Category Archives: Filadelfia

India

Nå har jeg vært hjemme i en uke, intrykkene har sunket og jeg er blitt vant til snø og is igjen. Jeg vet ikke helt hva jeg skal fortelle, jeg har opplevd så mye både som turist, misjonær og som menneske. Jeg tror jeg får vise dere bilder og fortelle historien bak. Advarsel: dette kan bli langt

Her er vi på det første av tre flystrekninger (Oslo – München – Doha – Mombai)
 Og her har vi endelig landa, trøtte og herlige
 Etter ytterligere 5 timer i buss, kom vi til Manmad i Maharastra og ble tatt imot av disse kjekke guttene
 Jeg fikk ikke løfte kofferten min igjen før vi kom tilbake til Norge
 Der deltok vi på møter, med flott lovsangsteam…
og hyppige chaipauser 🙂
 I India sitter damene til venstre og herrene til høyre
 Her er gjengen. Vi fikk gaver, damene sjal og herrene hatter, av familien som drev misjonsstasjonen vi bodde på
 Deretter satte vi oss i bussen igjen og kjørte til Dhanora, hvor vi ble ønsket velkommen av vel 200 nydelige barn
 Vi holdt et par møter for dem
 men det ble også tid til leking. Gutta var ram på hauk og due og slet oss nordmenn godt ut
 mens jentene satte stor pris på jentesamling med neglelakk, sjokolade og portrettfotografering
 Det var rart at det var desember, men vi lagde vår egen førjulsstemning og gikk rundt juletreet
 og en kveld fikk jeg til og med risengrynsgrøt, lagd på bøffelmelk, og med helt ferskmalt kanel. NAM!!!
 Deretter dressa vi oss opp som best vi kunne for å dra opp i fjellene og feire….
 Indisk bryllup!
Det var veldig fascinerende. Vi ble satt på stoler fremme ved alteret, som de eneste utenom brudeparet og forlovere. Alle de andre, til og med den nærmeste familien, satt på rissekker på bakken. Og vi fikk gaver! Det var litt kleint, men det er en del av kulturen deres, så det var også innmari hyggelig å kunne “ære og velsigne dagen deres med vårt nærvær”, som de sa.
Nordmenn, vi har en del å lære om gjestfrihet!
 Drømmeteamet tilbake i bussen
 for å dra til Chopda, der vi også deltok på en del møter
 Blant annet hadde vi møte med ungdommene i byen der. Jeg møtte disse herlige jentene som virkelig hadde beundringsverdige Gudsforhold. De sa de hadde blitt rikelig velsignet av vårt besøk, men jeg tror nok vi nordmenn bar med oss mange gode tanker og velsignelser da vi dro.
 En helt unik opplevelse: 17 timer på indisk tog. “Kupeen” var et avlukke med 6 køyer, der den midterste kunne slås ned, så det ble seter om dagen. Menn sprang frem og tilbake og tilbydde “chai, coffe, pani (vann)”. 
Til venstre var de indisk do (hull i gulvet), til høyre var det vestlig do (sisterne), og læreren vår viste ultimate gentlemansegenskaper ved å vaske den med antibac så de sartere av jentene også klarte å gå på den.
Og alle var enige om at det var en fin, men litt slitsom, tur.
 Det var imidlertid verdt det da vi “landa” i Goa, for 3 dager med “sun, sand and surf”
 De lokale på stranda var særs hyggelige, noen tilbydde fotmassasje, andre lett kos 🙂
 Hotellet hadde rotet til bookingen vår, og som plaster skulle vi få en “sight seeing med shopping” i Goa. De ville gjerne kjøre oss rundt hele dagen, men vi strandglade nordmenn forhandla oss frem til en kort tur som inkluderte et kryddermarked. Dette betydde egentlig en halvannen times busstur til en krydderplantasje der vi kunne få en times omvisning. Vi valgte å la det gå i bytte med ridetur på elefant (jeg var fotograf og ble på bakken).
 Vi fant krydder likevel, i en liten bod på vei til stranda.
Både bussturen og en del av shoppinga lærte meg å ha tålmodighet, la dem vise meg alt de hadde, lukte, smake, føle, og tåle at man ekspederer 4 kunder samtidig og dermed bruker dobbel så lang tid. “Indian time” sitter godt i meg enda, så om jeg er en halv time forsinka er jeg ikke uhøflig altså, jeg tenkte på deg hele tiden 🙂
 Etter nok en togtur (bare 10 timer denne gangen) havnet vi i Mombai, der vi virkelig var turister. Først gikk vi til Gate of India, der vi ble mer attraksjoner enn turister. Det kan ikke bli særlig bedre på årets julekort enn å ha en hvit dame med på familiebildet, så vi ble dandert med barn, tanter, kusiner og fetters oldemor og tvangsfotografert.
 til vi klarte å brøyte oss gjennom folkemengden og gå til Taj Mahal Palace (et hotell, ikke det ekte). Et av verdens flotteste hotell er det visst. Det var feiende flott og de hadde fine julegaver i sin egne shoppinggate (!!!).
 Etter en dag med shopping og god mat i Mombai satte vi oss igjen på flyet. Det største kultursjokket var nok å gå på i 30 grader pluss og av i 10 minus og snø…
 Men alle var enige om at det hadde vært en fin tur

Guds veier er uransakelige og rare

Jeg hadde bestemt meg. Grunnen til at jeg søkte 2. året på bibelskole var Bønn og tilbedelse-fordypningen. Det er det jeg trenger, å fordype meg i livet nært Gud. Jeg skrev det i søknaden min. I går hadde vi forventnings-samtale og snakka om konkrete ting jeg ville gjøre i praksis på linja.

Vi har hatt en uke med undervisning rundt de ulike fordypningene. Jeg har alltid visst at “De unådde” ikke er min greie (ihvertfall ikke enda). I løpet av de siste ukene har jeg fått flere tjenester i menigheten, så jeg begynte imidlertid å lure på om dette kunne være noe for meg, men etter tirsdags undervisning visste jeg at det var uaktuelt.

Før lunsj skulle vi tenke og be litt for oss selv. Det at jeg ikke engang klarte å formulere tre setninger var for meg det sikreste tegnet på at jeg TRENGER bønn og tilbedelse i livet mitt. Jeg hadde bestemt meg.

Etter lunsj skulle vi få den siste lille infoen og si hva vi hadde bestemt oss for, uten forpliktelse, og der snudde alt. Jeg innså at de tjenestene jeg har fått passer perfekt inn i menighets-linjas organisering. Jeg HATER å velge mellom to goder. Jeg var redd for å velge feil, og lurte på hva jeg ville gå glipp av… og om det er rett for en kristen med ett år å gjøre det på å velge den praktiske måten… men jeg gjorde det…jeg ombestemte meg, og tok beslutningen om å fordype meg i menighet.

Da jeg hadde sagt det og lagt det i Guds hender, viste Han meg akkurat hva jeg hadde gjort. Jeg hadde grepet muligheten til å oppleve det jeg har lenget etter i over ti år; å være en del av fellesskapet, å være med å skape det, og å få møte mennesker som vil vandre med meg resten av livet. Jeg har gitt kontrollen over det neste året til Gud og kommer til å bli avhengig av Ham til å klare det. Og jeg har full mulighet til å utføre tjenesten min og engasjere meg i bønn og tilbedelse ved siden av, det er jo ikke slik at menighetsarbeider ikke ber 😉

Gud er rar. Jeg ELSKER det!

Kenya learn it?

Begynner kanskje å bli litt for lenge sia, men jeg har heller ikke blogga alt jeg vil om Kenya. Har vært mye travel og syk i det siste, og rett og slett glemt nesten hele internettet! Så hva skal jeg si noe om nå, tenkte jeg. Har lyst til å fortelle om det vi faktisk var i Kenya for å gjøre; spre Guds ord. Vi var på mange skolebesøk og fikk vist dans og drama, holdt vitnesbyrd og snakket med masse herlige unger og ungdommer.

Før vi reiste hadde alle forberedt et vitnesbyrd. Mitt handlet om at “Gud er kjærlighet”, at Han er glad i alle uansett og ikke er ute etter å dømme eller straffe, men å elske oss. Når man sitter slik og forbereder seg på å reise til et fattig land skapes det av en eller annen grunn noen forutinntakelser. Vi skal reise til dem for å gi dem noe vi har som de ikke har, vi er de rike, heldige som har fått gå på skole og lært masse og dette kan vi velsigne andre med. De er heldige som får noe slikt fra oss….

Da vi kom til Kenya viste det seg faktisk at veldig mange var kristne og kunne så mye mer enn oss om bl.a. Bibelen. I motsetning til Norge er det ikke bare stor åpenhet, men helt vanlig å lære om Gud på skolen, og man leser Bibelen hjemme slik at man kan den godt i voksen alder. For dem var det med tro såpass naturlig at de ikke var så gira på å snakke med oss om de dype kristne temaene vi hadde forberedt oss på å samtale om da vi reiste rundt på skoler. Men de var veldig opptatte av Norge.

Er du gift? “Ja, jeg er gift, han er hjemme” Hjemme?!?! Er du ikke redd for at noen skal ta ham, nå når du har reist fra ham? “Nei, han er en snill mann” Men du har jo reist, han kan gjøre som han vil, og kanskje han tar med sykdommer hjem. Kanskje du får HIV “Neida, han er snill. Og dessuten er det ikke HIV i Norge. “Ikke HIV? Det går ikke an! “Joda, det har aldri vært et stort problem. Vi lærer om det og hvordan vi skal unngå smitte på skolen” Hva med de som ikke går på skolen da? “Alle går på skole i Norge, det er gratis. Vi går på skole mellom 12 og 16 år, vi må det for å få en ordentlig jobb” Er det noen som ikke har jobb? “Ja, men ikke så mange, og de får penger av staten. Det får jeg også, fordi jeg går på skole” Så du er fattig? Og de har gitt deg penger til å dra hit? “Nei, jeg er ikke fattig, men ja, jeg fikk pengene jeg trengte til denne turen” Var det dyrt? “Ja, det er det, det koster 200 000 kenya shilling” (På dette tidspunktet begynte noen av jentene å le og gikk. Slike summer er ufattelige for dem)   Hvordan bor dere da? “Jeg og mannen min bor i en leilighet i noe som heter blokk” Bor dere ikke sammen med familien? “Nei” Hvorfor ikke? Liker de deg ikke? Eller liker ikke du dem? “Joda, de er greie de, men i Norge flytter folk ut fra foreldrene når de er ca. 18 eller ihvertfall når de blir gift” 

Og mens jeg sitter der og forklarer om alt det vi har i Norge, kjenner jeg at jeg blir veldig ydmyk, faktisk regelrett flau, og også veldig takknemlig og beæret over alt jeg har og kan gjøre. Tenk, for disse jentene er det så utrolig vanskelig å i det hele tatt forstå at det finnes et slikt land som vårt, det å si “gratis lege” er som å si “jeg kan fly”.

I tillegg hadde jeg en helt spesiell enkeltopplevelse, og om dette hadde vært det eneste jeg hadde opplevd i Kenya hadde det faktisk vært nok. På denne ene opplevelsen fikk jeg virkelig åpnet øynene mine og snudd så mye av tankene mine, jeg innså at “de fattige stakkarene i Afrika” kan lære meg mer enn nok om livet! Jeg ble kjempeydmyk, takknemlig og veldig glad for den lærdommen jeg fikk denne dagen, og nå vil jeg dele den med deg, selv om du kanskje trenger en tur til Kenya for virkelig å forstå den du også 😉

Den søndagen vi var i Nairobi ble vi kjørt til slummen. En av verdens største slumområder, med de fattigste folkene i verden. Vi forberedte oss på en tung opplevelse. Vi regna med at dette kom til å bli vanskelig for oss og at folka som bodde der kom til å sitte i skitten og være triste, klage og tigge. Vi tok grundig feil.

Folkene i slummen var lykkelige. Barna lekte med det de hadde, være seg pinner, gamle bildekk eller slitte dukker. Siden det var søndag hadde de pynta seg med det de hadde. For ei jente betydde det en fillete, men fin hvit silkekjole og en blå strikket lue. Folk smilte og hilste pent, ikke bare på oss, men på hverandre. Klemmene satt løst. Fra flere skur jallet det lovsang, det var midt i møtetiden.

Jeg tenkte: “Hvordan i all verden kan disse folka være så lykkelige når de har ingenting” og i det sekundet tok jeg meg selv i å ville slå meg selv i bakhue med ei steikepanne.

Hva er det vi alltid sier til oss selv, vi nordmenn? “Vi er heldige, vi skal være takknemlige, tenk på de fattige barna i Afrika”. , men også “det er ikke penger som gjør oss lykkelige”. Vi sier det, men jeg tror ikke vi egentlig skjønner hva vi sier alltid. I mange tilfeller tror jeg faktisk det er vi nordmenn som er de fattige.

Vi har det vi trenger, og det vi ikke har kan vi kjøpe. Vi går på skole gratis (6000,- i semesteret er ingenting!), vi kan gå til legen med forkjølelse og vondt i tåa, vi spiser oss ikke bare mette, men feite, og vi kaster ting fordi de ikke er på moten lenger…. Jesus er gjerne en “søndagsgreie”, vi bruker slike flotte sitater som “vi vil bli mer avhengig av Jesus”, men det heller tror jeg ikke vi skjønner rekkevidden av. I Norge er det ikke slik at livet er noe vanskeligere uten Jesus.

For mange i Kenya, ikke bare de i slummen er Jesus ikke bare en fin greie, men en nødvendighet. Å gå til legen er en luksus, og man sløser ikke penger på forkjølelse. Utrolig mange har alvorlige sykdommer; kreft, HIV/AIDS, koldbrann og spedalskhet uten noen annen mulighet for å bli frisk enn å stole på at Jesus (eller heksedoktoren) helbreder. Mange er totalavhengig av at Jesus kaller folk til å gi dem mat hver dag, ellers går de sultne. For mange av dem er en blå strikkelue det fineste de noen gang kommer til å eie. Disse menneskene er avhengig av Jesus!

Og likevel er de lykkelige! Hva er det som gjør dem lykkelige da? Jo, sånn er livet for dem. De er ikke vant til noe annet, så hvorfor skal de savne det? De er lykkelige fordi de har famile, en mann, et barn, en venn, en god nabo eller en blå lue. De er takknemlige for det de har, istedenfor å gråte over det de ikke har. De har skjønt det!

Kenya eat it?

Denne blogg-serien min om Kenya har hatt en liten pause og her kommer den helt åpne og ærlige sannheten om hvorfor: De siste dagene har jeg ligget mye på sofaen, slapp, trøtt og giddalaus med magesmerter og sår rumpe pga. en uheldig bivirkning av det afrikanske kostholdet: Forstoppelse. Derfor passer det kanskje å si litt om nettopp maten?

Vi hadde på forhånd blitt forberedt at maten i Kenya ikke er det vi er vant til (daaa!) og at vi kanskje måtte være nødt til å spise både smakløs og uhygienisk tillaget mat. Med mine utallige intoleranser var jeg skeptisk, men også godt forberedt med idoform, imodium, syredempende og nutrilettbarer. Det gikk imidlertid overraskende godt. Stedene vi bodde på hadde både smaksrik og velpreparert mat.

Oppholdet startet i Nairobi, og der var maten relativt “normal”. Egg, pølser, syltetøy og brød til frokost; italiensk, kinesisk og amerikans til lunsj og kjøtt, ris og grønnsaker til middag. Vi fikk imidlertid en forsmak på en tendens i den afrikanske dietten som ikke er så heldig for en med hveteintoleranse: store mengder lyst brød og pasta.

Den andre dagen fikk vi det jeg vil huske som den store matopplevelsen i Kenya, vi dro til en restaurant kalt Carnavore. Navnet tatt i betraktning var det vel ingen overraskelse at det var kjøtt som stod på menyen, og ikke så mye annet. Konseptet var faktisk riktig festlig; det ble satt en karusell med ulike sauser på bordet og på toppen ble det heist et lite flagg. Så begynte serveringen. Servitørene kom med spyd (eller skal vi si sverd) med ulike typer kjøtt og skar av en bit til alle som ville smake. Denne kvelden smakte jeg altså på: lam, svineribbe, oksebiff, spareribs av svin og storfe, kyllinglår, strutsekjøttboller, kamel, krokodille, oksehjerte, kyllinglever og ikke minst; oksetestikler. Jeg takket forståelig nok nei til kalkunkjøtt.

Av andre matopplevelser må jeg vel nevne at å spise indrefilet stekt på glørne av et bål ute i serengetien mens masaier snakker i mobilen og flodhestene vandrer rundt deg også var en spesiell opplevelse.

Vi spiste også et par ganger i kirken i Kimana. De var kjempeglade for å få lov til å lage mat til gjestene sine, og rensa ris og kokte kjøtt med stor iver. Ikke en uovertreffelig opplevelse rent kulinarisk, men utrolig koselig og beærende. Ikke minst er det kjekt å kunne fortelle barnebarna om da jeg betalte 500 shilling for en kopp med “grøt” (som egentlig kosta 10 ksh), jeg som hater å drikke tykke ting, og fikk en kopp med noe som minnet mer om havresuppe med kanel og sukker. Var ikke grusomt, men heller ingenting jeg kommer til å gjøre til en vane.

I Kimana var menyen stort sett den samme som i Nairobi, og ikke så veldig variert. Frokost: eggs to order, loff, smør og syltetøy dyppet i eddikk. Lunsj: ris og/eller pasta, loff og “dagens kjøtt i saus” med reprise til middag. Det koselige var å spise i en spisesal med store vinduer med utsikt til vakre, afrikanske omgivelser og hyggelig personale som gjorde alt for å gjøre oss fornøyde.

I Mombasa var menyen litt mer variert, selv om brødet fortsatt var lyst og pålegg var et fremmedord. Til frokost stod en kokk klar til å lage omeletten din med det du måtte ønske, og til middag fikk du pasta “to order” og kjøtt rett fra grillen. Og all mat smaker litt bedre i luksuriøse omgivelser, etter en lang dag med soling og bading.

Vi ble satt i hestesko første kvelden og lærerne satte i gang en festlig trend. Den dagen lot vi som om vi var i bryllup, og dagen etter, da vi satt på småbord, hadde vi “slektstreff”. Siste dagen tok vi den helt ut da den ene læreren brukte dagen på å dele ut roller til kveldens middag, som skulle være hans konfirmasjon. Laiveren i meg hadde store forventninger og hadde nok kosa meg ekstra stort, om ikke jeg hadde fått den rollen alle hata og ikke la noe i mellom for å si det til meg i løpet av måltidet.

 En siste store “matopplevelse” hadde jeg siste dagen i Mombasa. Jeg kom i snakk med to gartnere på hotellet, vi snaka litt om bibelskole, Norge og Afrika, og plutselig spurte de om jeg hadde smakt kokosnøtt før. Det har jeg ikke, og det sa jeg, og de insisterte på at det var på tide. Den ene plukka opp en hyssingkveil som han festa rundt føttene og hoppa deretter opp i nærmeste palmetre. Mens jeg stod med hjertet i halsen og nervene på høykant sendte han ned noe den andre påstod var en kokosnøtt. Den var grønn og glatt, ikke brun og hårete som i Donald-bladene, men da han hadde kutta hull i toppen med sabelen sin, så jeg at den var rimelig lik på innsiden. Merk: kokosmelk er blank, den smaker søtt og er mettende!

Desverre slutta jeg på min daglige mageregulerende da vi kom til Mombasa, og lider nå av følgene…

Kenya buy it!

Jada, man kan shoppe i Kenya også. Er egentlig ganske overveldet enda, så jeg tror en god start er å vise dere hva jeg har kjøpt og knytte noen historier til det

Det aller første jeg kjøpte var faktisk en ekte Kenyansk tromme. Ikke at jeg spiller så mye, men jeg ville benytte denne ene sjansen til å kjøpe noe virkelig kenyansk. Og etter at rektor Arne hadde forhandle en stund fikk jeg den for 10.000,- kenyashilling. Det høres kanskje voldsomt ut, men det er ikke mer enn 700 nok!

Tromma ble kjøpt på et masaimarked ved siden av Yaya, det lokale kjøpesenteret der vi bodde de første dagene. Der kjøpte jeg også disse flotte tingene;  Flotte håndlagede smykker

En salatbolle med bestikk
 En stor veske og en litt mindre. Den minste kjøpte jeg på et “kjøpesenter” i Mumbasa
 Et flott oljemaleri 

Det var utrolig mye flott, selv om mange av tingene gjentok seg fra teppe til teppe, litt som souvenir-bodene vi kjenner fra før, så det er på en måte litt vanskelig å tro at alt er håndlaget. På en annen side er det dette masaiene i stor grad lever av, så de klarer sikker å lage like mye greier som damene som selger votter på julemessene. Tilsammen for alt jeg kjøpte (inkl. tromma) betalte jeg ca. 1000,-. Det var skikkelig morsomt å prute og noe annet ville være uhøflig. Kunne sikkert kommet enda lengre ned, men på et punkt sier samvittigheten min at 50,- for ei håndlaga veske er greit, så jeg tror at både jeg og selgerne var rimelig fornøyde den dagen 🙂

I selve senteret fant jeg også denne butikken. Jeg hadde virkelig lyst til å kjøpe litt stoff, men det var veldig vanskelig å velge og vi hadde ikke så god tid. Derfor begrenset jeg meg til 4 nøster akrylgarn. Fine farger, flotte priser 🙂

Vi ble “advart” om at vi kom til å møte salgslystne masaier på safari også, og ganske riktig; da vi ankom inngangen til nasjonalparken ble vi så og si overfalt av overivrige masai-damer som slengte sakene sine inn i bilene og ville selge. De hadde faktisk noen flotte armbånd, men jeg hadde bare 1000-lapper (stakkars meg) og regna med at disse damene ikke var så ivrig med vekslepengene, så jeg slo det fra meg. Da vi kjørte ut igjen kom de samme damene, og jeg innså at dette også kanskje var siste sjanse til å faktisk kjøpe håndverk av en ekte serengeti-masai, så hva er 70 kroner fra eller til? Det var ikke akkurat så mye ro til å forhandle, da alle damene babla av gårde på swahili, så da en dame slengte inn en lang kjede med armbånd sa jeg enkelt og greit at jeg tar alle for 1000 ksh. Jeg fikk altså 19 perlearmbånd til 70 nok, en helt grei pris for meg, og et skikkelig varp for henne, ut i fra gliset 🙂

Det ble ikke så mye shopping i Kimana. Vi var på et supermarked der jeg kjøpe vaskepulver, kjærlighet på pinne og gave til min kjære som jeg ikke kan vise frem her 😉 Men en flott opplevelse fikk vi, og den innebar muligheten til å kjøpe gaver til andre også:

KIMFAT – Kimana People Fighting Aids together – er en gruppe med 26 HIV-positive personer som har valgt å gå offentlig ut med diagnosen sin. HIV/AIDS er et stort problem i Kenya, og fremdeles forbundet med mye stigma og skam, så jobben de gjør er ganske beundringsverdig. I tillegg til å gi HIV et ansikt i Kimana jobber gruppen sammen for å skaffe penger til medisiner. Hvordan? De lager smykker! … av papir!!! Smykker som vi kunne kjøpe, og det gjorde vi jo selvfølgelig. Prisene kunne like gjerne vært det samme i norske kroner, fra 50 til 200 ksh for flotte, fargerike armbånd, øredobber, nøkkelringer og halskjeder og tilsammen ble det smykker for 1700 ksh, noe som betyr medisiner i 3 måneder for en i gruppen. Nok en ordning som gjør både selger og kjøper veldig fornøyde 🙂

I Mumbasa var det et “kjøpesenter” rett bortenfor hotellet, i tillegg til at den lokale matbutikkkjeden Nakkumat hadde større utvalg enn den gjennomsnittlige Coop hypermarket. En tre-timers shoppingmaraton resulterte i to nye bøker, en kjole, en tunika og en topp, flere gaver og ikke minst; en julekrybbe. Joda, det er mars, men jeg har virkelig ønska meg en og denne kosta 100 kroner! Det er ikke verst, med tanke på at den har ikke bare tre, men fire, vise menn!

Så man kan vel si at jeg fikk svidd av noen tusenlapper i Kenya også 😉

Kenya believe it!

Jeg er tilbake! Det er skikkelig rart å sitte her i sofaen, helt alene, med laptop på fanget, mens jeg spiser salt kjeks med salami og hører vaskemaskinen suser. Sært.

I går 11.40 norsk tid landet Devoted Bibelskole på Gardermoen etter 17 dager som turister og misjonærer i Kenya (og såvidt i Tanzania. MIF). Jeg har enda ikke helt klart å lande rent mentalt og vil nok bruke litt tid på å få sortert tanker og bilder. Derfor blir det ikke noe dag-til-dag-blogginnlegg, men i dagene fremover kommer jeg nok til å fortelle dere om ulike opplevelser fra oppholdet mer tematisk og detaljert. Forløpig blir det er lite resumé:

Vi dro fra Gardermoen halv syv 4. mars, mellomlandet i Brussel, og landet deretter på Ukunda Airport i Nairobi. Der ble vi puttet i “bussebiler” (takk til Miriam for et veldig passende begrep) sammen med hauger med bagasje og kjørt til FPFK Guesthouse (Gjestehuset til Free Pentacostal Fellowship of Kenya) der vi bodde de 5 første nettene. I Nairobi fikk vi oppleve kjøpesenter, masai-marked, pinsekirke, slum, en veldig spesiell kjøttrestaurant, og ikke minst Safari.

Onsdag morgen ble elever og bagasje pakket i bussene for å kjøre til Kimana, en by i distriktet Loitokitok (si det fort 10 ganger!) hvor vi skulle bo i 10 dager for å delta på Crusade og dra på skolebesøk. Vi ble innlosjert på et flott gjestehus ved foten av Kilimanjaro! Vi hadde flotte dager der vi virkelig fikk møte kenyanerne og oppleve landet deres på nært hold. Man har ikke levd før man har gått på do i et hull i gulvet, for å si det sånn. Og vi fikk til og med lov til å gå over grensen til Tanzania!

Etter 10 dager begynte alle å bli litt slitne, men det gjorde ikkeno. Vi kjørte tilbake til Nairobi for å fly til Mombasa. Etter en relativt grusom flytur ankom vi det flotteste hotellet jeg noensinne har sett, hvor vi skulle kose oss i 3 hele dager. All inclusive, sol, varme, salt hav, stort bassengområde, kjøpesenter og massasje til 100,-/timen var den perfekte avslutning på denne opplevelsen for livet!

Et døgn med buss, fly og bil var vi atter hjemme i kalde, snødekte Oslo…Rart, men litt godt også.

Devoted?

Onsdag 25. august begynte jeg på Filadelfia Bibelskole, og tirsdagen etter satte vi oss på bussen for å dra til Strand leirsted i Sandefjord; “Bli kjent-tur”!!!

Allerede den kvelden bestemte jeg meg for å slutte på bibelskolen…

Jeg har alltid vært en leder; gått foran, tatt initiativ, tatt eller blitt gitt ansvar, ordnet opp, organisert, arrangert og ledet. Jeg har også hatt en lidenskap for musikk og dans. Jeg har virkelig tro på at dette er gaver Gud har gitt meg, og jeg har alltid ønsket å bruke dem i arbeid for kirken.
Jeg så på Bibelskole som en ypperlig mulighet til å ta et skritt nærmere dette. I tillegg begynte jeg på Bibelskolen for å få noe av den teoretiske tros- og bibelkunnskapen jeg ikke har fått fordi jeg har praktisert min tro på egenhånd, uten noe fellesskap med undervisning.

Da jeg kom inn i klassen og begynte å hilse på folk ble jeg virkelig overveldet. For det første er alle flere år yngre enn meg, men de fleste har virkelig vært aktiv i menighet, leir, grupper og arbeid for kirken. Mange kjente hverandre gjennom sine fellesskap og i tillegg var de alle virkelig nær Jesus. Og hvilke fantastiske mennesker! Fulle av evner, egenskaper, gaver og velsignelse fra Gud. Jeg tenkte: “her har jeg ingenting å gjøre, ingenting å bidra med, jeg kommer til å holde alle tilbake og jeg kommer aldri til å få brukt mine gaver her hvor alle andre er kommet så mye lengre og dermed kommer til å bli valgt foran meg”. Jeg følte at Kristine forsvant, hun som alltid snakker høyest, bryter isen og får fart på tingene, jeg havna i et hjørne, fullstendig målbundet og overkjørt av alle disse flotte menneskene. Og alle jentene er sååå peeeene! Luksusproblem, kan man vel kalle det.

Så jeg slutta…og skulle bare fortelle det til Oline, læreren min. Jeg fortalte henne hvordan jeg hadde det, og at jeg hadde innsett at tiden var ute. Det var for sent for meg.

Så sa hun: – Du tror ikke at tiden er inne da?
Kanskje dette året er for at du skal sette deg ned, være stille og ta imot det Gud vil fylle deg med for å forberede deg? Du kan ikke gi noe til andre uten å være full av noe å gi. Og så sa hun noe som satte seg rett i hjertet som årets motto for meg: I år skal du bygge grunnmur, ikke pynte i 2. etasje.

Det tok altså bare et lite kvarter å totalsnu hele perspektivet! Å sette ord på følelsene og tankene gjorde dem helt ufarlige. Jeg fikk helt nye forventninger og håp for dette året. Jeg nekter å være med på noen konkurranse om hvem som synger best, ber mest åndelig, får de dypeste profetiene eller har de kuleste Jesus-t-skjortene. Nå er det virkelig en fred og en glede å skulle sitte bakerst dette året og suge til meg hver dråpe, sluke hver smule av det Gud har å gi meg ved hjelp av fantastiske lærere og klassekamerater.

Dagene etter dette har vært virkelig herlige og det er så spennende å tenke på at dette kun er den spede begynnelse! Jeg gleeeeder meg! Jeg er DEVOTED!