Category Archives: Håndverk

Ja, Prym!

Etter mye frem og tilbake ble det altså bestemt at jeg skulle på laiven Actarnia – Når Nattlandet våkner, for å lage mat til hordene. Jeg overtalte en kompis til å bli med som min assistent. Vi hadde nemlig ganske realistiske reservasjoner til hvor mye tid vi kom til å få utenfor kjøkkenet, og hvor mye tid de som hadde tenkt å hjelpe oss kom til å få inne på kjøkkenet.

Og da må man jo ha kostyme, som blir en stadig større utfordring proporsjonalt med den voksende magen. I utgangspunktet tenke jeg at jeg endelig skulle få sydd det vikingantrekket jeg har hatt planer om de siste 6 årene, så jeg tok frem stoffet som har hengt klart like lenge, og gikk løs på linen som skulle bli serk. Det ble veldig veldig rart og feil, og stoffet var ikke så behagelig som jeg trodde, så prosjektet ble kassert (eller faktisk donert til en annen laiver, som endte med ny linskjorte til laiven). Etter mye grubling innså jeg at det var like greit å bruke noe jeg hadde, som passet. Det begrenset seg selv til Julies gule skjørt, som artig nok har blitt mitt go to-kostyme. Toppen jeg sydde til skjørtet har jeg imidlertid donert til Laivgarderoben fordi den rett og slett ikke passer lenger. Så da måtte jeg jo ha en ny da.

Jeg har fått sansen for foldene nederst på 1700-tallsjakker, og liker fortsatt å bruke mønster jeg vet passer når jeg ikke har så god tid og bare skal “slenge sammen noe”, så jeg tok nok en gang frem Portrait Dress-mønsteret og la til stoff nederst i sømmene for å få folde-effekten. Jeg hadde liggende noen stykker med nydelig, blomstrete stoff, men innså på et punkt at jeg hadde litt knapt med stoff, så jeg måtte ty til et par av mine standard b-planer; klippe forstykket smalere og heller sy inn et panel. Foldene nederst måtte også sys inn i form av ekstra paneler. Ermene måtte bli litt kortere, de kunne alltids dekoreres eller skjøtes på en måte, dersom det ble nødvendig.

Man kan jo ikke bare sy sammen noen biter, må skjønne, så jeg dekorerte jakken med biser i sømmene, enda en løsning jeg virkelig har fått sansen for.

Jakken ble….helt greit. Den sitter “ganske godt”, spesielt over armene, og jeg frustrerte meg mye over utringningen foran, som ikke lå pent, men innså at 1) ingenting som er laget av historisk mønster ligger riktig når man erstatter korsett med gravidmage 2) jeg skal tilbringe mye tid på kjøkkenet og 3) det er fantasy-laiv, og kostymemessig lav terskel.

Det var også varslet VARMT vær, så jeg innså at som ekstra heit gravid kokk var det nok greit å ha en ekstra topp. Here we go again. Portrait dress-mønsteret blir litt lavt bak i nakken, så jeg bestemte meg for å bruke et viktoriansk mønster for å få rett høyde, og i tillegg skulle jeg ha folder nede. Da jeg skulle klippe i den røde ullbiten jeg hadde bestemt meg for å endelig bruke innså jeg at den også var i knappeste laget. Jeg brukte 2 sene nattetimer på å plassere mønsterbitene på stoffet, snu og vende for å få plass og knipe centimetere her og der. Til slutt gikk det sånn passe, men jeg måtte inn med kiler i foldene denne gangen også. Da hele herligheten var montert la jeg bunadvesten min over for å se om utringningen hadde grei form, siden jeg visste at den sitter akkurat slik jeg vil ha det, og i det øyeblikket angret jeg bittert på at jeg ikke bare hadde tegnet av vesten i utgangspunktet, “men”….

Jeg hadde egentlig tenkt jeg skulle ha knapper, så jeg sydde knapphull på den ene siden og knapper på den andre. Det ble helt katastrofalt, uten at jeg klarer å sette fingeren på det. Jeg gjetter at det nok en gang har med unntakstilstanden med magen å gjøre. Knapphull kan liksom ikke viskes ut, så jeg sydde rett og slett knapphull på andre siden også, og snørte igjen herligheten. Den ble også … helt grei.

Jeg fikk faktisk tatt bilde av meg selv før laivstart (applaus!!!), så her kan dere nyte synet at Prym Archimagirus, verdenskjent, omreisende kokk, som uheldigvis har fått sitt talent av en demon som hadde tatt henne i besittelse og livnærte seg på kjærligheten fra hennes tiltrodde assistent Drias. Vi hadde det utrolig kult med å spille ut et svært tripolart forhold, som endte i utdrivning av demon på tunet, etter et bedre måltid fuglifuglifugl og helgrillet gris.

Save

Save

I fold

For lenge lenge siden begynte jeg å drømme om å sy en kjole med cartridge pleats, en fullstendig urealistisk drøm for en jente med et anstrengt forhold til håndsøm. Så kom nok en 1700-tallslaiv, og behovet for et nytt kostyme. I tillegg hadde jeg noen gobelinsgardiner liggende som jeg hadde reddet fra Fretex for en evighet siden sånn i tilfelle jeg noen gang skulle sy en kjole fra før 1800… hadde jeg egentlig noe valg?

Jeg brukte jo det fine mønsteret på toppen til en Portrait Dress forrige gang jeg skulle spille Julie Varden, og siden jeg synes det er greit å bruke mønster jeg vet fungerer, tok jeg det frem igjen. Det var riktignok litt mer pill å lage toppen i tykk, tung og flimsete gobelin med interfacing, fôr og spiler, enn ett lag med ull… ikke minst klarte jeg å montere sidestykkene opp ned hver sin gang. (sluttresultatet har bakstykkene opp ned, men det gjorde egentlig ingen videre forskjell for passformen, så jeg bestemte meg for å la det være og ikke si det til noen).

Jeg har også knotet og pønsket mye på fronten av toppen. Gardinen hadde en veldig fin brett foran som jeg helst ville beholde, men det endte da med at jeg måtte håndsy spiler inn i interfacing og fôr. i tillegg skulle det være hekter, og jeg har innsett at det å maskinmontere hekter bare gjør vondt verre, så de er også montert for hånd. Det ble litt buklete og i ettertid tenker jeg at jeg skulle montert et snørepanel på innsiden. Men det gjorde jeg ikke.

Jeg skulle også ha ermer, som gikk ganske enkelt helt til jeg skulle montere dem. Jeg vridde og vendte, snudde og byttet og lurte veldig, helt til jeg innså at de spissene jeg var skråsikker på skulle være fremme, egentlig skulle festes midt bak på de gigantiske ermehullene. Etter det var det grei skuring, og jeg var såpass fornøyd at jeg til og med tok meg tid til å neste fast fõret i ermeåpningen (1000 voksenpoeng!!!).Toppen var ferdig, og det var på tide å begynne på skjørtet. Jeg jukset litt. jeg brukte jo gardiner, som hadde gardinbånd ferdig montert. Det var rett og slett bare å dra i trådene, og der hadde jeg vipps ferdige folder klar til å monteres. Greit at noe var enkelt ihvertfall. Én fordel er det med repetativ håndsøm; man kan gjøre det i sofaen med netflix. Så der satt jeg da.

Synes det ble ganske bra, om jeg får si det selv.

Jeg sydde først sammen to gardiner. Jeg har bladd opp og ned google og pinterest og sett at mange 1700-tallskjoler slutter i siden og har synlig underskjørt og synes det er veldig stilig.

Kjempestilig, ikke sant?

Tja, ikke helt der enda, kanskje?

Samtidig hadde jeg mengder av gardin igjen, som jeg garantert ikke skulle bruke til noe annet, og dessuten fristet tanken på å slippe å sy et underskjørt til. Jeg sydde dermed sammen to gardiner til. I referansematerialet jeg har lest, og bildene jeg har sett på ligger fronten på toppen over skjørtet og jeg lurte egentlig på å gjøre det også.

Samtidig var det dette med mengder stoff (for mye), mengde tid (ikke i overflod) og mengder tålmodighet (altfor altfor lite), så jeg bestemte meg for å gjøre det enkelt, og fortsette å sy folder på toppen til jeg gikk tom for plass. Vet ikke hva en historiker ville sagt, men så er hele greia sydd av gardiner, spilet med strips fra biltema og faldet på måfå.

Uff, det her høres jo helt grusomt ut, hvordan gikk det egentlig, sier du vel nå? (det gjør jeg ihvertfall). Joda. Alt i alt er jeg faktisk ganske fornøyd med verket. Foldene sitter pent og jevnt og toppen sitter godt.

Jeg brukte det vatterte underskjørtet fra forrige laiv, og i tillegg monterte jeg hestehår i falden, som jeg etterpå håndsydde…

Det er faktisk bare én ting som ga et skår i gleden: jeg hadde bestemt meg for å droppe korsettet, fordi vi skulle ha en uformell laiv på en speiderhytte…

Til alle dere der ute som påstår at korsetter er ubehagelige: Man skal ha et korsett som passer en og sitter godt. Da er det ikke ubehagelig i seg selv. Dessuten har et korsett flere funksjoner enn å bare gi den riktige formen. På 1700-tallet hadde de MANGE snøringer i livet; underskjørtene (jeg hadde bare ett, som er skikkelig juks), lommmene (elsk elsk elsk), overskjørt, og kjole med folder folder folder. Cartridge pleats lager en tykk og spiss kant på skjørtet, og med så mye stoff blir kanten TUNG. Alt dette skal støttes opp av korsettet. Når korsettet ikke er der gnager kanten seg inn i livet. Au!

Ellers hadde jeg en knallfin laiv 🙂

Søsknene Varden. Hatten min er lånt av Maren, og Haralds antrekk er sydd av Torunn

 

 

 

 

Works in progress

Jeg har sånn cirka tusen prosjekter på gang. På pinnene: Et sjal, en 1700-tallsjakke, en aftenkjole, en islender, strømper, undertøy… og flere prosjekter i dvale. Ved symaskinen: 1700-tallskjole, mamelukker, og en stor kasse med stoffer og klipte deler som en gang skal bli *noe*

Men jeg har altså gjort ferdig noe i år også. Jeg har faktisk oppfyllt et mål; jeg hadde vinterferie for to uker siden, og bildebunken fra 2015 lå klar og ventet på meg. Helgen før ryddet jeg syrommet, så klippepulten var ren og klar for scrappesaker. 4 dager etter hadde hundrevis av bilder blitt til 50 sider i albumet, fra nyttår til jul igjen.

Det var jo masseproduksjon, og med masseproduksjon kommer faren for repetisjon og slurvete hasteløsninger. Jeg sitter mye og ser på nettet etter inspirasjon til oppstilling av bilder, men jeg liker å ha med så mange øyeblikk som mulig, og disse sidene med store nærbilder som florerer på Pinterest er bare ikke min greie. Derfor har jeg også gjennom åra funnet noen oppstillinger som passer veldig godt for meg, men det kan også bli kjedelig i lengden.

Det funka veldig bra da en venninne ga meg i utfordring å finne noen maler og følge dem slavisk. Selvfølgelig valgte jeg maler som tiltrakk meg og min stil, men de hadde også elementer som var nye for meg. Så jeg fikk utfordret meg og ikke minst brukt en del pynt. Nå er faktisk haugen med dekor og ark betraktelig mindre. Og jeg er veldig fornøyd med resultatene.

Her er skisser og ferdige sider

 

 

 

 

Og her er et utvalg av de jeg har laget uten skisser:

Dobbelt opp:

I made (t)hat!

Jeg har lenge hatt store intensjoner om å tre inn i modistenes verden, og jeg har laget en egen Pinterest-tavle der jeg samler hattemønster som bare er nødt til å bli en realitet. Det er bare det at….jeg har en del andre tavler også, kostymer å sy, plagg å strikke, barn å oppdra, jobb å skjøtte, en mann, venner og en Perlehøns i et Pæretre. Så det er ikke blitt den helt store produksjonen.

Et av disse flotte mønstrene er Ship&Shore-hat. Jeg tror det er fordi den har elementene jeg elser: relativt enkel konstruksjon som ser komplisert ut til slutt. Ikke minst er den anvendelig, men også perfekt til magiske laiver, så da jeg ble invitert til en liten mini Harry Potter-greie måtte jeg jo bare til pers. Jeg tror et av nyttårsforsettene er blitt at jeg må lage noe nytt til hver laiv… det er jo kanskje ikke noe stort og revolusjonerende forsett, men det er nå der.

Da jeg for en stund siden var på Stoff&Stil grabbet jeg med meg en bit med oransje ullblanding fra restebordet. Før i tiden (sånn 2012) hamstret jeg fra det bordet, og endte opp med hauger av biter jeg aldri fikk brukt, samt 50 små firkantmapper som fremdeles venter på at jeg skal i bursdag til noen som ikke allerede har fått en, så jeg har jobbet hardt for å bli mer kresen akkurat der. Men dette stoffet skulle altså bli hatt.

Mønsteret hadde typisk 50-tallsinstruksjoner: kort og konsis, med mer vekt på kort enn konsis, så jeg erkjente at det måtte lages en prøve, regnet med at det var enklere å forstå når man hadde herligheten foran seg, og fikk rett i det. Jeg printet ut mønster, tapet, klipte og tråklet sammen en provisorisk hatt i ubleket lerret.

20170119_204433Egentlig er hatten to vrangsydde kjegler. Det er bare det at den ene skulle ha kontrastpaneler og derfor var delt i tre på en litt tungvindt måte. Mønsteret kunne garanter vært mer praktisk skissert og det tok litt tid før jeg fant ut hva som skulle hvor. Ikke minst er en sort/hvitt-illustrasjon av siden til et tredimensjonalt objekt ikke alltid like hjelpsomt som referanse til sluttresultatet. Da er det enda godt vi driver med kreativitet og egentlig har lov til å ta oss noen kunstneriske friheter. Jeg bestemte meg blant annet for at siden stoffet var 80 % ull ville jeg ha råkantene synlig, og synes det ga en stilig effekt. 20170122_015825

jeg må ærlig innrømme at jeg ble knallfornøyd med denne hatten, som i seg selv er sydd sammen på under en halv time. Den passet perfekt med kjolen jeg skulle ha på meg på laiven, og ga virkelig inntrykk av hipster heksehatt. Og så kan jeg bruke den til vanlig også!

20170122_015726

 

…And a Partridge in a bedspread

Så… denne kokka var ikke av den jålete typen og likte seg best foran komfyren. I Whitmore-huset var det tradisjon at personalet “fikk lov til” å spise julaften-middag sammen med herskapet, og det var den ene dagen i året Agatha grudde seg til. Hun hadde imidlertid pyntet uniformen sin med knapper bak på uniformen sin.

Kristine hadde derimot veldig lyst til å sy en pen aftenkjole, og etter litt fundering kom min med-arrangør på en fantastisk plan; Kokkas ektemann hadde vært overseer på Whitmores fabrikker i India de siste 17 årene, så det var ikke akkurat noe lidenskapelig ekteskap, men han sendte alltid spennende gaver. Cue; julekjole.

dt11841Det er ikke sikkert noen andre enn meg klarer å se hvordan, men dette er altså kjolen jeg brukte som inspirasjon. Det er én overordnet årsak til det:  I innlegget Den gyldne Plan B fortalte jeg om de to fantastiske skjørtene jeg hadde kjøpt, som ble døpt “surret skinkestek” og forkastet som antrekk til Amalthea. Vel… i 1879 er overkjole eller overskjørt nesten uunværlig, og dette ble redningen for skinkesteken, som nå ble gjenfødt som underskjørt. Det var jo så og si ferdig. Jeg sprettet opp sømmen bak, så jeg hadde litt mer rom å bevege meg i, og lagde først knapphull og knapp som lukning. Det ble akkurat litt for knapt, så jeg endte med å bruke knapphullet til snøring i stedet, og det funka som ei kule.

dsc03580 dsc03583For en stund siden hadde jeg gjort alle laiveres store drømmekupp; de hadde salg på sengetøy på jysk, og jeg kjøpte sett i bomullsateng med strukturstriper, i en nydelig lilla. Jeg funderte på om jeg skulle ha topp, overskjørt og underskjørt, men fant ut at jeg hadde lyst til å lage overkjole med slep. Jeg har siklet på så mange “polonaiser” siden jeg begynte å undersøke viktoriansk mote, og det er en av mine favorittkonstruksjoner. Jeg liker spesielt de der bakstykket har vanlig lengde og stikker ut på egenhånd. Ikke minst gjorde det det enklere å matche stripene, som er min store besettelse. Jeg ble veldig fornøyd med dem!

bakdelDette kostymet ble overraskende fort ferdig, spesielt siden jeg egentlig ikke hadde noen konkret plan, men prøvde meg mye frem underveis. Det pleier jo å ta meg en evighet å ta beslutninger, men denne kjolen syntes å ha sin egen vilje. Jeg brukte mønstrene jeg hadde til skjørt og overdel og la rett og slett det ene over det andre. Jeg klipte en god lengde med stoff i skjørtet mellom sidestykkene. Tradisjonen tro måtte jo et eller annet bli kluss, og da jeg skulle begynne å montere oppdaget jeg at jeg hadde snudd sidestykkene feil vei, så jeg måtte klippe nye. Godt jeg hadde mye stoff.

Det er blitt så og si rutine å klippe, interface, sy innsnitt og montere overdeler, så selve overkjolen var ferdig på noen timer.  Jeg brukte litt tid på å eksperiementere med stoffet bak, prøvde ulike folder og rysjer, men fant ut at jeg faktisk bare skulle sy en rett søm så stoffet fikk et “hjørne” bak, en såkalt “burnous pleat”. Jeg brukte resten av stoffet fra underskjørtet som rysje på ermene, og til en liten “hale” under kanten på bakstyggene. Jeg la “hjørnet” over denne lille effekten, og for å toppe jålefaktoren dekorerte jeg opphenget med en gullknapp og hengte på en diger dusk.

Jeg hadde heller ikke tenkt veldig nøye gjennom at overdelene på denne tiden var litt lengre enn på 1890-tallet, og at skjørtet også var ganske langt i utgangspunktet, så jeg måtte trimme lengden på siden av kjolen ganske mye for å unngå konstant snubling. Jeg ville ha slep, og mønstrene gjør det veldig enkelt, mange kjoler har rett og slett bare lenger bakstykke, altså en firkant som ligger rett ut fra resten av kjolen. Jeg hadde lagt til lengde for slep også, så da jeg hadde stusset av lengdene ble det temmelig imponerende. Stoff med striper er veldig takknemlig å jobbe med, det er så lett å folde. Så slepet fikk noen folder nederst, i tillegg til haledekoren, for å få den fine 1879-puffen bak på skjørtet.

dsc03587dsc03597Jeg laget forstykket på overdelen som et løst panel med dobbelknepping. Jeg monterte riktignok panelet fast i den ene siden for å spare meg 15 knapphull. Det meste av tiden jeg brukte på denne kjolen gikk til å klippe, dampe, rullekante og rysje flere titalls meter med stoffstrimler, som ble montert langs kanten på hele vidunderet med fløyelsbånd.

overdel Det ble mye gisp og sukk da Agatha åpnet en stor, myk pakke på kjøkken tidlig på julaften. Og selv om Agatha motvillig gikk med på å ta på seg denne herligheten som har fått det passende navnet “Sengeteppet”, følte Kristine seg veldig flott på julemiddagen.

Det er egentlig veldig dumt at jeg ikke fikk tatt noen bilder med meg inni kjolen, og ble nødt til å fotografere Sengeteppet med blitz i vintermørk stue. I tillegg oppdaget jeg for sent at kanten hadde krøllet seg. Men her er den altså.dsc03608

Save

And a Partridge in a uniform

Det begynner å bli lenge siden jul. Faktisk nesten en måned. Hæ? Joda. Jeg hadde min første julefeiring tidlig i desember, da jeg og en venninne arrangerte julelaiven …And a Partridge in a Pear Tree, satt til England 1879. Jeg skulle spille kokka Agatha Partridge, et grepa kvinnfolk.

Til det trengte jeg en sort uniform. Sort uniform kan fort bli kjedelig. Som et kompromiss kjøpte jeg en nålestripet ullblanding jeg fant på salg på Rainbow tekstil, for å ihvertfall ha litt liv. Og så var jo viktorianerne besatt av folder. Jeg hadde store intensjoner om mengder og etasjer med folder, men innså på et punkt at det kanskje var best å moderere seg litt. Mest fordi jeg skulle oppholde meg foran komfyren på et kjøkken, i bomull og ull. Det kunne fort blitt veldig varmt, tungt og uhåndterlig. (Jeg var glad for det da skjørtet var ferdig!)

Jeg har en ting for striper. Jeg elsker striper. Jeg blir imidlertid også veldig opphengt i å få stripene til å matche. Jeg fant fort ut at det er ikke er så lett med nålestriper. Jeg pønsket hardt og lenge og fant ut at det ville bli pent med biser i sømmene. Deretter brukte jeg en del tid på å lage bisene, montere dem på skjørtedelene, og deretter montere skjørtet. Det ble veldig fint, om jeg får si det selv.

20161116_164548Skjørtet i seg selv var ganske enkelt. Jeg brukte samme mønster som til Amalthea, MED lommer. Sånn helt på tampen innså jeg at jeg hadde sydd lommeposene bakover istedenfor fremover, men fant ut at det egentlig var bra, så jeg ikke ble gående med hendene i lommen hele tiden. Jeg har også oppdaget gleden ved interfacing, og blitt avhengig. Dette er altså et lag stoff du syr sammen med ytterstoffet (elegant kalt fashion fabric i mange syveiledninger), som gir stabilitet. Uniformen ble interfacet med sort Ikea-bomull.  Skjørtet veide allerede 3 kilo.

dsc03567Så brukte jeg noen timer på å sy sammen og fôre flere brede remser, og deretter folde dem ved hjelp av min eminente dampstasjon. Jeg hadde målt og regnet og målt igjen, faktisk, men på mitt syrom oppstår det visst alltid en strek eller to i regningen. Jeg hadde bestemt meg for at bisene og frontpanelet skulle få komme til sin rett og ikke ha foldekant midt foran. Da jeg skulle montere innså jeg at dette ikke ville bli pent når alle foldene lå samme veien, så jeg måtte til pers med dampen igjen og snu halvparten av foldene. Deretter sydde jeg herligheten fast nederst på skjørtet. Det manglet 10 cm… utgjort. Jeg måtte altså fôre, folde, dame og bise ytterligere 30 cm stoff. Selvfølgelig ble jeg ikke fornøyd med skjøten. Det var garantert ikke en eneste person som la merke til den. Skjørtet endte på 4,5 kilo.

20161123_111648 20161123_125038Det karakteristiske ved 1879 (ja, det er et helt eget år i den viktorianske mote som er helt annerledes enn årene før og årene etter… fordi…viktorianere) er at de hadde masse stoff i bakstykkene på skjørtene som de samlet i store folder/poser/puffer. Jeg hadde ikke enorme mengder stoff, fordi vekt, men lagde noen enkle folder som jeg sydde fast og dekorerte med knapper. Det ga en relativt god puff-effekt og ble veldig stilig i seg selv.

dsc03571Jeg har også funnet noen hekter som fungerer veldig mye bedre enn disse små, flimsy hektene med små øyne, som faktisk sitter fast!

dsc03572Jeg har jo snakket om hvordan jeg alltid grudde meg til å sy overdelen, men nå har det nesten blitt en av de enkleste tingene, spesielt i kombinasjon med oppdagelsen av vidunderet bak historiske mønstre. Det som tar tid er faktisk å klippe og lime sammen mønsterdelene, for jeg kjøper dem digitalt, som sparer flere hundre kroner i porto til lille, isoloerte Norge, men fører til mye papirarbeid. Jeg er faktisk fått sånn respekt for mønster at jeg kjøpte Truly Victorians 1879 Curass bodice pattern, selv om en 1890-bodice hadde gått helt greit. Flink, voksen pike.

Overdelen ble interfacet, biset, spilet og fôret, og jeg er veldig fornøyd med passformen.  Jeg sleit litt med å få kraven til å stå pent, det ble en del lag i sømmen, og den skulle kanskje vært hakket videre, men ellers satt drakten som et skudd! Jeg er også strålende fornøyd med matching av striper, som kommer godt frem, selv med bisene.

dsc03552Dagen før laiven satt jeg oppe ganske sent og sydde i knapper. Knapphull er jo bare kakebit når man har knapphullsfot og atomatisk start og stopp på maskinen. Knappene…de er det lenge til jeg kommer til å elske. Ihvertfall disse knappene, siden det viste seg at de var brune og ikke sorte.

dsc03563Drakten ble utrolig behagelig å gå med. Foldekanten ga skjørtet behagelig tyngde, de kurvede ermene ga godt rom for arbeid og bomullsfôret holdt overdelen fint på plass.

Siden jeg var både arrangør og kokk, ble det hadde ikke tid til noen lengre fotosesjon i kostyme. I tillegg er det midt på vinteren og dagslys er luksusvare. Derfor er bildene tatt med blitz i mørk stue. Men bilder er det ihvertfall.

dsc03559

Her ser egentlig drakten veldig stor ut, men det er effekten av foldene bak og de kurvede ermene.

dsc03558Sammen med en av mine “kolleger” (og bff) fra kjøkkenet i Whitmore House lagde jeg hodeplagg og forklær til staben. 20161121_214843Her ser dere stuestaben med “duk” på hodet, og kjøkkenstaben med “badehette”, alle med forkle i dagposisjon, altså med smekken brettet ned. Ispedd et par stilige lakeier. Vi er oppstilt etter avdeling og deretter rang (slik den var i første halvdel av laiven); f. h. Barnepiken Jane Partridge, Kokka Agatha Partridge, Hushjelpen Emmie Brewer, Husholdersken Harriet Thompson, 1. lakei Andrew James Partridge, 2. lakei William Thompson og stuepike Amanda Jane Partridge.

dsc_0467And a Partridge in a Peartree

Save

Julie Varden skal til gards

Noen laivvenner bestemte seg for å arrangere en uformell og enkel liten generisk 1700-tallslaiv, der man skulle utvikle roller og relasjoner selv, i samarbeid med de andre spillerne. Det er et konsept som kan være litt vanskelig for en med ekstrem beslutningsvegring, og ikke minst ønsker jeg at rolle og konsept skal passe inn i settingen. Heldigvis er laivere fantastiske folk, og like etter at jeg hadde sendt en epost til arrangørene med “eh, jeg kan kanskje være en lærerinne, eller noe?” hadde jeg fått en storebror og en innpåsliten storsjarmør.

Julie Varden trengte noe klær, og Pinterest er blitt min farlige og fristende venn. Skjørtene “på den tiden” virker svært enkle: Man syr to stoffstykker halvveis sammen, folder i livet og snyr på knytting. Done

Underskjørtene er konstruert på samme måte, og er herlige greier, vatterte og quiltede. Jeg hadde for en stund siden kjøpt et billig sengeteppe nettopp til dette formålet og nå sydde jeg provisorisk på en lengde stoff øverst for å få litt mer lengde og noe å folde, samt noen bånd.

dsc03438 dsc03442 dsc03444

LOMMER!!! Jeg må si noe om lommer. Som jeg fortalte under blogging om Amalthea, er jeg blitt avhengig av lommer. Skjørtekonstruksjonen fra 1700-tallet istandsetter dette. OG en eller annen genial person (garantert en adelsdame) har funnet på historiens beste oppfinnelse; løse lommer. Jeg var så heldig å få arve et par av Sewsy og jeg tok meg selv i å gå med hendene i lomma konstant…

dsc03445

Og så skjørt. Idealet var nå paddeflatt foran, skikkelig kjegle. Forsåvidt helt greit, for det blir ikke mye midje når man har minst 5 snøringer rundt livet, nei. Prosessen blir altså gjentatt på ytterskjørtet.

dsc03447 dsc03449

Denne overkjolen i gobelin var det aller første kostymet jeg noen gang sydde. Jeg var dritfornøyd og også i ettertid har jeg alltid likt passformen, men jeg har aldri vært på noen passende laiv til å bruke den. Den funka helt greit og passer overraskende nok omtrent like godt i dag som på Hexcon’04.

dsc03456I utgangspunktet hadde jeg lyst på en overkjole med liv og skjørt med håndsydde cartridge-pleats. Jeg var helt innstilt på håndsøm, satte med ned for å tape og klippe til pdf-mønsteret jeg hadde. Jeg klipte en prøve, som passet fint, og konstruerte dermed toppen. Til min gru ble den altfort kort, trang og rar.bodice20161004_194854

En annen skuffelse var at stoffet jeg hadde igjen til skjørtet rett og slett ikke kom til å bli nok til å lage disse foldene. Så… plan B (min spesiallitet): jakke. 1700-jakkene er veldig fine og etter å ha konsultert med google, pinterest og min historiker-venninne hadde jeg bestemt meg for å kombinere bodice-mønsteret med formen fra bildet nedenfor.

Jeg vurderte en stund å bruke noe nydelig vevd ull jeg har arvet, og lin til fôr, men jeg kom til erkjennelsen at dersom jeg skulle gjøre det skulle jeg gjøre det ordentlig, og det hadde jeg ikke tid til lenger. Jeg hadde ikke nok av det andre stoffet til ermer, så enden på visa ble en slags bodice-jakke-hybrid som jeg skulle ha bluse under og sjal over om nødvendig. Jeg hadde jo konstruert toppen og skulle “bare” legge til “skjørtene” (ja, det heter faktisk det). De proffe (aka min syvenninne) nevnte at jakkene som oftest er klipt med skjørtene fra starten av, eventuelt at skjørtene klippes som forlenging av hver enkelt bit, men på dette punktet ville jeg bare bli ferdig og da jeg så dette bildet tenkte jeg at det var heeeelt innafor å bare sy på et foldet panel nederst.

Resultatet ble provisorisk, om man skal si det pent. Toppen var veldig spiss foran og jeg slet med å få til formen. Da den var ferdig montert oppdaget jeg også at den ble veldig mye større uten interfacing (som hadde vært den store bommerten på førsteutgaven), så den satt litt løst. Det skulle jeg selvfølgelig ha prøvd mye tidligere i prosessen, men prikk prikk prikk…

dsc03465

For en del år siden hadde jeg kystdrakt, og til denne fikk jeg en nøkkel av min Bestemor. Jeg har byttet bunad, så nøkkelen har ligget i boksen sin en del år. Nå kom den perfekte anledningen til å bruke den igjen, siden Julie var ekte gårdsfrue (ugift sådan). Den gamle bunadsøljen til Oldemor var også perfekt tilbehør. La meg presentere Julie Varden.

20161023_144109Frøken Julie Varden kom fra en ganske stor og solid gård, men likte best å lese. Hun hadde faktisk vært så flink på skolen at den gamle dotten av en lærer bare hadde gitt opp og overlatt ansvaret til henne etterhvert. De siste 15 årene hadde hun også hatt ansvar for huset, siden mor døde i en brann, og for halvannet år siden hadde faren dødd og overlatt ansvaret for gårdsdriften til August, som hadde store ambisjoner om å utvide. August hadde også forelsket seg i Thomasine, som hadde kommet til bygda for et par år siden, og nå jobbet i landhandleriet for familien til Julies BFF Ella.

Julie, på sin side, hadde ventet i 10 år på sin ungdomskjæreste Ulf, som hadde dratt i krigen. Nå var hun lei av å vente. Alle barna hadde blitt store, og det var ikke flere elever igjen. Det var ingen enslige menn igjen heller. Den eneste muligheten var å reise et annet sted, og Julie hadde søkt guvernante-post i Kristiania og fått reisebrev av Lensmannen. Hun skulle bare ha en siste koselige helg med broren og vennene.

Så kom selvfølgelig Ulf gående inn døra og alt forandret seg. I løpet av helgen ble de enige om å prøve å bli kjent på nytt. Han sa det så romantisk som at de fikk bruke litt tid, så hun kunne finne ut om hun virkelig ville være gift med en krøpling. Han hadde nemlig blitt sneiet av en kanonkule og brukte stokk. Julie så ikke helt slik på det, men slo seg til ro med å ha både plan A, B og C. Om ikke Ulf ville gifte seg, var det bare å reise til Kristiania og bli guvernante for en rik familie, og om hun var heldig traff hun en hun kunne gifte seg oppover til. Det skal nok gå bra med Julie, ja

Lagre

Den gyldne plan B

Til laiven Amaltha var det jeg virkelig trengte et dugandes kveldsantrekk. På UFF hadde jeg funnet to like skjørt som bestod av foldede paneler med bånd mellom. Jeg har bladd nok på pinterest til å vite at viktoriansk = folder, så jeg tenkte at jeg “bare” skulle sy de to skjørtene sammen i høyden og lage en passende topp. Da jeg hadde fullført første del av planen på sykveld sammen med tre venninner, ble imidlertid kreasjonen umiddelbart døpt “surret skinkestek”… det ble visst ikke så flatterende som jeg hadde håpet på. Jeg ville såvisst ikke gi meg og i flere dager gikk jeg og grublet på andre løsninger. Jeg gikk til og med så langt at jeg åpnet skjørtet i sidesømmen og la inn et frontpanel…det gjorde ikke saken bedre. Jeg hadde allerede bestemt meg for å bruke et rødlig taftstoff til topp, så jeg gikk over til å lage toppen i påvente av inspirasjon.

Som jeg sa i den forrige posten har jeg fått ny respekt for mønster. Til denne laiven “investerte” jeg i et bodice- mønster fra Truly Victorian. Det var veldig generisk (derav navnet “Plain Bodice”) og hadde mulighet for mye variasjon. Jeg har gått og grudd meg til bodicen, for det er alltid der det har blitt trøbbel og frustrasjon, men siden jeg har oppdaget at historiske mønstre er bedre enn moderne og jeg har scoret tonnevis med voksenpoeng i denne syprosessen var det bare å la det stå til. Så jeg tegnet, klipte og tråklet sammen toppen. Det viser seg at Truly Victorians mønstre og veiledninger passer meg veldig godt og dermed krever liten til ingen tilpasning.

Men der stoppet det. Jeg var nødt til å ta et valg. Nevnte jeg at jeg også har alvorlig beslutningsvegring? Det er ikke det at jeg er redd for å velge feil, det er det at jeg vet at ved å velge må man også velge bort noe og jeg hadde så mange fine stoffer. Til slutt ga jeg dog etter for gruppepresset og lot skinkesteken hvile i fred.

Heldigvis passet det røde stoffet jeg hadde sydd bodicebasen i perfekt til det nye valget av skjørtestoff. Jeg valgte å ikke fôre skjørtet. Istedenfor prøvde jeg meg på en annen viktoriansk favoritt: hem. Man lager altså den nederste kanten av skjørtet i et passende fôrstoff og vrangsyr det til skjørtets fald. Deretter begynner den svært omhyggelige prosessen med å få festet lagene pent sammen. Denne hemmen har jeg maskinsydd, tatt opp, håndsydd og tatt opp 2 ganger.

Etterpå sydde jeg på fløyelsbånd, og den store lærdommen er: DEKOR FØRST!!! Det forskyver seg nemlig. Det ble uansett veldig bra for første omgang. Jeg tror det vi har snakket mest om på de siste måneders sykveld er hvor mye vi har utviklet oss som syersker, og konsekvensene av det. Det ene er for eksempel at terskelen for suksess har blitt skyhøy. Ikke at jeg har hatt lav terskel for det noen gang, men vi er altså blitt så nøye på det at det er umulig å erklære seg ferdig fordi man faktisk er ferdig. Jeg kan faktisk helt ærlig si at jeg er kjempefornøyd med dette antrekket, men likevel kunne jeg holdt på og flikket på det i evigheter hvis det ikke var for at laiven snart skulle starte.

dsc03432En kunst jeg fremdeles ikke mestrer er lukking på skjørt. Altså…jeg klarer fint å lage lukkinger, men jeg har hele tiden hatt denne redselen for å plassere den endelige knappen og knapphullet. En laivers erfaring er nemlig at det kan variere ganske mye, så jeg har grublet mye frem og tilbake på løsninger som åpner for disse variasjonene. På noen skjørt er det enklere å for eksempel sy på flere knapper eller lage flere knapphull (se det rutete skjørtet i forrige post). Dette skjørtet hadde imidlertid ikke åpning for sånt (pun not intended). Jeg grublet litt frem og tilbake, jeg hadde ikke lyst til å sprette av midjebåndet heller, for stoffet var litt skjørt. Så fikk jeg den lysende idéen med å skape en fold i hver side vet hjelp av lukkingen. Det ga faktisk en veldig fin effekt.

dsc03415

sidestykkene hektet sammen

dsc03416

Frontstykket hektet foran sidestykkene

Som dere ser på bildet av mønsteret har denne bodicen en svært heftig dekor, såkalte Breteller (eller Breletter som jeg feilaktig kalte det ganske lenge). Jeg var ikke sikker på om jeg skulle ha dem, egentlig ønsket jeg meg de karakteristiske lammelårsermene, men nok en gang hadde jeg valgt et stoff jeg hadde begrensede mengder av, så jeg måtte trikse og mikse ganske mye for å få klipt skjørtet, og da jeg var ferdig måtte jeg ta til takke med moderate puffermer. Heldigvis hadde jeg en liten lengde igjen, som kunne bli disse Bretellene, så da ble det Breteller. Jeg ville nemlig at dette stoffet skulle komme til sin rett, og at det ikke skulle se om som om ermene var en skikkelig nødløsning (istedenfor en del av en god plan B). Jeg er veldig fornøyd med valget.

Det er absolutt denne bodicen som har krevd mest tid og arbeid Ikke bare måtte jeg tråkle bretellene fast for hånd, men den skulle jo også ha  fôr med spiler i! Jeg brukte noen timer på å måle, klippe og montere rigilenespiler i alle sømmene. Og så var jeg ferdig…trodde jeg

Mål 3 ganger, klipp én gang… det er alle syerskers motto…og likevel går det bare ikke inn. Da jeg skulle prøve toppen med korsett for å bestemme knappenes plassering innså jeg til min store gru at frontene møttes såvidt det var. Det var aldeles ikke plass til knapper der, nei. Heldigvis løste det seg svært enkelt med en liten plakett å feste knappene på.

Så…uten noe mer om og men (det har vel vært nok) vil jeg gjerne få presentere Sophies Aftenantrekk:

dsc03479

Breteller, puff og fløyelsbånd

dsc03482

Baby got back!

dsc03485

 

Lagre

Lagre

Miss Sewphie

Det er hele tre uker siden laiven Amalthea var ferdig. Sukk. Jeg burde vel skrive langt og intrikat om opplevelsen min, men det er så vanskelig når man har vært arrangør.

Denne gangen tenkte jeg istedenfor at jeg skulle fortelle dere om kostymene mine. Amalthea var vår jubileumslaiv, da jeg og min mann har laivet i henholdsvis 10 og 20 år i år. Likevel er dette første gang jeg virkelig har tatt meg flid i antrekkene. Det er ikke fordi jeg ikke har kunnet teorien, det er bare fordi jeg er så himla utålmodig og mester i prokrastinering og derfor aldri har giddet eller hatt tid til å gjøre ting ordentlig. Nå bor jeg imidlertid 5 minutter unna min venninne, som har tålmodighet til slike ting som å kniple kanter og håndsy all pynten og sånn, så et godt antall sykvelder sammen med henne har vært svært så effektivt.

Jeg bestemte meg for noen betingelser til kostymene:

  • Jeg skulle lage fra innerst til ytterst, undertøy først, deretter plagg og så dekor
  • Jeg skulle lage ferdig ett antrekk før jeg begynte på det neste.

Så først måtte jeg til pers med undertøy. Jeg fikk øvd meg godt på flatfelte sømmer, da jeg slet innmari å få til en chemise/serk som jeg synes satt godt. (Bloggposten chemisery).

Det nevnte vaskede stoffet ble til en serk som jeg i første omgang ikke ble fornøyd med, men da jeg nærmere laiven prøvde den på nytt var den plutselig blitt perfekt, så… da så.20160912_193958Etter en del forsøk fikk jeg også lagd store nok mamelukker. De ble skikkelig skikkelig fine, bare synd at stoffet ikke var så robust, og at jeg fikk en svært uelegant revne på ene skinka i løpet av laiven. På bildet har de desverre ikke dekor, jeg har sydd på både blondekant og “pintucks”. Jeg har nemlig oppdaget hvilken gave de ulike syføttene er! Jeg har alltid hatt mange ulike syføtter, men min forrige maskin hadde så mange funksjoner at jeg ikek tenkte noe videre over det. Etter at jeg solgte den gamle, utslitte maskinen min og kjøpte en mye enklere en begynte jeg å teste ut føtter. Pintuck-foten gir en flott effekt. En annen stor favoritt er “blind hem foot”, som jeg nå bruker til så og si all falding, både blind og synlig 🙂

20160912_235504

La meg presentere: mammalukkene!

20160827_133216

Pintuck-foten

Min syvenninne syr fantastiske ting, inkludert korsetter… på bestilling! Så jeg bestilte ett, og ble kjempefornøyd. Høyt bak, så vi unngår ryggvalken, og med SKJE på magen!!!

Jeg testa ut skjørtemønsteret på hvit bomull og det ble så bra at det ble til et skikkelig fint underskjørt. Med noe mellomverk jeg “hadde liggende” og noen timer med rysjing fikk det helt riktig form. Jeg oppdaget like før laiven at det desverre ble litt langt for antrekkene, men jeg løste det ved å sy inn noen liggende folder nederst. Siden jeg ikke hadde så mye tid igjen, har jeg ikke presset foldene. Det var uansett ingen som skulle se under skjørtene mine (trodde jeg).

20160912_235330

Undertøy bakfra

20160912_235648

Undertøy forfra

 

20160910_165056

rysj rysj og mere rysj

20160926_231800

Å sy folder i ettertid kan være en utfordring

20160926_232515

Underskjørt med reservefolder

dsc03394

Her er jeg altså i bare undertøyet. Håper ikke jeg blir sensurert!

Jeg har også erkjent at det virkelig er verdt å investere i mønster. Jeg har hatt svært dårlig erfaring med mønster tidligere, det har aldri blitt bra, så jeg har fått litt aversjon. I denne prosessen er en av mine største lærdommer at siden de i “gamle dager” sydde mye mer etter individuelle mål, tar også mønstrene fra den tiden mer hensyn til det og vipps; de blir også enklere å tilpasse.

Jeg har hatt utrolig mye stoff liggende til “en passende laiv”. Derfor bestemte jeg meg av alle ting for å bruke stoffet på et kostyme jeg har hatt liggende i lageret.  Det var egentlig mest for å teste ut skjørtemønsteret igjen, og det ble faktisk veldig bra, så da ble det slik. Jeg skulle lage dagantrekk, og jeg gikk og grudde meg til å tilpasse bodice, siden det er der jeg har klura mest før. Jeg hadde et par dagantrekk liggende, så det var ingen krise, men de hadde bolero, så jeg måtte liksom ha bodice for variasjonens del. Etter et par sykvelder sammen med spillerne våre hadde jeg imidlertid plutselig fått lånt vekk et par antrekk, så da kunne jeg spare både stoff og tid på å lage bolero likevel! Jeg synes det ble riktig så snasent, jeg!

Jeg lekte meg litt med plassering av blonden på skjørtet, jeg lurte på om jeg skulle følge stripene eller falden. Jeg hadde sett et bilde av en kjole der blonden møttes på skrå foran og hadde liksom bestemt meg for det, men siden jeg hadde begrenset med stoff, ble også skråningen begrenset og dermed ble stripene ikke så “bratte” som de kanskje burde. Det ble heller ikke likt foran og bak, men det hadde ingens verden ting å si.

Skjørtet fikk lomme i den ene siden, og jeg er så glad for at jeg gjorde det! Jeg skal aldri ikke ha lommer på laiv igjen! Lukking på laiv-klær er en skummel ting, for man kan ofte være mye mindre eller større på slutten av en laiv enn på begynnelsen. Eller fra gang til gang. Dette skjørtet hadde heldigvis potensiale for en smart løsning: jeg sydde en plakett i åpningen, med flere knapper i. (Den var først i det rutete stoffet, men siden jeg sydde lommen i fôrstoffet bestemte jeg meg for å bytte plaketten også, så det ble gul effekt i begge sidene.) Deretter sydde jeg knapphull i begge sidene av midjebåndet, og sånn har jeg mulighet til å knappe inn eller ut etter behov 🙂

dsc03405

Rutete dagantrekk

dsc03402

Rutete dagantrekk bakfra.

dsc03406

Plakketten til knappingen i siden.

dsc03409

Jeg skal ALDRI ha et kostyme uten lommer igjen!!!

dsc03410

Boleroens detaljer

dsc03414

Klar for piknik. Her ser dere formen på blonden

Jeg har sydd et antrekk til, men for at bloggen ikke skal bli for lang, og 2-åringen skal få lagt seg skal jeg fortelle om den i neste innlegg.

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Masse nye møbler, noe montering kreves

For et par år siden hadde jeg en samtale med en veldig fin dame og innså mitt store problem; Jeg er altfor kreativ og har så mange prosjekter i hodet kombinert med intens beslutningsvegring og perfeksjonisme. Det gjør at jeg mentalt står og ser på denne svære haugen med ting jeg skulle ha gjort og ikke aner hvor jeg skal starte, fordi jeg er redd for både å starte i feil ende og at det jeg ender opp med å gjøre ikke blir bra nok. Resultatet: Listen vokser og motet krymper.

Denne fine damen hjalp meg også å forstå at det er bedre å starte etter eller annet sted, gjøre bare én liten, enkel ting, enn å bli stående på stedet hvil. Så jeg prøvde det, og det funka veldig bra. En periode fikk jeg gjort MASSE!

Så har det stagnert litt. Jeg er og blir et skippertaks-menneske, og har til dags dato ikke klart å begynne på noe jeg skal gjøre litt hver dag og holdt meg til det. Et godt eksempel er denne bloggen. Jeg har mange blogginnlegg og prosjekter jeg skulle blogget om, men hvor skal jeg begynne? Så idag bestemte jeg meg for å begynne med det siste; denne dagen.

Vi har nå bodd i huset i halvannet år, og jeg begynner å bli rastløs. Typisk meg. Etter så langt tid i en bolig må jeg bare ominnrede, male noe eller endre stilen. Og i motsetning til alle andre “hjem” jeg har hatt, er det meningen at jeg skal bo i dette huset i mer enn to år. Vi har også bodd oss litt inn og begynt å merke de tingene som ikke fungerer for oss. Så man kan si at det klør litt i fingrene.

Derfor bestemte vi oss for å dra på Ikea. Kjempelurt, tenkte jeg, mandag formiddag etter at ferien er ferdig, da får vi nok hele stedet for oss selv. Ja, særlig. Det er Norway Cup, snart skolestart og buss for tog = biler overalt, folk overalt og kø overalt.

I tillegg skulle vi innom A-møbler for å se på ny sofa. Da vi kjøpte huset kjøpte vi også flett ny, stor, deilig og stilig sofa med masse plass til å slappe av. Da vi endelig fikk den tok det ikke lang tid før den begynte å nuppe, og stoffet klødde. Da den før sommeren revnet i den ene sømmen reklamerte vi høylydt og fikk tilgodelapp. Vi oppdaget enda en merkelig greie; når det kommer til de store avgjørelsene fungerer vi på impuls, vi ser noe som fungerer og som vi liker og signerer på under tre kvarter. Det skjedde med bilen, huset og nå med den nye sofaen. Selgeren foreslo noe, det passa oss godt og vi sa ja med stort engasjement. Så skulle vi en etasje ned og kikke på litt småting. Da endte vi opp med å krangle om en knagg til 79,-…. På Ikea også bestilte vi garderobe for et par tusen ekstra, mens det hageteltet som var på salg ble ikke med hjem. Så, etter utallige timer blant møbler og fremmede var vi endelig på vei hjem. Da tikket det inn varsel om en annonse fra Finn. “Masse greier gis bort”. Jeg kikka på bildene; retro stoler, antikke stoler, treverk, og masse spennende.

Ja, jeg er også relativt dårlig på å fatte meg i korthet og komme til poenget, og foregriper kanskje begivenhetens gang. Jeg var jo på laiv i begynnelsen av juli, og hadde dratt med meg ganske mye greier for å bo i telt en uke. (Det er et av blogginnleggene som ligger i eteren enda.) Resten av ferien har jeg brukt på Pinterest og camping-sider for å finne bedre leirløsninger. Prosjekt-listen har altså vokst en del, og jeg er nå på utkikk etter ting jeg kan bruke som grunnlag for kule leirgreier. I tillegg hadde denne damen en masse gammeldagse skolestoler som jeg, med mitt store hjerte, har adoptert. Så…egentlig har jeg bare skrevet dette blogginnlegget for å fortelle at jeg håper det blir en del rekreasjon, gjør det selv, og hjemmeforbedring i bloggen fremover.