Category Archives: Gud

Bønn og faste

Forrige helg var jeg igjen på LED, Pinsebevegelsens lederkonferanse. Først og fremst slo det meg: Det var på Led12 at jeg ble sterkt overbevist om det å bruke mer av tiden min i bønn, som førte meg til det jeg driver med nå; praksis i bønnearbeidet. Og i år var jeg tilbake sammen med min veileder for å be. Det er rart hvor mye som har skjedd på bare ett år.

Denne gangen ble jeg sittende å tenke på det at bønn ofte kan bli veldig diffust, og at jeg hadde lyst til å gjøre noe mer konkret. Fastetiden nærmet seg, og i flere år har jeg tenkt at jeg vil gjøre noe ut av disse dagene, uten å helt finne ut hva. Nå bestemte jeg meg for å forplikte meg til konkret bønn ved å lage en event på Facebook der folk kunne gi meg bønneemner som jeg skal be for gjennom fastetiden.

I tillegg bestemte vi oss for å avstå fra rødt kjøtt disse 46 dagene. Det er ikke noe stort offer, vi må tenke litt mer på hva vi putter i munnen når vi er rundt omkring, men vi lider ikke akkurat. Først tenkte jeg; Er det “nok”, eller burde jeg faste fra noe som virkelig svir?, men så slo det meg; Det å faste handler om å avstå fra noe for å fokusere mer på noe annet, ikke om å lide oss gjennom en tid vekk fra noe vi er avhengig av. På den måten kan vi faktisk ende opp med å fokusere mer på det vi avstår fra enn det vi egentlig skal flytte blikket mot.

Vi mennesker er vanedyr, og blir så fort låst i rutiner og det vi “alltid gjør bare fordi”. Så jeg tror at det å fjerne en vane, selv om den er liten, gjør at man bryter litt opp i rutinene, og på den åpner både kropp og sinn for å nye impulser. En ting er jo at hver gang vi kommer i situasjonen der vi må tenke; “jeg kan ikke kjøpe pølse, jeg faster jo”, så kommer automatisk tanken på hvorfor jeg faster, og dermed går fokuset til Gud. En annen er det at jeg allerede merker at “bønneprosjektet” mitt gjør at jeg er blitt mye mer bevisst på hvem og hva jeg kan be for, også utenom de emnene jeg får på facebook, og mitt største håp er at denne 46-dagers øvelsen setter seg og blir til en ny vane.

Jeg tror det er sunt å faste. Å avstå fra noe for å fokusere på noe annet. Jeg tror ikke det er nødt til å være noe stort, noe som virkelig svir. Jeg tror at Gud verdsetter våre små offer også. Jeg tror uansett ikke at vi kan ofre noe som forandrer Guds mening om oss, det offeret er allerede gitt. Jeg tror fasten er like mye for vår del, for at vi skal vokse nærmere Gud.

Så jeg faster, og ber, og tror og håper at det vil gjøre Gud større og meg mindre. Amen

The reason for the season

Fraskrivelse: Jeg har lyst til å prøve å sette ord på hvorfor jeg feirer jul. Dette er mine ord om mine tanker rundt min jul. Så kan du feire din (eller la være). Lev og la leve 🙂

Jeg tror på Gud Fader, den allmektige,himmelens og jordens skaper.
Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre,
som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd,
født av jomfru Maria,pint under Pontius Pilatus,
korsfestet, død og begravet,fór ned til dødsriket,
stod opp fra de døde tredje dag, 
fór opp til himmelen, sitter ved Guds,den allmektige Faders høyre hånd,
skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.
Jeg tror på Den Hellige Ånd,
en hellig, allmenn kirke,de helliges samfunn,
syndenes forlatelse,legemets oppstandelse
og det evige liv.
Amen.
For meg er en kristen en som har valgt å tro at disse ordene er sanne. Det handler ikke om hvem man er eller hva man gjør, kan eller mener, ikke om å leve galt eller rett. For meg er ikke kristne bedre enn andre, tvert imot har ekte kristne innsett at de er avhengige av Jesus for å kune overleve
For meg er julen tiden for å markere det helt nødvendige første steget på veien til min frelse; Jesu fødsel. Jeg vet at Han mest sannsynlig ikke ble født i julen, men det ble nå engang bestemt at det var da vi skulle feire fødselsdagen hans *. Julen er en tid for å minnes og takke for at Jesus kom til oss, ble menneske og begynte å forberede seg på påsken 🙂
Jeg er imidlertid ikke fremmed for en god, gammel norsk julefeiring, selvfølgelig hører det med en masse koselige tradisjoner som ikke peker direkte på Jesus. Da synes jeg det er godt at trosbekjennelsen min sier at jeg tror på «samfunnet». For meg er Gud først og fremst kjærlighet. Han ga sin sønn i gave til oss, fordi Han elsker oss høyere enn det er mulig å forstå. Vi kristne kan bare glemme alt det der med synd og straff, det er jo hele poenget med at Jesus ble født! og det er vel verdt å feire! Så jeg tror Gud elsker denne tiden, når vi tenker mer på de vi er glade i og gir hverandre gaver, at vi koser oss sammen, bruker tid sammen i måltid og selskap, og kanskje også bruker litt tid og penger på å hjelpe de som trenger det **
Jeg elsker jul. Jeg har alltid elsket jul. Men for hvert år blir jeg enda mer opptatt av hva det faktisk handler om; Jeg er så glad hver julekveld for da ble Jesus født! *
*Ja, det er en del kontrovers rundt det at lederne av den katolske kirken bestemte seg for å bytte ut solfesten med Kristmesse, men jeg levde ikke da, om om jeg hadde gjort det hadde jeg ikke fått være med å bestemme uansett, så ikke gi meg skylda for det! Det er ikke alltid solen snur på julaften. Og dessuten er det vel få som feirer både Jesus og Solen? Så om det krasjer er det vel strengt tatt ikke noe problem? Ok, ferdig med trosforsvaret.
**Ja, vi kan gjøre mer, og kanskje oftere enn bare i julen, og kanskje bruker vi litt for mye penger på ting vi kanskje ikke trenger osv osv. Jeg vet alt det, og jeg er enig, men det er ikke poenget her.

Påskemorgener

Jeg er tilbake på kontoret, men det er ikke så mye å gjøre, så jeg kan heller fortelle dere litt om påska mi 🙂

Den første delen av ferieuka tilbrakte vi i Molde. Vi fløy, og da vi skulle lande fikk vi beskjed om at det var for mye snø, så vi måtte dra til Ålesund og ta buss. Jaja, en liten ekstra tur i det Romsdalske landskap. Da vi kom til Molde var det ikke noe snø der, men det tok ikke lange tia

Etter et par dager var hele Molde hvitkledd igjen, og båltur i skogen ble bytta ut med ullpledd og peiskos i stua, noe mine to skjønne “nevøer” er eksperter på

Trygt tilbake i sola var det tid for påskefeiring og “jobb”. Nydelig, sterk påskevandring i døvekirka. Markeringen begynte med symbolsk måltid på Skjærtorsdag, der vi tatt med fra det jødiske påskemåltid til Jesu’ nattverd. Langfredag fikk vi se Jesu siste ord på korset uttrykt på tegnspråk. Påskemorgen feiret vi Jesu’ offer. Helt utrolig flott å få være med å levendegjøre påskebudskapet på denne måten. På tegnpråk blir alt plutselig mer tydelig, man skjønner litt mer, hvor stort det faktisk er, det Jesus gikk gjennom for oss.

Selv om påsken er en markering og en feiring av en stor, dramatisk og til dels alvorlig hendelse er det selvfølgelig også plass til masse kos 🙂 Håper alle har hatt en fin påske med venner, familie og masse påskekos

India

Nå har jeg vært hjemme i en uke, intrykkene har sunket og jeg er blitt vant til snø og is igjen. Jeg vet ikke helt hva jeg skal fortelle, jeg har opplevd så mye både som turist, misjonær og som menneske. Jeg tror jeg får vise dere bilder og fortelle historien bak. Advarsel: dette kan bli langt

Her er vi på det første av tre flystrekninger (Oslo – München – Doha – Mombai)
 Og her har vi endelig landa, trøtte og herlige
 Etter ytterligere 5 timer i buss, kom vi til Manmad i Maharastra og ble tatt imot av disse kjekke guttene
 Jeg fikk ikke løfte kofferten min igjen før vi kom tilbake til Norge
 Der deltok vi på møter, med flott lovsangsteam…
og hyppige chaipauser 🙂
 I India sitter damene til venstre og herrene til høyre
 Her er gjengen. Vi fikk gaver, damene sjal og herrene hatter, av familien som drev misjonsstasjonen vi bodde på
 Deretter satte vi oss i bussen igjen og kjørte til Dhanora, hvor vi ble ønsket velkommen av vel 200 nydelige barn
 Vi holdt et par møter for dem
 men det ble også tid til leking. Gutta var ram på hauk og due og slet oss nordmenn godt ut
 mens jentene satte stor pris på jentesamling med neglelakk, sjokolade og portrettfotografering
 Det var rart at det var desember, men vi lagde vår egen førjulsstemning og gikk rundt juletreet
 og en kveld fikk jeg til og med risengrynsgrøt, lagd på bøffelmelk, og med helt ferskmalt kanel. NAM!!!
 Deretter dressa vi oss opp som best vi kunne for å dra opp i fjellene og feire….
 Indisk bryllup!
Det var veldig fascinerende. Vi ble satt på stoler fremme ved alteret, som de eneste utenom brudeparet og forlovere. Alle de andre, til og med den nærmeste familien, satt på rissekker på bakken. Og vi fikk gaver! Det var litt kleint, men det er en del av kulturen deres, så det var også innmari hyggelig å kunne “ære og velsigne dagen deres med vårt nærvær”, som de sa.
Nordmenn, vi har en del å lære om gjestfrihet!
 Drømmeteamet tilbake i bussen
 for å dra til Chopda, der vi også deltok på en del møter
 Blant annet hadde vi møte med ungdommene i byen der. Jeg møtte disse herlige jentene som virkelig hadde beundringsverdige Gudsforhold. De sa de hadde blitt rikelig velsignet av vårt besøk, men jeg tror nok vi nordmenn bar med oss mange gode tanker og velsignelser da vi dro.
 En helt unik opplevelse: 17 timer på indisk tog. “Kupeen” var et avlukke med 6 køyer, der den midterste kunne slås ned, så det ble seter om dagen. Menn sprang frem og tilbake og tilbydde “chai, coffe, pani (vann)”. 
Til venstre var de indisk do (hull i gulvet), til høyre var det vestlig do (sisterne), og læreren vår viste ultimate gentlemansegenskaper ved å vaske den med antibac så de sartere av jentene også klarte å gå på den.
Og alle var enige om at det var en fin, men litt slitsom, tur.
 Det var imidlertid verdt det da vi “landa” i Goa, for 3 dager med “sun, sand and surf”
 De lokale på stranda var særs hyggelige, noen tilbydde fotmassasje, andre lett kos 🙂
 Hotellet hadde rotet til bookingen vår, og som plaster skulle vi få en “sight seeing med shopping” i Goa. De ville gjerne kjøre oss rundt hele dagen, men vi strandglade nordmenn forhandla oss frem til en kort tur som inkluderte et kryddermarked. Dette betydde egentlig en halvannen times busstur til en krydderplantasje der vi kunne få en times omvisning. Vi valgte å la det gå i bytte med ridetur på elefant (jeg var fotograf og ble på bakken).
 Vi fant krydder likevel, i en liten bod på vei til stranda.
Både bussturen og en del av shoppinga lærte meg å ha tålmodighet, la dem vise meg alt de hadde, lukte, smake, føle, og tåle at man ekspederer 4 kunder samtidig og dermed bruker dobbel så lang tid. “Indian time” sitter godt i meg enda, så om jeg er en halv time forsinka er jeg ikke uhøflig altså, jeg tenkte på deg hele tiden 🙂
 Etter nok en togtur (bare 10 timer denne gangen) havnet vi i Mombai, der vi virkelig var turister. Først gikk vi til Gate of India, der vi ble mer attraksjoner enn turister. Det kan ikke bli særlig bedre på årets julekort enn å ha en hvit dame med på familiebildet, så vi ble dandert med barn, tanter, kusiner og fetters oldemor og tvangsfotografert.
 til vi klarte å brøyte oss gjennom folkemengden og gå til Taj Mahal Palace (et hotell, ikke det ekte). Et av verdens flotteste hotell er det visst. Det var feiende flott og de hadde fine julegaver i sin egne shoppinggate (!!!).
 Etter en dag med shopping og god mat i Mombai satte vi oss igjen på flyet. Det største kultursjokket var nok å gå på i 30 grader pluss og av i 10 minus og snø…
 Men alle var enige om at det hadde vært en fin tur

Guds kirke

Vi har alle hørt det før, og jeg er skyldig i å ha tenkt det mange ganger: Statskirka er kjedelig. Gudstjenestene er døde. Det samme om igjen og om igjen og i alle kirkene. Finnes det virkelige kristne i statskirka?

Etterhvert som jeg har lært å være mer var for Guds nærvær har jeg imidlertid fått motbevist min egen teori. Flere ganger når jeg har vært i en helt vanlig norsk kirke på en helt vanlig gudstjeneste eller arrangement har jeg opplevd Den hellige ånd sterkere enn på mange pinsemøter. I fjor hadde jeg på en julekonsert et så sterkt møte at to i koret merket det og kommenterte det etterpå!

På søndag dro vi til Kongsberg for å bivåne feiringen av Domkirkens 250års-jubileum. Det er mange gamle kirker her i Norge, men denne er spesiell på sin helt egen måte. Det er en nydelig kirke i rokokko-stil, med vakre utsmykninger hvoren man snur seg. Gudstjenesten var lang, en fullstendig messe med ekstra hilsener, musikalske innslag og laaang preken. Og likevel tok jeg meg selv i å stå der og nesten falle overende av Guds nærvær… og det fikk meg til å tenke på hvorfor.

Jeg har også hørt mange ganger at “det er ikke bygget som er kirken” og at et møte med Gud ikke skal komme an på omstendighetene… men likevel tenker jeg: De norske kirkene er bygd for en ting; Gudstjeneste. Den dag i dag har de aller fleste i Norge respekt og en viss ærefrykt og -fryd for de flotte kirkebyggene. Det er sjeldent man tillater annen virksomhet enn gudstjeneste og kristne konserter i kirker. De gamle kirkene ble bygd i en tid der man virkelig bruke av sin rikdom og streve for å ære Gud med vakre utsmykkede kirkerom. De hadde kanskje misforstått hva Gud bryr seg om, men hjertet var på rette plassen. Jeg tror dette har noe å si. At Ånden hviler og virker på de plassene der den ikke blir forstyrret.

Personlig har jeg sansen for tradisjoner, gode gamle liturgiske ledd og en og annen “Ære være Gud i det høyeste” i en toneart som kun kastrater finner behagelig. Det er ikke alle som har det, det forstår jeg. Selv liker jeg også den frie formen i pinsekirka bedre som uttrykksform i det daglige, men jeg får altså sterke møter med Gud også på de harde kirkebenkene fra 1800-tallet (og tidligere). Derfor er jeg glad for at de finnes og blir tatt vare på, og håper det får være slik i lange tider.

 Nydelig kirke!
 Her satt de høye herrer
 og kikket på lysekroner med levende lys!
 og hørte på presten som hang på veggen og prekte 🙂
 I forbindelse med jubileet hadde de restaurert det gamle klokkespillet og det ble innviet med pomp, prakt og rappelører (?)
Og for å vise at kirka ikke bare er kjedelig, hadde de også ballongslepp på torget 🙂

Og her er urfremførelsen til det nye klokkespillet

Guds veier er uransakelige og rare

Jeg hadde bestemt meg. Grunnen til at jeg søkte 2. året på bibelskole var Bønn og tilbedelse-fordypningen. Det er det jeg trenger, å fordype meg i livet nært Gud. Jeg skrev det i søknaden min. I går hadde vi forventnings-samtale og snakka om konkrete ting jeg ville gjøre i praksis på linja.

Vi har hatt en uke med undervisning rundt de ulike fordypningene. Jeg har alltid visst at “De unådde” ikke er min greie (ihvertfall ikke enda). I løpet av de siste ukene har jeg fått flere tjenester i menigheten, så jeg begynte imidlertid å lure på om dette kunne være noe for meg, men etter tirsdags undervisning visste jeg at det var uaktuelt.

Før lunsj skulle vi tenke og be litt for oss selv. Det at jeg ikke engang klarte å formulere tre setninger var for meg det sikreste tegnet på at jeg TRENGER bønn og tilbedelse i livet mitt. Jeg hadde bestemt meg.

Etter lunsj skulle vi få den siste lille infoen og si hva vi hadde bestemt oss for, uten forpliktelse, og der snudde alt. Jeg innså at de tjenestene jeg har fått passer perfekt inn i menighets-linjas organisering. Jeg HATER å velge mellom to goder. Jeg var redd for å velge feil, og lurte på hva jeg ville gå glipp av… og om det er rett for en kristen med ett år å gjøre det på å velge den praktiske måten… men jeg gjorde det…jeg ombestemte meg, og tok beslutningen om å fordype meg i menighet.

Da jeg hadde sagt det og lagt det i Guds hender, viste Han meg akkurat hva jeg hadde gjort. Jeg hadde grepet muligheten til å oppleve det jeg har lenget etter i over ti år; å være en del av fellesskapet, å være med å skape det, og å få møte mennesker som vil vandre med meg resten av livet. Jeg har gitt kontrollen over det neste året til Gud og kommer til å bli avhengig av Ham til å klare det. Og jeg har full mulighet til å utføre tjenesten min og engasjere meg i bønn og tilbedelse ved siden av, det er jo ikke slik at menighetsarbeider ikke ber 😉

Gud er rar. Jeg ELSKER det!

Bakvendt-vidunderligland

I dag måtte jeg ta halvåttebussen til skolen, fordi jeg skulle synge i Bønnehuset. Teamet samla seg og vi planla litt og ba for samlinga, før vi gikk ut i salen for å sette i gang. Du og du, det var trått! Jeg følte liksom ikke at jeg var helt tilstede og sleit med å formidle god stemning. Fikk en følelse av at hele teamet var prega av det samme, vi sleit med harmonien, pianisten fikk ikke til akkordene og slikt. Samtidig følte jeg at Jesus var der, Han stod bak meg av alle ting.

Ca. midt i samlinga avbrøt Lars musikken og snakka om at selv om ting ikke alltid funka så bra, så var det Gud ville ha et lovsangs-offer, at vi velger å gi Ham noe selv om vi ikke føler så mye. Etter dette gikk alt så mye bedre.

Etter samlinga skulle vi til 2.klasserommet. Synes det var rart, siden deres rom er kjempelite. Da jeg kom inn holdt de på å organisere vasking, vi skulle visst være snille og gjøre en del “forefallende oppgaver” i menigheten. Herlig!

Vi fikk beskjed om å gå ned i vårt klasserom for å hente utstyr som vi trengte. Da vi åpna døra var det mørkt, med bare en rød lyskaster, og musikken ljomet. Så så jeg at det var satt opp småbordgrupper dekt med blomster og levende lys. Et lite sekund tenkte jeg at at vi skulle vaske mens noen andre brukte rommet, men så skjønte jeg at 2.klassingene hadde lurt oss litt mens de ordna skikkelig kos for oss. Begge klassene har hatt noen intense skoleuker, så de ville at vi alle skulle koble av litt. Vi tilbragte altså dagen med boller som Elise hadde bakt, spill og leker, og etter lunsj ble det film, med popkorn, potetgull, smågodt og kakao.

Så utrolig utrolig! Har skikkelig sånn fredagsfølelse nå, selv om det er tirsdag, og egentlig første dag i uka mi, fordi 2.klassingene ville gi oss en kosedag. Gud er god!

Devoted?

Onsdag 25. august begynte jeg på Filadelfia Bibelskole, og tirsdagen etter satte vi oss på bussen for å dra til Strand leirsted i Sandefjord; “Bli kjent-tur”!!!

Allerede den kvelden bestemte jeg meg for å slutte på bibelskolen…

Jeg har alltid vært en leder; gått foran, tatt initiativ, tatt eller blitt gitt ansvar, ordnet opp, organisert, arrangert og ledet. Jeg har også hatt en lidenskap for musikk og dans. Jeg har virkelig tro på at dette er gaver Gud har gitt meg, og jeg har alltid ønsket å bruke dem i arbeid for kirken.
Jeg så på Bibelskole som en ypperlig mulighet til å ta et skritt nærmere dette. I tillegg begynte jeg på Bibelskolen for å få noe av den teoretiske tros- og bibelkunnskapen jeg ikke har fått fordi jeg har praktisert min tro på egenhånd, uten noe fellesskap med undervisning.

Da jeg kom inn i klassen og begynte å hilse på folk ble jeg virkelig overveldet. For det første er alle flere år yngre enn meg, men de fleste har virkelig vært aktiv i menighet, leir, grupper og arbeid for kirken. Mange kjente hverandre gjennom sine fellesskap og i tillegg var de alle virkelig nær Jesus. Og hvilke fantastiske mennesker! Fulle av evner, egenskaper, gaver og velsignelse fra Gud. Jeg tenkte: “her har jeg ingenting å gjøre, ingenting å bidra med, jeg kommer til å holde alle tilbake og jeg kommer aldri til å få brukt mine gaver her hvor alle andre er kommet så mye lengre og dermed kommer til å bli valgt foran meg”. Jeg følte at Kristine forsvant, hun som alltid snakker høyest, bryter isen og får fart på tingene, jeg havna i et hjørne, fullstendig målbundet og overkjørt av alle disse flotte menneskene. Og alle jentene er sååå peeeene! Luksusproblem, kan man vel kalle det.

Så jeg slutta…og skulle bare fortelle det til Oline, læreren min. Jeg fortalte henne hvordan jeg hadde det, og at jeg hadde innsett at tiden var ute. Det var for sent for meg.

Så sa hun: – Du tror ikke at tiden er inne da?
Kanskje dette året er for at du skal sette deg ned, være stille og ta imot det Gud vil fylle deg med for å forberede deg? Du kan ikke gi noe til andre uten å være full av noe å gi. Og så sa hun noe som satte seg rett i hjertet som årets motto for meg: I år skal du bygge grunnmur, ikke pynte i 2. etasje.

Det tok altså bare et lite kvarter å totalsnu hele perspektivet! Å sette ord på følelsene og tankene gjorde dem helt ufarlige. Jeg fikk helt nye forventninger og håp for dette året. Jeg nekter å være med på noen konkurranse om hvem som synger best, ber mest åndelig, får de dypeste profetiene eller har de kuleste Jesus-t-skjortene. Nå er det virkelig en fred og en glede å skulle sitte bakerst dette året og suge til meg hver dråpe, sluke hver smule av det Gud har å gi meg ved hjelp av fantastiske lærere og klassekamerater.

Dagene etter dette har vært virkelig herlige og det er så spennende å tenke på at dette kun er den spede begynnelse! Jeg gleeeeder meg! Jeg er DEVOTED!

En her(l)lig lørdag med Quest

Geir tok i går et stort steg i sitt kristenliv og et skritt nærmere bryllupet. Det siste året har han uttrykt et stertk ønske om og behov for å døpe seg, og for en tid siden sa han at det var viktig for ham å gjøre det før bryllupet. Da han ba meg om hjelp til å finne rett tid og sted var min første tanke “Quest”! De av dere som leser bloggen jevnlig, vet at Quest har vært mitt kristne fellesskap gjennom tiden som student i Trondheim. Da Geir og jeg ble sammen, ble også han ønsket velkommen med åpne armer. Gruppa har virkelig vært en velsignelse, glede og uvurdelig støtte for meg og for oss, og var derfor et helt naturlig valg av fellesskap å døpe seg i . Og som et tegn fra oven annonserte Kelly like etter at Quest skulle holde dåp for Line, og at de som ønsket å delta var velkommen.

Lørdag 29.05.10 ble Line og Geir døpt av Kelly i fjorden i Korsvika på Lade, Trondheim.
Nå føler vi oss enda mer utrustet for det som ligger foran oss, og vi vet at Gud går sammen med oss inn i det livet vi snart skal dele.

En uke er over

This post will be in English so the involved parts can understand.

This week just flew by. A lot of the time was spent (at least on thinking about) papers. I also think I slept a lot. In addition, I was doing an assignment for Gods work! Wow, that sounded great. Actually, it was “only” knitting. I hoped I would manage 6 pairs of actuall “raggsocks” but even though I am a fast knitter, I am not superwoman (yet!;) so I “only” made keysocks. Why 6? Because they where going to be gifts for the scots that where visiting Kelly and the Quest-group this week. The “Radiant” team have been helping with Jesus-week, and I joined in at tapas night thursday and Worship night friday, where we handed out these (literaly) tokens. They where a huge succes, though 🙂
This is the perfect opportunity for another “Important People” post: Kelly

I met Kelly along with the other people from the Quest-group in the fall 2007. I had just moved to Trondheim, and a friend of a friend of mine had invited me to a retreat with this group. I instantly felt at home with these “crazy Americans” and their followers:)

Through these last 3 years this group and especially Kelly has ment so much to me. Although I haven’t been able to spend as much time as I would like with them and their work, they have been a sanctuary, a tremendous support and the source of huge amounts of fun and happiness for me. Kelly is a true Woman of God. She listens, gives advice, full of wisdom and compation and always has a laugh and a smile for me.


Kelly, I love you, and you are very important to me! I am gonna miss you like crazy when I move, but I will take you with me in my heart!