeg prøvde meg litt frem mens kjolen hang på bysten. Der fikk jeg inntrykk av at både S&S og jeg hadde tatt feil, og at åpningene måtte være større i siden og mindre i front.

Nå skulle kjolen bli ferdig, en gang for alle! Så jeg sydde!… og fant ut at S&S hadde rett likevel (nei, jeg er ikke redd for å innrømme det). Heldigvis har jeg en god venn som gjerne hjelper meg i slike situasjoner; spretteren.

Det er altså hårfine marginer ute og går i søm-verdenen. 4-5 cm var alt som skulle til for å gjøre kjolen ikke bare anstendig, men relativt pen også. Ja, jeg kunne sikkert tatt en cm til i sidene. Nei, jeg er ikke sikker på om skråbånd i kantene er den beste løsningen. Men én lærdom har jeg ihvertfall omfavnet disse siste ukene foran symaskinen; det er bedre med ferdig og 99% fornøyd, enn mer 100% perfekte ideer som aldri blir realisert… Og jeg kommer uansett til å bruke singlet under eller bolero over.

Og som alltid er det like moro å underholde nabobarna med en liten photoshoot i felles-arealet.

Håndverk4 - Kopi