Category Archives: Håndverk

Freedom 7, en slags ferie

Jeg måtte ha et siste sprell før fødselspermisjon, så jeg meldte meg på fantasy-laiven Freedom 7: vendepunktet i Larvik. Jeg er generelt reservert til å hoppe inn midt i en serie, men jeg er også villig til å gi det meste en sjanse.

Jeg skulle pakke begrenset, men også komfortabelt. Det betyr i praksis; telt, bålpanne, mat i tilfelle fellesopplegget svikter, og alt en høygravid trenger: oppblåsbar dobbelseng, komfortable stoler, 3 typer kaffebryggere og så mange tepper og puter man får plass til.

Jeg skulle være Sainika Holm, svært dyktig soldat, som nå hadde ferie med mannen Koraki, pensjonert magiker, før barn nummer 6 meldte sin ankomst. En rolig helg, med andre ord. Og det ble det jo. Vi endte opp med å sitte eller ligge å se på varulv-angrep, rettsaker, avstraffelser og generelt drama, mens vi nøt hverandres selskap og god mat. Jeg klager ikke.

På kostymefronten hadde jeg svært lave ambisjoner, da jeg blir stadig flinkere til å innse mine begrensninger. Jeg kjøpte en vid kjole i hvit bomull, og da jeg bestemte meg for å ikke farge den, men faktisk kjøre hvitt kom resten sammen av seg selv. Jeg fant et sjal med dusker på salg, jeg har en lys heklet veske, og i forrige uke kjøpte jeg noen søte støvletter på bagasjeromsalg, i hvit skinnimitasjon med gullflekker.

Jeg har jo også bestemt meg for å lage et hodeplagg til hver rolle, og Sainika er ikke akkurat en hatteperson, så det ble en heklet lue.

Hattefest!

Jeg har fått sansen for hatter. Jeg har store intensjoner om å lage masse fine hatter. Og i dag innså jeg at jeg har fått en slags vane for å lage en hatt til laivrollene mine. Jeg liker spesielt godt å sette prikken på i-en, toppen på kransekaka om du vil, ved å lage en hatt som definerer rollen. Jeg begynte å gå gjennom rollegalleriet mitt, og jaggu har jeg ikke vært hattefin gjennom åra, så jeg tenkte jeg skulle vise dere verkene.

Det aller første hodeplaget jeg laget til laiv, var også til min aller første laivrolle: Astrid Lund, hushjelp, på laiven Norges Dæmring i 2006.

I senere tid har plagget bare blitt kjent som “badehette” i laivkretser, og det er vet ingen til om årsaken?  Badehetten har senere blitt brukt som Joan Baker, stuepike, på Tripping in the Velvet, 2007, som Tilde, kokke, på Linderud Gods, 2010 og Agatha Partridge, kokke, på …and a Partridge in a peartree, 2016.

Foto av Eskil Mjelva Saatvedt

Til Hexcon 2003 laget jeg en hatt med fjær og slør. Den brukte jeg senere da jeg spilte Edith på laiven Café René i 2011.  Litt vanskelig å se siden alt er svart, men fjæra var SVÆR.

Foto av Ståle Askerød Johansen

I september 2012 spilte jeg Lady Winifred Erskine-Windham på steampunk-laiven Christianus Sextus, og lagde meg en av de svært populære mini-flosshattene til formålet.

2015 startet med en tur til Sverige, og steampunk-laiven 1900, der jeg skulle spille Sophie Dahl, maskinist på luftskipet Tordenskiold. Jeg brukte den fantastiske viktorianske sykkeldrakten som Torunn har sydd til meg, og dekorerte en ull-caps med ståltråd og tannhjul, som et mobilt faraday-bur.

Januar 2016 fikk jeg bonusjulefeiring da Under Mistelteinen ble avholdt, og i den forbindelse laget jeg “Lampeskjermen”. I denne bloggposten kan du lese alt om det sjarmerende hodeplagget.

I Juli 2016 var jeg nok en gang Morania, Keiserinne av Rolia, denne gangen på Når Endetider Møtes, med en svært så fjong general-trikorn, bokstavelig talt smykket med en Føniks, fjør og røde bånd.

I augsut var vi ikke akkurat på laiv, men det var likevel helt uaktuelt å dra på Viktoriansk Dampfpiknik uten hatt. Jeg sydde en drøss med blomster som ble montert på en stråhatt i passende form.

I oktober gikk Amalthea – even more food av stabelen, med meg i rollen som Sophie Brun-Dahl, vertinne. Pensjonat Hjerterdame hadde sin egen modist, og helt essensielt for en ordentlig fjong hatt er selvfølgelig en fugl!

2017 har også vært et hattefint år så langt. Det begynte med Møte i Føniks-ordenen, der jeg som Hestia Jones representerte Ordenen ved Sankt Mungos sykehus. Siden jeg ikke sydde noe kostyme skulle det bare mangle at det ble en ny hatt. Den brukte jeg faktisk hele vinteren, jeg ble knallfornøyd!

På laiven Actarnia – når nattlandet våkner var jeg kokk, og måtte ha en real kokkelue. Jeg har laget den, men den er faktisk min mann sin, og han var så snill å lot meg låne den. Jeg måtte jo ha noe til å dekke horna med…ja…horna.

Jeg har nettopp avviklet Ruterkonge – Høyt spill. Sophie Brown, stuepike, hadde nok ikke så mange hatter, men følte seg særdeles fjong da hun fikk låne en for fotografering. Kristine følte seg også svært fjong og hatten, som er laget av min svært dyktige venninne Johanne er nå MIN og BARE MIN!!!

Sophie brukte faktisk mest det andre hodeplagget som preger en viktoriansk stuepikes hverdag, den berømmelige “blondeduken”.

Sist, men ikke en hatt – årets siste laiv Freedom 7, som kommandérsersjant Sainika Holm. Jeg skulle ha helhvitt kostyme, og være på ferie, så en hatt var ikke helt riktig. Det ble en lue istedenfor, en heklet sådan. Det var litt vanskelig å få den til å passe, men den så helt grei ut, og var varm og deilig en sen sensommernatt.

Sainikas ektemann, Koraki, pensjonert magiker, var ganske så hattfin han også

Det begynner å bli en solid samling, og jeg gleder meg til fortsettelsen 🙂

Save

Drektig ku i blomstereng

Når jeg planlegger laiv kikker jeg alltid på moten før jeg bestemmer meg for årstall. Laiven Ruterkonge- Høyt spill ble satt i 1887 mye fordi jeg hadde lyst til å lage en av de fantastiske bustle-kjolene.

Jeg har blitt flink (-ere) til å kjøpe stoff til spesifikke prosjekter, og ikke bare lagerfyll, og på Rainbow sitt vintersalg investerte jeg i en del meter flott rutete, tynn ull, samt en deilig rutete lin.

Som tidligere fortalt forandret jo planene seg brått da jeg ble gravid. For det første skulle laiven flyttes til august, da ull er mindre aktuelt enn i oktober, og jeg kom til å være kjempegravid, så temperatur var enda mer kritisk. Jeg hadde heller ikke lyst til å bruke masse tid og krefter på å sy en mamma-kjole i kostbar ull til som garantert ikke kunne brukes om igjen.  Jeg la imidlertid planer for linstoffet. Jeg fant faktisk et nydelig mønster på ebay, som ble skalert til mine mål, og egnet seg til kulemage. Den ble sendt på god gammeldags cd-rom, med masse ekstramateriell, blant annet en annen kjole som også egnet seg til mage.

Sommeren føk som vanlig forbi, formen var så som så, og jeg begynte å kjenne på presset. Jeg innså at det andre kjolemønsteret var cirka tusen ganger enklere å sy, og bestemte meg for å gjøre det enkelt for meg selv. Jeg klippet prøve, men det stoppet opp i en lang spekulasjon rundt “å fôre eller ikke fôre”. Jeg kjøpte 10 meter chintz på salg på Stoff og stil før jeg dro på ferie. Da jeg kom hjem hadde jeg vondt i ryggen, huset stod på hodet og avmeldingene begynte å tikke inn. Tiden var i ferd med å renne ut. Og samme argument dunket i bakhodet; skulle jeg virkelig slenge sammen en provisorisk kjole av nydelig, kostbar lin? nei.

Jeg føk til byen for å finne noe stoff som passet til et skjørt jeg hadde lånt. I farten rasket jeg også med meg “resten” av en rull med relativt historisk saklig, og veldig søtt, blomstrete stoff (ca 8 meter). Jeg brukte en god stund på å velge og vrake i stoff. Jeg skjønte at det lånte skjørtet ville trenge såpass mye arbeid at det var like greit å sy et nytt. Jeg hadde i utgangspunktet lyst på et av de fantastisk fine skjørtene med flere etasjer med rysjer, blonder og bånd. Helt i tråd med rollen jeg skulle spille måtte jeg bare omfavne mantraet: “Man kan imidlertid ikke få alt man ønsker seg helt i verden”. Dagen etter var et blomstrert skjørte ferdig sydd og dekorert med rysjet silkebånd,  og toppen ferdig montert. Den skulle “bare” draperes. Man skulle tro det var enkelt… tro om igjen.

Altså, absolutt ingenting ser historisk korrekt og 100 % flatterende ut på en 8 månedersmage.  Og det ser ihvertfall ikke ut som på mønsteret. Da jeg endelig klarte å erkjenne det, klarte jeg også å slå meg til ro med at jeg ville se “helt grei” ut.

Jeg har hatt liggende en blondegardin med avrundet kant ganske lenge, med tanke om at den på en eller annen måte kunne bli et fint overskjørt. “Den andre måten” ble rett og slett å klippe den i rett høyde, sy en løpegang og dra snøring gjennom. Kjempeprovisorisk, 0.5 % historisk, men en pen liten detalj for kveldene på jakthytten. Man må jo pønte seg litt!

Den kommentaren jeg fikk mest var at jeg var “søt”. Det var veldig passende for rollen; en 15 år gammel stuepike i uløkka.

Bildet er tatt av Eskil Mjelva Saatvedt og viser mye mer enn strålende fornøyd arrangør enn rollen, som nå skulle toget en relativt usikker fremtid i møte (sånn sett bortsett fra at vi allerede vet hva som vil skje med henne fra 1895-1900 🙂 )

Kake kake kake!

Jeg blir beæret og glad når venner spør meg om å bidra til deres arrangementer, spesielt de store livshendelsene, som bryllup.

Eli Anette og Kristian har mange spennende interesser og ville ha en kake som gjenspeilet det, kombinert med en klassisk vakker hvit kake. Bruden hadde en egen Pinterest-tavle med idéer, og jeg fikk fort min egen. Det måtte ihvertfall kjøpes noe utstyr, og fra Cacas kom en eske med flerfoldige kilo marsipan, samt redskaper og materialer til dekor.  Jeg brukte 1 dag på sukkerbrød, 8 stk.

Dagen før bryllupet gikk med til fylling og stabling av lag, før etasjene fikk lokk i hvit marsipan, samt dekorlagene. Forsiden fikk blonder og quilte-effekt. Baksiden fikk lag med forskjellige nerde-tema; Spiderman, Spillebrett og et lite bibliotek med klassiske titler som “Hitchhikers guide to marriage”, “Ringenes herre og frue”, “Harry Potter og det magiske bryllupet” og selvfølgelig D&D rød- og blåboka. Ja, det tok sin tid, men var utrolig  morsomt! 2 kg marsipan ble kjevlet, kuttet og dekorert i løpet av fredagen.

Kaka skulle bare stables og få den siste lille pynten før servering lørdag. Det ble en del frem og tilbake med kaka fordi den måtte stå kjølig, og overservitøren ville gjerne at vi skulle vente med å stabla kaka på plass til etter middagen. Det går sikkert fint, tenkte jeg, helt til vi faktisk stod der, kl 2305, og innså at pynten lå pent igjen på kjøkkenbenken. Kiwi hadde nettopp stengt, og det fulgte 2 paniske minutter, der jeg hyperventilerte og så for meg skuffet brudepar og pipekor, mens personalet febrilsk lette etter noe som kunne hjelpe meg. En boks med spraykrem var det de fant.

Jeg stablet kaka, og droppet den øverste delen, som hadde blitt for fuktig og begynte å kollapse. Den skulle uansett bare holde de tøffe figurene bruden hadde lagd selv, og de klarte seg helt fint øverst på neste etasje.

Kaken ble fin den, effektene kom godt frem og alt passet godt sammen, så jeg var ikke panisk da den ble trillet ut, bare veldig veldig spent.  Kaka fikk applaus, og ble til og med spist! Og det aller viktigste var at brudeparet var fornøyd.

Det har vært utrolig lærerikt og moro å lage denne kaken til et herlig brudepar, og en stor glede og ære.

På tampen må jeg få lov til å vise frem en annen kake: meg selv. I vinter postet bruden et bilde av en overdådig forseggjort ballkjole i oransje toner og tung rysjing, med en post som lød cirka: “jeg angrer nesten på at jeg har kjøpt brudekjole og begynner å lure på om jeg skal ha brudepiker!!”. Samtalen i kommentarfeltet fulgte omtrent som dette:
meg: I volunteer!
Hun: det hadde jo vært morsomt
meg: forsiktig med hva du sier, jeg gjør det jeg, altså
Hun: gjør det!
meg: seriøst?
hun: det eneste motargumentet må være at jeg blir fullstendig underdressed.
meg: *sender pm*: altså, jeg gjør det hvis du vil, men vil ikke på noen måte overgå deg
hun: det hadde vært utrolig gøy om du gjorde det, så lenge det ikke er helt over the top

Så jeg satte i gang en heftig leting på google, ebay og Pinterest. Jeg fant en herlig bedårende kjole i passe duse farger, men med et snitt som definitivt skrek “cheesy ruffle bridesmaids-dress”.

Jeg sendte målene mine, fikk en epost med “please tell us how long you are as a pregnant” og satte meg ned for å vente i spenning. Kjolen kom og passet overraskende godt, til og med for å være stroppeløs. Jeg er jo en person som liker å gå mot strømmen, og har derfor blitt mindre i løpet av svangerskapet, så jeg tenkte likevel jeg ville være mest komfortabel med stropper. Jeg kjøpte et fint skjerf på bruktbutikken, som jeg klippet i to og monterte som stropper, og er svært fornøyd med effekten. Bruden hvinte av fryd ved synet av denne andre kaken.

La meg presentere:

Save

Save

Ja, Prym!

Etter mye frem og tilbake ble det altså bestemt at jeg skulle på laiven Actarnia – Når Nattlandet våkner, for å lage mat til hordene. Jeg overtalte en kompis til å bli med som min assistent. Vi hadde nemlig ganske realistiske reservasjoner til hvor mye tid vi kom til å få utenfor kjøkkenet, og hvor mye tid de som hadde tenkt å hjelpe oss kom til å få inne på kjøkkenet.

Og da må man jo ha kostyme, som blir en stadig større utfordring proporsjonalt med den voksende magen. I utgangspunktet tenke jeg at jeg endelig skulle få sydd det vikingantrekket jeg har hatt planer om de siste 6 årene, så jeg tok frem stoffet som har hengt klart like lenge, og gikk løs på linen som skulle bli serk. Det ble veldig veldig rart og feil, og stoffet var ikke så behagelig som jeg trodde, så prosjektet ble kassert (eller faktisk donert til en annen laiver, som endte med ny linskjorte til laiven). Etter mye grubling innså jeg at det var like greit å bruke noe jeg hadde, som passet. Det begrenset seg selv til Julies gule skjørt, som artig nok har blitt mitt go to-kostyme. Toppen jeg sydde til skjørtet har jeg imidlertid donert til Laivgarderoben fordi den rett og slett ikke passer lenger. Så da måtte jeg jo ha en ny da.

Jeg har fått sansen for foldene nederst på 1700-tallsjakker, og liker fortsatt å bruke mønster jeg vet passer når jeg ikke har så god tid og bare skal “slenge sammen noe”, så jeg tok nok en gang frem Portrait Dress-mønsteret og la til stoff nederst i sømmene for å få folde-effekten. Jeg hadde liggende noen stykker med nydelig, blomstrete stoff, men innså på et punkt at jeg hadde litt knapt med stoff, så jeg måtte ty til et par av mine standard b-planer; klippe forstykket smalere og heller sy inn et panel. Foldene nederst måtte også sys inn i form av ekstra paneler. Ermene måtte bli litt kortere, de kunne alltids dekoreres eller skjøtes på en måte, dersom det ble nødvendig.

Man kan jo ikke bare sy sammen noen biter, må skjønne, så jeg dekorerte jakken med biser i sømmene, enda en løsning jeg virkelig har fått sansen for.

Jakken ble….helt greit. Den sitter “ganske godt”, spesielt over armene, og jeg frustrerte meg mye over utringningen foran, som ikke lå pent, men innså at 1) ingenting som er laget av historisk mønster ligger riktig når man erstatter korsett med gravidmage 2) jeg skal tilbringe mye tid på kjøkkenet og 3) det er fantasy-laiv, og kostymemessig lav terskel.

Det var også varslet VARMT vær, så jeg innså at som ekstra heit gravid kokk var det nok greit å ha en ekstra topp. Here we go again. Portrait dress-mønsteret blir litt lavt bak i nakken, så jeg bestemte meg for å bruke et viktoriansk mønster for å få rett høyde, og i tillegg skulle jeg ha folder nede. Da jeg skulle klippe i den røde ullbiten jeg hadde bestemt meg for å endelig bruke innså jeg at den også var i knappeste laget. Jeg brukte 2 sene nattetimer på å plassere mønsterbitene på stoffet, snu og vende for å få plass og knipe centimetere her og der. Til slutt gikk det sånn passe, men jeg måtte inn med kiler i foldene denne gangen også. Da hele herligheten var montert la jeg bunadvesten min over for å se om utringningen hadde grei form, siden jeg visste at den sitter akkurat slik jeg vil ha det, og i det øyeblikket angret jeg bittert på at jeg ikke bare hadde tegnet av vesten i utgangspunktet, “men”….

Jeg hadde egentlig tenkt jeg skulle ha knapper, så jeg sydde knapphull på den ene siden og knapper på den andre. Det ble helt katastrofalt, uten at jeg klarer å sette fingeren på det. Jeg gjetter at det nok en gang har med unntakstilstanden med magen å gjøre. Knapphull kan liksom ikke viskes ut, så jeg sydde rett og slett knapphull på andre siden også, og snørte igjen herligheten. Den ble også … helt grei.

Jeg fikk faktisk tatt bilde av meg selv før laivstart (applaus!!!), så her kan dere nyte synet at Prym Archimagirus, verdenskjent, omreisende kokk, som uheldigvis har fått sitt talent av en demon som hadde tatt henne i besittelse og livnærte seg på kjærligheten fra hennes tiltrodde assistent Drias. Vi hadde det utrolig kult med å spille ut et svært tripolart forhold, som endte i utdrivning av demon på tunet, etter et bedre måltid fuglifuglifugl og helgrillet gris.

Save

Save

I fold

For lenge lenge siden begynte jeg å drømme om å sy en kjole med cartridge pleats, en fullstendig urealistisk drøm for en jente med et anstrengt forhold til håndsøm. Så kom nok en 1700-tallslaiv, og behovet for et nytt kostyme. I tillegg hadde jeg noen gobelinsgardiner liggende som jeg hadde reddet fra Fretex for en evighet siden sånn i tilfelle jeg noen gang skulle sy en kjole fra før 1800… hadde jeg egentlig noe valg?

Jeg brukte jo det fine mønsteret på toppen til en Portrait Dress forrige gang jeg skulle spille Julie Varden, og siden jeg synes det er greit å bruke mønster jeg vet fungerer, tok jeg det frem igjen. Det var riktignok litt mer pill å lage toppen i tykk, tung og flimsete gobelin med interfacing, fôr og spiler, enn ett lag med ull… ikke minst klarte jeg å montere sidestykkene opp ned hver sin gang. (sluttresultatet har bakstykkene opp ned, men det gjorde egentlig ingen videre forskjell for passformen, så jeg bestemte meg for å la det være og ikke si det til noen).

Jeg har også knotet og pønsket mye på fronten av toppen. Gardinen hadde en veldig fin brett foran som jeg helst ville beholde, men det endte da med at jeg måtte håndsy spiler inn i interfacing og fôr. i tillegg skulle det være hekter, og jeg har innsett at det å maskinmontere hekter bare gjør vondt verre, så de er også montert for hånd. Det ble litt buklete og i ettertid tenker jeg at jeg skulle montert et snørepanel på innsiden. Men det gjorde jeg ikke.

Jeg skulle også ha ermer, som gikk ganske enkelt helt til jeg skulle montere dem. Jeg vridde og vendte, snudde og byttet og lurte veldig, helt til jeg innså at de spissene jeg var skråsikker på skulle være fremme, egentlig skulle festes midt bak på de gigantiske ermehullene. Etter det var det grei skuring, og jeg var såpass fornøyd at jeg til og med tok meg tid til å neste fast fõret i ermeåpningen (1000 voksenpoeng!!!).Toppen var ferdig, og det var på tide å begynne på skjørtet. Jeg jukset litt. jeg brukte jo gardiner, som hadde gardinbånd ferdig montert. Det var rett og slett bare å dra i trådene, og der hadde jeg vipps ferdige folder klar til å monteres. Greit at noe var enkelt ihvertfall. Én fordel er det med repetativ håndsøm; man kan gjøre det i sofaen med netflix. Så der satt jeg da.

Synes det ble ganske bra, om jeg får si det selv.

Jeg sydde først sammen to gardiner. Jeg har bladd opp og ned google og pinterest og sett at mange 1700-tallskjoler slutter i siden og har synlig underskjørt og synes det er veldig stilig.

Kjempestilig, ikke sant?

Tja, ikke helt der enda, kanskje?

Samtidig hadde jeg mengder av gardin igjen, som jeg garantert ikke skulle bruke til noe annet, og dessuten fristet tanken på å slippe å sy et underskjørt til. Jeg sydde dermed sammen to gardiner til. I referansematerialet jeg har lest, og bildene jeg har sett på ligger fronten på toppen over skjørtet og jeg lurte egentlig på å gjøre det også.

Samtidig var det dette med mengder stoff (for mye), mengde tid (ikke i overflod) og mengder tålmodighet (altfor altfor lite), så jeg bestemte meg for å gjøre det enkelt, og fortsette å sy folder på toppen til jeg gikk tom for plass. Vet ikke hva en historiker ville sagt, men så er hele greia sydd av gardiner, spilet med strips fra biltema og faldet på måfå.

Uff, det her høres jo helt grusomt ut, hvordan gikk det egentlig, sier du vel nå? (det gjør jeg ihvertfall). Joda. Alt i alt er jeg faktisk ganske fornøyd med verket. Foldene sitter pent og jevnt og toppen sitter godt.

Jeg brukte det vatterte underskjørtet fra forrige laiv, og i tillegg monterte jeg hestehår i falden, som jeg etterpå håndsydde…

Det er faktisk bare én ting som ga et skår i gleden: jeg hadde bestemt meg for å droppe korsettet, fordi vi skulle ha en uformell laiv på en speiderhytte…

Til alle dere der ute som påstår at korsetter er ubehagelige: Man skal ha et korsett som passer en og sitter godt. Da er det ikke ubehagelig i seg selv. Dessuten har et korsett flere funksjoner enn å bare gi den riktige formen. På 1700-tallet hadde de MANGE snøringer i livet; underskjørtene (jeg hadde bare ett, som er skikkelig juks), lommmene (elsk elsk elsk), overskjørt, og kjole med folder folder folder. Cartridge pleats lager en tykk og spiss kant på skjørtet, og med så mye stoff blir kanten TUNG. Alt dette skal støttes opp av korsettet. Når korsettet ikke er der gnager kanten seg inn i livet. Au!

Ellers hadde jeg en knallfin laiv 🙂

Søsknene Varden. Hatten min er lånt av Maren, og Haralds antrekk er sydd av Torunn

 

 

 

 

Works in progress

Jeg har sånn cirka tusen prosjekter på gang. På pinnene: Et sjal, en 1700-tallsjakke, en aftenkjole, en islender, strømper, undertøy… og flere prosjekter i dvale. Ved symaskinen: 1700-tallskjole, mamelukker, og en stor kasse med stoffer og klipte deler som en gang skal bli *noe*

Men jeg har altså gjort ferdig noe i år også. Jeg har faktisk oppfyllt et mål; jeg hadde vinterferie for to uker siden, og bildebunken fra 2015 lå klar og ventet på meg. Helgen før ryddet jeg syrommet, så klippepulten var ren og klar for scrappesaker. 4 dager etter hadde hundrevis av bilder blitt til 50 sider i albumet, fra nyttår til jul igjen.

Det var jo masseproduksjon, og med masseproduksjon kommer faren for repetisjon og slurvete hasteløsninger. Jeg sitter mye og ser på nettet etter inspirasjon til oppstilling av bilder, men jeg liker å ha med så mange øyeblikk som mulig, og disse sidene med store nærbilder som florerer på Pinterest er bare ikke min greie. Derfor har jeg også gjennom åra funnet noen oppstillinger som passer veldig godt for meg, men det kan også bli kjedelig i lengden.

Det funka veldig bra da en venninne ga meg i utfordring å finne noen maler og følge dem slavisk. Selvfølgelig valgte jeg maler som tiltrakk meg og min stil, men de hadde også elementer som var nye for meg. Så jeg fikk utfordret meg og ikke minst brukt en del pynt. Nå er faktisk haugen med dekor og ark betraktelig mindre. Og jeg er veldig fornøyd med resultatene.

Her er skisser og ferdige sider

 

 

 

 

Og her er et utvalg av de jeg har laget uten skisser:

Dobbelt opp:

I made (t)hat!

Jeg har lenge hatt store intensjoner om å tre inn i modistenes verden, og jeg har laget en egen Pinterest-tavle der jeg samler hattemønster som bare er nødt til å bli en realitet. Det er bare det at….jeg har en del andre tavler også, kostymer å sy, plagg å strikke, barn å oppdra, jobb å skjøtte, en mann, venner og en Perlehøns i et Pæretre. Så det er ikke blitt den helt store produksjonen.

Et av disse flotte mønstrene er Ship&Shore-hat. Jeg tror det er fordi den har elementene jeg elser: relativt enkel konstruksjon som ser komplisert ut til slutt. Ikke minst er den anvendelig, men også perfekt til magiske laiver, så da jeg ble invitert til en liten mini Harry Potter-greie måtte jeg jo bare til pers. Jeg tror et av nyttårsforsettene er blitt at jeg må lage noe nytt til hver laiv… det er jo kanskje ikke noe stort og revolusjonerende forsett, men det er nå der.

Da jeg for en stund siden var på Stoff&Stil grabbet jeg med meg en bit med oransje ullblanding fra restebordet. Før i tiden (sånn 2012) hamstret jeg fra det bordet, og endte opp med hauger av biter jeg aldri fikk brukt, samt 50 små firkantmapper som fremdeles venter på at jeg skal i bursdag til noen som ikke allerede har fått en, så jeg har jobbet hardt for å bli mer kresen akkurat der. Men dette stoffet skulle altså bli hatt.

Mønsteret hadde typisk 50-tallsinstruksjoner: kort og konsis, med mer vekt på kort enn konsis, så jeg erkjente at det måtte lages en prøve, regnet med at det var enklere å forstå når man hadde herligheten foran seg, og fikk rett i det. Jeg printet ut mønster, tapet, klipte og tråklet sammen en provisorisk hatt i ubleket lerret.

20170119_204433Egentlig er hatten to vrangsydde kjegler. Det er bare det at den ene skulle ha kontrastpaneler og derfor var delt i tre på en litt tungvindt måte. Mønsteret kunne garanter vært mer praktisk skissert og det tok litt tid før jeg fant ut hva som skulle hvor. Ikke minst er en sort/hvitt-illustrasjon av siden til et tredimensjonalt objekt ikke alltid like hjelpsomt som referanse til sluttresultatet. Da er det enda godt vi driver med kreativitet og egentlig har lov til å ta oss noen kunstneriske friheter. Jeg bestemte meg blant annet for at siden stoffet var 80 % ull ville jeg ha råkantene synlig, og synes det ga en stilig effekt. 20170122_015825

jeg må ærlig innrømme at jeg ble knallfornøyd med denne hatten, som i seg selv er sydd sammen på under en halv time. Den passet perfekt med kjolen jeg skulle ha på meg på laiven, og ga virkelig inntrykk av hipster heksehatt. Og så kan jeg bruke den til vanlig også!

20170122_015726

 

…And a Partridge in a bedspread

Så… denne kokka var ikke av den jålete typen og likte seg best foran komfyren. I Whitmore-huset var det tradisjon at personalet “fikk lov til” å spise julaften-middag sammen med herskapet, og det var den ene dagen i året Agatha grudde seg til. Hun hadde imidlertid pyntet uniformen sin med knapper bak på uniformen sin.

Kristine hadde derimot veldig lyst til å sy en pen aftenkjole, og etter litt fundering kom min med-arrangør på en fantastisk plan; Kokkas ektemann hadde vært overseer på Whitmores fabrikker i India de siste 17 årene, så det var ikke akkurat noe lidenskapelig ekteskap, men han sendte alltid spennende gaver. Cue; julekjole.

dt11841Det er ikke sikkert noen andre enn meg klarer å se hvordan, men dette er altså kjolen jeg brukte som inspirasjon. Det er én overordnet årsak til det:  I innlegget Den gyldne Plan B fortalte jeg om de to fantastiske skjørtene jeg hadde kjøpt, som ble døpt “surret skinkestek” og forkastet som antrekk til Amalthea. Vel… i 1879 er overkjole eller overskjørt nesten uunværlig, og dette ble redningen for skinkesteken, som nå ble gjenfødt som underskjørt. Det var jo så og si ferdig. Jeg sprettet opp sømmen bak, så jeg hadde litt mer rom å bevege meg i, og lagde først knapphull og knapp som lukning. Det ble akkurat litt for knapt, så jeg endte med å bruke knapphullet til snøring i stedet, og det funka som ei kule.

dsc03580 dsc03583For en stund siden hadde jeg gjort alle laiveres store drømmekupp; de hadde salg på sengetøy på jysk, og jeg kjøpte sett i bomullsateng med strukturstriper, i en nydelig lilla. Jeg funderte på om jeg skulle ha topp, overskjørt og underskjørt, men fant ut at jeg hadde lyst til å lage overkjole med slep. Jeg har siklet på så mange “polonaiser” siden jeg begynte å undersøke viktoriansk mote, og det er en av mine favorittkonstruksjoner. Jeg liker spesielt de der bakstykket har vanlig lengde og stikker ut på egenhånd. Ikke minst gjorde det det enklere å matche stripene, som er min store besettelse. Jeg ble veldig fornøyd med dem!

bakdelDette kostymet ble overraskende fort ferdig, spesielt siden jeg egentlig ikke hadde noen konkret plan, men prøvde meg mye frem underveis. Det pleier jo å ta meg en evighet å ta beslutninger, men denne kjolen syntes å ha sin egen vilje. Jeg brukte mønstrene jeg hadde til skjørt og overdel og la rett og slett det ene over det andre. Jeg klipte en god lengde med stoff i skjørtet mellom sidestykkene. Tradisjonen tro måtte jo et eller annet bli kluss, og da jeg skulle begynne å montere oppdaget jeg at jeg hadde snudd sidestykkene feil vei, så jeg måtte klippe nye. Godt jeg hadde mye stoff.

Det er blitt så og si rutine å klippe, interface, sy innsnitt og montere overdeler, så selve overkjolen var ferdig på noen timer.  Jeg brukte litt tid på å eksperiementere med stoffet bak, prøvde ulike folder og rysjer, men fant ut at jeg faktisk bare skulle sy en rett søm så stoffet fikk et “hjørne” bak, en såkalt “burnous pleat”. Jeg brukte resten av stoffet fra underskjørtet som rysje på ermene, og til en liten “hale” under kanten på bakstyggene. Jeg la “hjørnet” over denne lille effekten, og for å toppe jålefaktoren dekorerte jeg opphenget med en gullknapp og hengte på en diger dusk.

Jeg hadde heller ikke tenkt veldig nøye gjennom at overdelene på denne tiden var litt lengre enn på 1890-tallet, og at skjørtet også var ganske langt i utgangspunktet, så jeg måtte trimme lengden på siden av kjolen ganske mye for å unngå konstant snubling. Jeg ville ha slep, og mønstrene gjør det veldig enkelt, mange kjoler har rett og slett bare lenger bakstykke, altså en firkant som ligger rett ut fra resten av kjolen. Jeg hadde lagt til lengde for slep også, så da jeg hadde stusset av lengdene ble det temmelig imponerende. Stoff med striper er veldig takknemlig å jobbe med, det er så lett å folde. Så slepet fikk noen folder nederst, i tillegg til haledekoren, for å få den fine 1879-puffen bak på skjørtet.

dsc03587dsc03597Jeg laget forstykket på overdelen som et løst panel med dobbelknepping. Jeg monterte riktignok panelet fast i den ene siden for å spare meg 15 knapphull. Det meste av tiden jeg brukte på denne kjolen gikk til å klippe, dampe, rullekante og rysje flere titalls meter med stoffstrimler, som ble montert langs kanten på hele vidunderet med fløyelsbånd.

overdel Det ble mye gisp og sukk da Agatha åpnet en stor, myk pakke på kjøkken tidlig på julaften. Og selv om Agatha motvillig gikk med på å ta på seg denne herligheten som har fått det passende navnet “Sengeteppet”, følte Kristine seg veldig flott på julemiddagen.

Det er egentlig veldig dumt at jeg ikke fikk tatt noen bilder med meg inni kjolen, og ble nødt til å fotografere Sengeteppet med blitz i vintermørk stue. I tillegg oppdaget jeg for sent at kanten hadde krøllet seg. Men her er den altså.dsc03608

Save

And a Partridge in a uniform

Det begynner å bli lenge siden jul. Faktisk nesten en måned. Hæ? Joda. Jeg hadde min første julefeiring tidlig i desember, da jeg og en venninne arrangerte julelaiven …And a Partridge in a Pear Tree, satt til England 1879. Jeg skulle spille kokka Agatha Partridge, et grepa kvinnfolk.

Til det trengte jeg en sort uniform. Sort uniform kan fort bli kjedelig. Som et kompromiss kjøpte jeg en nålestripet ullblanding jeg fant på salg på Rainbow tekstil, for å ihvertfall ha litt liv. Og så var jo viktorianerne besatt av folder. Jeg hadde store intensjoner om mengder og etasjer med folder, men innså på et punkt at det kanskje var best å moderere seg litt. Mest fordi jeg skulle oppholde meg foran komfyren på et kjøkken, i bomull og ull. Det kunne fort blitt veldig varmt, tungt og uhåndterlig. (Jeg var glad for det da skjørtet var ferdig!)

Jeg har en ting for striper. Jeg elsker striper. Jeg blir imidlertid også veldig opphengt i å få stripene til å matche. Jeg fant fort ut at det er ikke er så lett med nålestriper. Jeg pønsket hardt og lenge og fant ut at det ville bli pent med biser i sømmene. Deretter brukte jeg en del tid på å lage bisene, montere dem på skjørtedelene, og deretter montere skjørtet. Det ble veldig fint, om jeg får si det selv.

20161116_164548Skjørtet i seg selv var ganske enkelt. Jeg brukte samme mønster som til Amalthea, MED lommer. Sånn helt på tampen innså jeg at jeg hadde sydd lommeposene bakover istedenfor fremover, men fant ut at det egentlig var bra, så jeg ikke ble gående med hendene i lommen hele tiden. Jeg har også oppdaget gleden ved interfacing, og blitt avhengig. Dette er altså et lag stoff du syr sammen med ytterstoffet (elegant kalt fashion fabric i mange syveiledninger), som gir stabilitet. Uniformen ble interfacet med sort Ikea-bomull.  Skjørtet veide allerede 3 kilo.

dsc03567Så brukte jeg noen timer på å sy sammen og fôre flere brede remser, og deretter folde dem ved hjelp av min eminente dampstasjon. Jeg hadde målt og regnet og målt igjen, faktisk, men på mitt syrom oppstår det visst alltid en strek eller to i regningen. Jeg hadde bestemt meg for at bisene og frontpanelet skulle få komme til sin rett og ikke ha foldekant midt foran. Da jeg skulle montere innså jeg at dette ikke ville bli pent når alle foldene lå samme veien, så jeg måtte til pers med dampen igjen og snu halvparten av foldene. Deretter sydde jeg herligheten fast nederst på skjørtet. Det manglet 10 cm… utgjort. Jeg måtte altså fôre, folde, dame og bise ytterligere 30 cm stoff. Selvfølgelig ble jeg ikke fornøyd med skjøten. Det var garantert ikke en eneste person som la merke til den. Skjørtet endte på 4,5 kilo.

20161123_111648 20161123_125038Det karakteristiske ved 1879 (ja, det er et helt eget år i den viktorianske mote som er helt annerledes enn årene før og årene etter… fordi…viktorianere) er at de hadde masse stoff i bakstykkene på skjørtene som de samlet i store folder/poser/puffer. Jeg hadde ikke enorme mengder stoff, fordi vekt, men lagde noen enkle folder som jeg sydde fast og dekorerte med knapper. Det ga en relativt god puff-effekt og ble veldig stilig i seg selv.

dsc03571Jeg har også funnet noen hekter som fungerer veldig mye bedre enn disse små, flimsy hektene med små øyne, som faktisk sitter fast!

dsc03572Jeg har jo snakket om hvordan jeg alltid grudde meg til å sy overdelen, men nå har det nesten blitt en av de enkleste tingene, spesielt i kombinasjon med oppdagelsen av vidunderet bak historiske mønstre. Det som tar tid er faktisk å klippe og lime sammen mønsterdelene, for jeg kjøper dem digitalt, som sparer flere hundre kroner i porto til lille, isoloerte Norge, men fører til mye papirarbeid. Jeg er faktisk fått sånn respekt for mønster at jeg kjøpte Truly Victorians 1879 Curass bodice pattern, selv om en 1890-bodice hadde gått helt greit. Flink, voksen pike.

Overdelen ble interfacet, biset, spilet og fôret, og jeg er veldig fornøyd med passformen.  Jeg sleit litt med å få kraven til å stå pent, det ble en del lag i sømmen, og den skulle kanskje vært hakket videre, men ellers satt drakten som et skudd! Jeg er også strålende fornøyd med matching av striper, som kommer godt frem, selv med bisene.

dsc03552Dagen før laiven satt jeg oppe ganske sent og sydde i knapper. Knapphull er jo bare kakebit når man har knapphullsfot og atomatisk start og stopp på maskinen. Knappene…de er det lenge til jeg kommer til å elske. Ihvertfall disse knappene, siden det viste seg at de var brune og ikke sorte.

dsc03563Drakten ble utrolig behagelig å gå med. Foldekanten ga skjørtet behagelig tyngde, de kurvede ermene ga godt rom for arbeid og bomullsfôret holdt overdelen fint på plass.

Siden jeg var både arrangør og kokk, ble det hadde ikke tid til noen lengre fotosesjon i kostyme. I tillegg er det midt på vinteren og dagslys er luksusvare. Derfor er bildene tatt med blitz i mørk stue. Men bilder er det ihvertfall.

dsc03559

Her ser egentlig drakten veldig stor ut, men det er effekten av foldene bak og de kurvede ermene.

dsc03558Sammen med en av mine “kolleger” (og bff) fra kjøkkenet i Whitmore House lagde jeg hodeplagg og forklær til staben. 20161121_214843Her ser dere stuestaben med “duk” på hodet, og kjøkkenstaben med “badehette”, alle med forkle i dagposisjon, altså med smekken brettet ned. Ispedd et par stilige lakeier. Vi er oppstilt etter avdeling og deretter rang (slik den var i første halvdel av laiven); f. h. Barnepiken Jane Partridge, Kokka Agatha Partridge, Hushjelpen Emmie Brewer, Husholdersken Harriet Thompson, 1. lakei Andrew James Partridge, 2. lakei William Thompson og stuepike Amanda Jane Partridge.

dsc_0467And a Partridge in a Peartree

Save