Category Archives: Viktige mennesker

Kake kake kake!

Jeg blir beæret og glad når venner spør meg om å bidra til deres arrangementer, spesielt de store livshendelsene, som bryllup.

Eli Anette og Kristian har mange spennende interesser og ville ha en kake som gjenspeilet det, kombinert med en klassisk vakker hvit kake. Bruden hadde en egen Pinterest-tavle med idéer, og jeg fikk fort min egen. Det måtte ihvertfall kjøpes noe utstyr, og fra Cacas kom en eske med flerfoldige kilo marsipan, samt redskaper og materialer til dekor.  Jeg brukte 1 dag på sukkerbrød, 8 stk.

Dagen før bryllupet gikk med til fylling og stabling av lag, før etasjene fikk lokk i hvit marsipan, samt dekorlagene. Forsiden fikk blonder og quilte-effekt. Baksiden fikk lag med forskjellige nerde-tema; Spiderman, Spillebrett og et lite bibliotek med klassiske titler som “Hitchhikers guide to marriage”, “Ringenes herre og frue”, “Harry Potter og det magiske bryllupet” og selvfølgelig D&D rød- og blåboka. Ja, det tok sin tid, men var utrolig  morsomt! 2 kg marsipan ble kjevlet, kuttet og dekorert i løpet av fredagen.

Kaka skulle bare stables og få den siste lille pynten før servering lørdag. Det ble en del frem og tilbake med kaka fordi den måtte stå kjølig, og overservitøren ville gjerne at vi skulle vente med å stabla kaka på plass til etter middagen. Det går sikkert fint, tenkte jeg, helt til vi faktisk stod der, kl 2305, og innså at pynten lå pent igjen på kjøkkenbenken. Kiwi hadde nettopp stengt, og det fulgte 2 paniske minutter, der jeg hyperventilerte og så for meg skuffet brudepar og pipekor, mens personalet febrilsk lette etter noe som kunne hjelpe meg. En boks med spraykrem var det de fant.

Jeg stablet kaka, og droppet den øverste delen, som hadde blitt for fuktig og begynte å kollapse. Den skulle uansett bare holde de tøffe figurene bruden hadde lagd selv, og de klarte seg helt fint øverst på neste etasje.

Kaken ble fin den, effektene kom godt frem og alt passet godt sammen, så jeg var ikke panisk da den ble trillet ut, bare veldig veldig spent.  Kaka fikk applaus, og ble til og med spist! Og det aller viktigste var at brudeparet var fornøyd.

Det har vært utrolig lærerikt og moro å lage denne kaken til et herlig brudepar, og en stor glede og ære.

På tampen må jeg få lov til å vise frem en annen kake: meg selv. I vinter postet bruden et bilde av en overdådig forseggjort ballkjole i oransje toner og tung rysjing, med en post som lød cirka: “jeg angrer nesten på at jeg har kjøpt brudekjole og begynner å lure på om jeg skal ha brudepiker!!”. Samtalen i kommentarfeltet fulgte omtrent som dette:
meg: I volunteer!
Hun: det hadde jo vært morsomt
meg: forsiktig med hva du sier, jeg gjør det jeg, altså
Hun: gjør det!
meg: seriøst?
hun: det eneste motargumentet må være at jeg blir fullstendig underdressed.
meg: *sender pm*: altså, jeg gjør det hvis du vil, men vil ikke på noen måte overgå deg
hun: det hadde vært utrolig gøy om du gjorde det, så lenge det ikke er helt over the top

Så jeg satte i gang en heftig leting på google, ebay og Pinterest. Jeg fant en herlig bedårende kjole i passe duse farger, men med et snitt som definitivt skrek “cheesy ruffle bridesmaids-dress”.

Jeg sendte målene mine, fikk en epost med “please tell us how long you are as a pregnant” og satte meg ned for å vente i spenning. Kjolen kom og passet overraskende godt, til og med for å være stroppeløs. Jeg er jo en person som liker å gå mot strømmen, og har derfor blitt mindre i løpet av svangerskapet, så jeg tenkte likevel jeg ville være mest komfortabel med stropper. Jeg kjøpte et fint skjerf på bruktbutikken, som jeg klippet i to og monterte som stropper, og er svært fornøyd med effekten. Bruden hvinte av fryd ved synet av denne andre kaken.

La meg presentere:

Save

Save

Sunniva, Kjetil og bryllupskaken

Bloggen har ligget i brakk. Jeg har mange bloggposter i hodet, men jeg får liksom aldri ut fingeren. Så nå skal jeg rett og slett bare gjøre det; blogge om gårsdagen.

Sunniva og Kjetil er to fantastiske mennesker. Jeg husker faktisk ikke helt når jeg møtte dem første gang, men jeg vet at jeg var på laiv med Kjetil for første gang i februar 2012, og deretter var begge to et sukkersøtt par på vår egen laiv i august 2013. Men innimellom dette og spesielt i ettertiden har vi blitt gode venner. Og jeg er så glad og takknemlig for å få være en del av livet til to kreative, gode, omsorgsfulle, ærlige, åpne og allsidige personer som er umistelige venner hver for seg og et knallpar sammen. (*tørke tåre*)

Jeg kan skrive milevis om hvor flotte Sunniva og Kjetil er, som individer og sammen, men dette skal egentlig handle om bryllupet deres. Samtidig sier bryllupet mye om hvem de er. De er den perfekte kombinasjon av tradisjonell og moderne tenkning. De er opptatt av at man fremdeles er individer selv om man er gift, men at ekteskapet binder sammen på en spesiell måte. Derfor fikk alle gjestene hver sin invitasjon uavhengig av sivilstatus, og ingen var invitert “pluss en”. Det var fantastisk å være i et bryllup der du visste at hver og en av de mange gjestene betydde noe spesielt for brudeparet.

Det var den festligste vielsen jeg har vært med på på lenge. Brudens far er også prest. Han holdt en tale som la vekt på at paret var skapt i Guds bilde, som mann og kvinne, men det var også personlige innslag som sa mye om brudeparets allsidighet. Ikke minst dro flere av gjestene på smilebåndet da paret gikk ut til tonene av Valkyrierittet.

DSC02281DSC02287 Bryllupsfesten bar også preg av disse menneskenes frihet og mot; det var nemlig et spleiselag. De hadde ønsket seg i bryllupsgave at folk bidro til festen, men ikke på en sånn “sett inn penger her” måte. Folk hadde tatt med en matrett, en flaske eller to til baren eller en kake, og fredag var det dugnad på stedet for å rigge telt, pynte med blomster og lys og generelt forberede.

Nevnte jeg at bruden har sydd kjolen selv! Og laget sin egen bukett! OG gjort sitt eget hår og sminke! (Brudgommen derimot, dro til frisør)

DSC02303

Fine-Kristine i bryllupstelt (froskeperspektiv)

Jeg fikk det ærefulle (og skumle) oppdraget å lage bryllupskaken. Jeg synes det var usigelig moro, men bryllupskaken er også en viktig del av festen, så litt nerver hadde jeg, iom at jeg 1) aldri har gjort det før og 2) jeg fikk FULL FRIHET (altså ingen hjelpsomme føringer) fra paret.

Jeg bestemte meg for å gjøre det lett for meg selv på smak og heller leke meg med utseendet. Så jeg valgte en tradisjonell marsipankake.  Jeg har hjerteformer i økende størrelser etter tidligere nevnte Hjerterdame-laiv, og hva passer vel bedre til bryllup?

I bilen på vei hjem fra ferie satt jeg og kikket på Pinterest og Google og kom plutselig på at vi har jo sjokoladefontene, og DETTE er den ultimate anledning, så den måtte jo bakes inn (ba-ra-pssh). Planen var klar.

Onsdag og torsdag gikk med til sukkerbrødbaking, og fredag skulle herligheten fullføres. Jeg kokte jordbærpurè, pisket jordbærkrem, formet kakebunner, pisket krem, kjevlet marsipan, pustet og peste, tok noen sårt tiltrengte pauser og forente dermed alle bestandsdeler til en dugandes bryllupskake. Til min store og gledelige overraskelse hadde jeg helt tilfeldig klart å lage de fire minste i stigende høyde, og det var jo ekstra kult!

DSC_1555DSC02273

DSC02276

Prøveoppsett kvelden før

Uten mer om og men vil jeg nå presentere denne herligheten (som jeg desverre bare fikk mørke bilder av) :

Marsipankaker med jordbærmoussefyll i stigende størrelse. Dekoren var inspirert av elementer fra bryllupet (eføy på bordet og sommerfugler både her og der). Sommerfuglene stod brudeparet for selv, og de er også spiselige. I fontenen er det hvit sjokolade, kremfløte og Frangelico (likør). Bon apetit!

Delene ble satt på norgesglass i stigende rekkefølge, også i tråd med bryllupet bohemske stil.

DSC02339r

DSC02341r

Kaken ble kuttet med sabel, som seg hør og bør (etter at jeg hadde sablet en champagneflaske, som seg også hør og børbør)

Jeg har også lært mange ting om kaking:

Pisk eggedosis leeeenge. Deretter “skjær inn” eggene i silt mel ved å legge dem oppå melet og føre en slikkepott ned i midten og opp langs kanten av bollen. IKKE bruk maskin! Det gjør hele forskjellen for luftigheten. Derfor ble de to første sukkerbrødene relativt kompakte, mens resten ble høye og luftige. Forsåvidt helt greit fordi de to skulle være basene på de to største kakene, men også greit å lære.
Frys sukkerbrødene, da er de lettere å jobbe med når du skal forme og pynte. PASS PÅ å fryse dem flatt!
– Krem. Fløte bør være kald når den piskes. Jeg ødela lagde smørkrem av to bokser fløte før jeg skjønte det.
– Dersom du pisker fløten for mye, tilsett litt salt og la mikseren gå noen minutter til, sil av melken og bruk smøret til smørkrem (evnt frys til senere).
– Dersom du skal ha farget marsipanpynt er det bedre å male etterpå enn å blande farge inn i marsipanen, da blir den bare seig og ekkel å jobbe med.

Gode venner = gode dager

Tiden går ikke, den kommer. Og nå kommer snart juletiden. Vi venter og venter hele året, men plutselig er den her, sniker seg innpå og hopper opp og skremmer meg like brått hvert år. Men rundt denne tia blir det også veldig koselig.

Forrige helg var særskilt koselig i GoK. Vi begynte med harrytur på fredag, med Therese og storesøs, for å hamstre inn til fest og jul.

Kvelden ble avsluttet med middag hos Storesøs, der Kovu gladelig stilte som modell for min nye strikkehals 🙂

Lørdag satte jeg på bussen til Lillestrøm, for å treffe Siv og gå på symesse! Det viste seg at én hall inneholdt hele 4 messer, så det ble inspirasjon og shopping både på søm, hobby og mat-fronten.

Denne dama skulle demonstrere cupcake-pynting. Hun har visst skrevet en bok om det, men det var en stor selvtillit-boost da vi innså at vi egentlig klarer det minst like bra som det hun demonstrerte.
Jeg oppfant ordet “Glitterbæsj” da hun fortalte at man kunne bruke ekte sølv til å pynte med…og jeg påpekte at kroppen ikke kan fordøye ekte sølv…ja, du kan jo tenke deg til resten selv.

Det var mye stoff, mye garn og mye folk. Det beste var vel egentlig å få en hel dag sammen med kjære Siv. Da vi hadde fått nok dro vi hjem til GoK, der Geir serverte oss taco, og resten av kvelden brukte vi til veldig konstruktiv og nyttig “sofa, skravl og snavl”

Etter at vi hadde sendt Siv avgårde med flyet tidlig en søndags morgen inntok vi kjøkkenet. Det var tid for vår årlige høsttakkefest. Utpå ettermiddagen var bordet dekket, kalkunen stuffet, kaffekoppkakene pyntet og både forrett og dessert under arbeid. Bruschettaen ble bra, og Guinnes-sjokolademoussen fallt også i smak selv om den fikk litt kort tid i kjøleskapet. Men hvem kan være annet enn strålende fornøyd etter en kveld med så fantastisk flotte gjester og venner, og samtaler man bare kan ha i mitt helt spesielle miljø?

I går hadde verdens beste venninne bursdag, og det er ekstra kjipt at hun er et helt hav og flere stater unna, men vi hadde en timelang skypesamtale og snakket som vi alltid gjør og som om vi skulle vært naboer.

Jeg er så takknemlig for vennene mine, og vet ikke hvordan livet skulle sett ut uten disse menneskene til å krydre tilværelsen. Så glad i dere, alle sammen.

Mammas venninner

Mammas venninner; De damene du alltid har visst hvem er, som du møter på runde dager, og som hjelper til i konfirmasjonen din, mødrene til barn du gikk i parallellklasse med gjennom hele grunnskolen, de du egentlig ikke kjenner, men likevel kjenner.

Mamma har mange venninner, og noen utpeker seg litt ekstra. De begynte som et håndball-lag, men fant etter noen år ut at de egna seg bedre som håndarbeidslag 🙂 De siste åra har en liten gruppe av dem også dratt sammen til syden hver vår.

En av disse damene fikk for et par år siden alvorlig kreft. Alt var kritisk og alle forberedt på det verste. Utrolig nok kjempet hun seg gjennom, og har sakte, men sikkert, ett skritt og en dag av gangen blitt litt og litt bedre.

Mange av mammas venninner sa at de skulle prøve å komme i vielsen vår, i september for halvannet år siden. Jeg visste at jeg kom til å være rørt da jeg gikk opp kirkegulvet, og tenkte at jeg kom til å ha blikket festet på Geir helt fra dørene gikk opp til vi stod hånd i hånd. Da dørene gikk opp var imidlertid det første jeg fikk øye på denne venninnen til mamma. Av alle som kunne ha dukket opp var hun den siste jeg trodde ville komme. I rullestol, tydelig preget av sykdom hadde hun valgt å bruke energien sin, dagen sin, på oss. Det satte i gang tårene.

For en måned siden var gjengen i syden, og for første gang på flere år skulle hun være med. Så ble hun forkjølet og måtte være hjemme. Jaja, et lite tilbakefall…det ordner seg. Så i påska besøkte mamma henne på hytta i steden.

I dag kom meldingen fra mamma: “Tøff dag. Hun døde i formiddag”. Og tåren kom strømmene, sammen med minner. Gode minner om en flott og sterk dame som alltid har vært der. Jeg kjente henne egentlig ikke, men hun var mammas venninne. Jeg vet at hun og mamma betydde mye for hverandre, og at de delte mange gode opplevelser og mye glede, og det er alltid godt å vite at ens foreldre også har venner som gjør livet rikere.

Det er helt utrolig hvor mye mennesker man egentlig ikke kjenner kan bety. Takk for alt!

Viktige mennesker: Torunn og Jeanita

Føler at det er lenge siden jeg blogga, men tror det bare er fordi det skjer innmari mye for tiden. Derfor har jeg også totalt mista oversikten.

Denne uken har jeg litt grunn til å være stolt av meg selv. Geir og jeg har nemlig fulgt en fettforbrenningsdiett som har en veldig spesifikk ukesplan, med måltider til fastsatte tider og i fastsatte mengder. Jeg har innsett at 250 gram salat faktisk er innmari mye! For dietten har bestått i hovedsak av grønnsaker, frukt og små mengder rent kjøtt, så kyllingfiletene har også virkelig fått ben å gå på denne uka 🙂 Hvorfor? Fordi vi begge ønsker å krympe litt, og bli mye sunnere. Og det har vært effektivt både på vekt og intoleranse-symptomer. Og så har vi fått ny innsikt i hvordan forholdet mellom grønt og rødt faktisk bør være og hvor ofte man bør spise. Nå håper vi at vi klarer å fortsette å være flinke, om ikke fullt så slavisk fremover. Vi skal nok kose oss med maten, ja, men vi skal også prøve å spare godsakene til helgene. Jeg har absolutt lært at det blir mer kos med godsaker man har venta på!

I tillegg går det i forberedelser til laiven Coming Home. Jeg syr kostymer som en gal, men koser meg også glugg ihjel med hobbykroken min og gode sy-venner.

I går kveld tok vi turen til Frognerparken for å feire 1årsjubileum for Torunns 25 årsdag. Da fikk jeg endelig overrakt den festlige overraskelsen vi har jobba med i ganske lang tid: mange av vennene hennes og foreldrene hennes har spleisa på en overlock (symaskin) til henne. Ikke overraskende nok ble hun kjempeglad, for hun har virkelig virkelig ønska seg den. Og hun fortjener den virkelig.


Viktige mennesker: Torunn
Jeg traff Torunn for første gang på laiven Norges Dæmring. Året etter deltok jeg på laiven hennes Tripping in the velvet. Deretter gikk det noen år, før jeg så traff henne igjen på Ulvehyl, laiven der jeg og Geir ble sammen. Siden hun også er omgangsvenn med Geir, og jeg skulle være med på laiven hennes den sommeren også, fikk vi mer kontakt i tiden etter at jeg og Geir ble sammen. På laiven SCA knytttet vi virkelige bånd, og året etter dette har jeg vært så heldig å få tilbringe masse tid sammen med Torunn. På laiven Linderud Gods redda hun dagen ved å “plage” oss på kjøkkenet!
Torunn er inspirerende! Hun syr flotte kostymer og er ikke vanskelig å be om hjelp 🙂 I tillegg er hun en virkelig målbevisst ung dame som jobber hardt for å nå sine mål. Noen ganger presser hun kanskje seg selv litt for hardt, men da er hun ikke så vanskelig å overtale til litt sosial avveksling 🙂 Og så lager hun verdens beste laiver!!! sammen med Jeanita, selvfølgelig

Viktige mennesker: Jeanita
Akkurat samme bakgrunnshistorie som Torunn, faktisk! Siden de de siste to åra har jobba intenst sammen for å dra i land laivene SCA og Coming Home har de blitt litt av en enhet. Så meget faktisk, at enkelte av og til lurer på om de er sammen…men det er de ikke. Jeg tror de er mer som tvillinger…

Jeanita er også inspirerende! Hun har stort hjerte, både for små og store, og stiller alltid der det trengs. Hun klarer alltid å si noe som får en til å føle seg bedre når livet er litt på skrå, og er også lett å overtale til et besøk (spesielt hvis vi lokker med Geirs te eller whisky;). Hun er akkurat slik hun bør være til enhver tid: seriøs når det trengs, barnslig det passer, dyp når det er tid for det…ja, dere skjønner? Vi har utviklet et veldig spesielt forhold som oss selv, men litt med grunnlaget vi har i våre relasjoner som forskjellige laivkarakterer, tror jeg 🙂

Torunn og Jeanita, jeg er glade i dere og der har en helt spesiell plass i hjertet mitt! Dere er VIKTIGE for meg!

Fine dager

Ja, selv om jeg i det siste har vært litt melankolsk over “siste gang”-opplevelsene mine, har jeg også fine dager.

I går hadde jeg en veldig fin bursdag, faktisk. Siden det er totalt eksamenskaos i studentbyen valgte jeg å ikke lage noe heidundranes kalas, men heller holde audiens på en kafé i byen. Og som ble det et lite, men ekslusivt selskap blandet av mine tre “grupper” her i Trondheim: rollespill/laivere (rep: Ingvild), Tolkestudenter (rep: Anneli) og kristne (rep: Kelly).

Da jeg satt på bussen hjem velta det plutselig inn masse Revyfolk. De var på vei til eksamensfest på skolen, så jeg slengte meg med, siden jeg alledere var i finstasen. Der fikk jeg møtt og sagt farvel til masse folk som virkelig har betydd mye for meg de siste åra.


Viktige mennesker: Rotvollrevyen, Elise, Trine, Anne, Karoline, Thomas (og alle de andre fra Rotvollrevyene 08,09 og 10:)

Jeg likte tanken da jeg første året på Rotvoll ble fortalt at skolerevyen alltid blir tolket av tolkestudenter, men jeg ble ikke med. Teater er ikke helt min greie, og jeg kunne ikke tolke før ihvertfall i 2. klasse. Da de på slutten av året desperat etterlyste en kostymesjef ble jeg imidlertid gira. DETTE kunne jeg jo! Så jeg brukte hele januar på å sy åmer, troll og konfirmantkapper og merkelige rekvisitter, som et stort eple… Ikke nok med det, jeg fikk rollen som “åfferdådå” og “åme 13”. Passet meg ypperlig. I løpet av denne måneden ble jeg kjent med Karoline, Anne Tone og Elise, knalljenter.

Andre året var jeg med fra starten av, som kostymesjef. Bra var det, for vi brukte faktisk et halvt år på å sy Can Can-kjoler til de 5 guttene 🙂 Det året etablerte vi “Grønningsæters fabrik” på kostymelageret på Rotvoll, og Karoline, Anne og delvis Trine hjalp godt til der. Elise og Trine spilte i tillegg i bandet. Disse jentene holdt meg gående når det ble for mye rysjer og revydivaer for meg. Vi ble en sammensveiset gjeng. Og da Karoline og Thomas ble sammen på premierefesten smeltet hjertet mitt; det PERFEKTE par!

Det tredje året var jeg tolkesjef og hadde rett og slett ikke tid til å være med på kostymelageret. Det var trist og rart, men jeg er sikker på at Trine gjorde en utmerket jobb:) Savnet høsten sammen med revyvennene mine, men kosa meg stort med dem i januar og i tiden etter revy og praksis 🙂

Jeg skal ikke påstå at jeg har hatt stor grad av fraternisering med lærerstudenter, men nok en del mer enn mange andre tolkestudenter, og disse 5 personene spesielt er faktisk blitt veldig gode venner som jeg har funnet støtte hos og hatt gode samtaler og MASSE moro med.

Folkens, dere er VIKTIGE for meg, og jeg kommer til å SAVNE dere!

Siste gang.. en era er over

I dag fikk jeg åpenbaringen: Jeg har gått inn i nok en “siste gang”-periode. I dag gikk jeg og Anneli ned fra tegnspråkloftet for å levere notater til eksamen neste uke. Den skal holdes i byen og da vi gikk ut av hovedbygget innså vi at “dette er siste gang vi er på skolen!”. Jeg skal ALDRI mer gå i gangene på Rotvoll!

Da jeg kom hjem ble jeg sittende og prate med folk på kjøkkenet og Vibeke fortalte at hun skulle ta nattbussen hjem for sommeren… og jeg innså at dette meget mulig er siste gang jeg ser henne. Vi har ikke hatt noe spesielt nært forhold, men vi har tross alt bodd sammen de siste to årene, levd med hverandres vaner, lyder og saker, og jeg må innrømme at det kom noen tårer da jeg satt der og tenkte på det som nå skal ta slutt.

Jeg pynta meg for å dra på middag og fest med klassen. Det er første gang vi var (nesten) alle samlet for sosial hygge, og mest sannsynlig den siste festen vår sammen. I klassen er det også mange mennesker jeg ikke har hatt noe spesielt nært forhold til, mens andre har betydd mye mer for meg enn jeg kanskje har sagt til dem før. Alle sammen har likevel vært en del av hverdagen min de siste tre årene og vi er jo blitt kjent og vant med hverandre, og det blir trist neste fredag, på avslutningsseremonien, som blir vårt siste møte og nok også den siste gangen jeg møter flere av disse menneskene “bevisst” 🙂

Så jeg bestemte meg for at jeg ihvertfall skulle sørge for å fortelle et par av de personene som har betydd mest for meg disse årene hvilken forskjell de har gjort i livet mitt. Dette førte til at jeg fikk (nok) en veldig oppløftende og åpenbarende samtale om meg selv og mitt forhold til andre mennesker, noe som var veldig godt. Jeg gikk ganske tidlig, men jeg føler ihvertfall at jeg har fått sagt det jeg burde til de jeg burde.

Hybelen min er temmelig tom, det eneste som er her klær og de tingene jeg skal bruke den siste uka. Veggene har ingen bilder lenger, hylla og alle bøkene er borte, kun det nødvendigste ligger og flyter, for jeg orker rett og slett ikke å rydde i så få ting.

Om en uke er tilværelsen som student over. Selv om jeg skal fortsette på skole, skal jeg aldri mer bo på hybel og lage mat bare til meg selv. Jeg har nok aldri levd noe utagerende studentliv preget av fest, konserter og kollokviesamlinger med mer eller mindre fokus på studier, men i tiden fremover skal jeg faktisk bli ordentlig etablert og stige på skalaen for voksenpoeng. Jeg skal flytte inn i leilighet som jeg kun deler med én person, jeg kan ha de gardinene jeg vil i stua, jeg skal bli samboer med en mann som har egen stasjonsvogn, jeg får fast jobb, og i september skal jeg gifte meg!

Det vil nok bli mange tanker, tårer og smil den neste uken, en tid for å avslutte og gjøre klar til noe nytt. Jeg har vært gjennom noen slike runder før, og det er alltid like hardt, tungt og merkelig. Så jeg kommer nok ikke til å takle det verken bedre eller verre, og heller ikke innse at tiden med studentliv er over før til høsten da jeg oppdager at jeg ikke skal tilbake hit.

Min store oppfordring til mine lesere må nok være: Sørg for at de som er viktige for deg vet det! Det betyr så mye å få høre at man utgjør en forskjell, om så bare for ett menneske. Det er DETTE mennesker trenger å vite!

En uke er over

This post will be in English so the involved parts can understand.

This week just flew by. A lot of the time was spent (at least on thinking about) papers. I also think I slept a lot. In addition, I was doing an assignment for Gods work! Wow, that sounded great. Actually, it was “only” knitting. I hoped I would manage 6 pairs of actuall “raggsocks” but even though I am a fast knitter, I am not superwoman (yet!;) so I “only” made keysocks. Why 6? Because they where going to be gifts for the scots that where visiting Kelly and the Quest-group this week. The “Radiant” team have been helping with Jesus-week, and I joined in at tapas night thursday and Worship night friday, where we handed out these (literaly) tokens. They where a huge succes, though 🙂
This is the perfect opportunity for another “Important People” post: Kelly

I met Kelly along with the other people from the Quest-group in the fall 2007. I had just moved to Trondheim, and a friend of a friend of mine had invited me to a retreat with this group. I instantly felt at home with these “crazy Americans” and their followers:)

Through these last 3 years this group and especially Kelly has ment so much to me. Although I haven’t been able to spend as much time as I would like with them and their work, they have been a sanctuary, a tremendous support and the source of huge amounts of fun and happiness for me. Kelly is a true Woman of God. She listens, gives advice, full of wisdom and compation and always has a laugh and a smile for me.


Kelly, I love you, and you are very important to me! I am gonna miss you like crazy when I move, but I will take you with me in my heart!

Viktige mennesker: Familie

Juleferien i fjor var tidenes lengste: 9. desember til 10. januar. Og mye av det gikk med til noe jeg liker veldig godt, men ikke har gått gjort så mye de siste åra, nemlig å tilbringe tid med familie.

Første stopp var Molde. Da var jeg også mye sammen med venner, men middag med tremenninger, foreldre og besteforeldre var på programmet og i tillegg fikk vi en gløggfest på låven med mye av den litt mer perifere slekten. Over 20 i alt!

Så var det Oslo. Vi rakk en kjapp førjulsmiddag hos Tante Marit, der Tante Olaug også var.
Vi tok også et kjapt førjulsbesøk til Geirs familie. Vel hjemme fra England hadde vi også en veldig koselig familiemiddag med dem, rett før nyttår.

Julen ble som nevnt tidligere feiret sammen med storesøster og svoger. Det var en veldig spesiell opplevelse, det er sjeldent vi har vært sammen “bare oss” såpass lenge. Vi fikk mange koselige stunder som jeg følte knyttet oss sterkere sammen.

Den aller største familiebegivenheten denne ferien må likevel være Bestefars 90årsdag. 7. januar kjørte vi til Molde igjen for feiring “tre dager til ende”. Fredagskveld var det hjemmelaget pizza for de ankomne familiemedlemmer: tanter, søskenbarn i flere generasjoner og kjærester.
Lørdag var det familiefrokost med de samme, og om kvelden var det middag, der det i tillegg kom noen fra min fars side som absolutt hører med i det min tante Marit (fra morssiden) så treffende kaller “storfamilien”. Søndag var det brunsj der alt av fjern og nær slekt var velkomne, og jeg møtte igjen slekt jeg ikke har hilst på siden jeg gikk på ungdomsskolen!

Familie har alltid vært viktig for meg. Jeg har ikke en veldig stor slekt, noe som gjør at vi ofte er veldig mange samlet når det først skjer noe, og det setter jeg umåtelig stor pris på.

Siden jeg er en av de yngste i familien har vel min familie alltid vært der. Svært få av dem (bare noen kjærester her og der:) har jeg møtt underveis. Og det er det som er godt å ha i hjertet: selv om vi nå er spredt i forskjellige byer og til og med flere land, så er de alltid der. Det er alltid noen jeg kan regne med hjelper og støtter meg hvis ting blir tunge, og som gleder seg med meg når ting går bra. Det er ikke rart jeg nå sitter og gråter en liten rørt skvett…

Det jeg egentlig prøver å si med denne posten som bare blir lengre og lengre: Kjære familie: Dere er så utrolig viktig for meg!

Viktige mennesker – Siv

Første gang jeg så Siv var første dag på Fredly folkehøgskole. Hun satt litt bak meg og hadde på snekkerbukse, gul genser og skaut. Hun hadde en liten gutt på fanget og jeg husker jeg tenkte “hun må være flink med barn”. Stemmer jo forsåvidt. Det viste seg at vi begge skulle gå på “søm og design”-linja, altså i samme “klasse” og vi fant fort tonen. Oss mot “blondemafia’n” liksom. Da vi fant oss hver vår fredly-gutt ble vi “firkløveret”. I begynnelsen av februar fikk jeg den lykkelige beskjeden om at jeg skulle bli tante. Kom nok litt brått på, men Siv har alltid vært litt original og “utafor boksen” og det er en av de tinga jeg liker med henne.

Etter folkehøgskolen flytta de til nord-Norge og vi til Nord-Hordland, og vi så ikke hverandre før i dåpen til lille Sol Angelica vinteren 2006. Jeg fikk den store æren av å være gudmor. Etterhvert flytta Siv og Bjørn fra kalde nord og inn i egen leilighet i Stjørdalen. Det gikk som det gikk med nord-Hordland for meg og den høsten fikk jeg plutselig eget rom i leiligheten til Siv og Bjørn. det var 3 veldig koselige måneder, der Siv introdusert meg for scrappe-kunsten og jeg fikk se SolA vår bli større og større. Veldig glad for den tia.

Etter det havna jeg i Molde igjen, og så ble jeg student i Trondheim. Desverre har jeg ikke fått besøkt dem på Stjørdalen så mye som jeg gjerne har hatt lyst til. Utrolig hvor lang en slik togtur blir når jeg har studier og de har barn, skole, leggetider og foreldremøter 🙂 Ikke minst er det litt leit at jeg ikke har fått blitt så godt kjent med den andre lille som også litt brått meldte sin ankomst sommeren 2008, Dominic Elian.

I går sendte jeg imildertid melding til Siv og spurte om hun skulle være med på juleverksted på Stoff og Stil. Det er nok vår felles yndlingsbutikk (hallo? et lager med bare stoff, liksom). Hun sa JA! og i kveld har vi kosa oss med å lage stjerner og vesker og selvfølgelig kjøpt litt stoff. Så selv om det ikke blir så ofte, er det sporadiske møtene våre veldig koselige. Jeg fikk til og med truffet Bjørn og barna såvidt.

Siv, selv om vi ikke møtes så ofte tenker jeg masse på deg og dere og vennskapet vårt. Du er veldig viktig for meg!