Category Archives: Dype tanker

Om offerrollen, og risikovurderinger – gjesteinnlegg

Jeg har lånt bort litt plass til min kjære ektemann, som jobber med it-sikkerhet, og på daglig basis gjør risikovurderinger ved bruk av nettet. Dette er noen av hans tanker i debatten om “å gi offeret skylda”.

Jeg leser stadig innlegg om hvordan vi ikke må gi offeret skylden når de har blitt utsatt for noe kriminelt. Voldtektsoffre som får skylden fordi de kler seg «utfordrende» er ofte nevnt. Nå nylig om private bilder på avveie (http://blogg.aftenbladet.no/letolin/2014/10/18/slutt-a-ta-snapchat-bilder-av-tissen-din-tiril/ , og tilsvaret http://pappas.blogg.no/1413931817_du_bestemmer_ikke_ove.html)

Det er noe jeg synes mangler i denne debatten (red.anm: jeg, på min side, ser ofte følgende argument, og har til og med kommet med det selv, men det blir bare avvist som “å gi offeret skylda”. Geir prøver her å sette ord på forskjellen).  Nei, det er ikke offerets skyld at de blir utsatt for noe kriminelt (eller uheldig), men etter min mening har vi alle et ansvar for å tenke oss om. Gjøre en risikovurdering basert på tilgjengelig informasjon. Vi gjør risikovurderinger alle sammen, hver dag. Disse vurderingene er mer eller mindre bevisste, ofte basert på tidligere erfaring, samt hva vi vet eller er blitt fortalt av andre – gjerne foreldre, venner, lærere, eller politi.

Eksempel: Når jeg krysser en gate kan jeg velge å innhente mer informasjon for min vurdering ved å se meg for, eller jeg kan stole blindt på min hørsel, anta at det ikke er noen biler på vei, og krysse «usett». De fleste vil vel være enige om at dersom veien er noe annet enn en øde landevei, er det en god forhåndsregel å se seg for. Dersom jeg ser (eller hører) en bil, kan jeg vurdere om jeg vil rekke over gaten før bilen ankommer, eventuelt om jeg tror bilen rekker å stoppe for meg.

Mine mulige utfall er da:
• Jeg krysser gaten – det er ingen biler der: Alt er ok
• Jeg krysser gaten – bilen ser meg ikke, men jeg hadde god nok tid. Alt er ok.
• Jeg krysser gaten – bilen ser meg, og rekker å stoppe. Alt er ok.
• Jeg krysser gaten – bilen ser meg ikke, og jeg hadde ikke god nok tid: Potensiell død eller alvorlig skade.
• Jeg krysser gaten – bilen ser meg, men rekker ikke stoppe i tide: Potensiell død eller alvorlig skade.
• Jeg venter med å krysse gaten til bilen har passert, eller stopper for meg: Alt ok

Det er som regel forholdsvis greit å få greie på om bilfører ser meg eller ikke, men det er andre forhold som også påvirker denne vurderingen.
• Er det mørkt?
• Er det spesielt glatt?
• Hvor fort kommer jeg meg over gaten?
• Er bilfører påvirket av alkohol eller narkotika?
• Er bilfører trøtt?
• Kjører bilen fortere enn fartsgrensen?
• Har han egentlig lappen?
• Hvilken teknisk stand er bilen?
• Ligner jeg på noen bilfører hater, og vil det ha noe å si?
En del av disse tingene kan jeg anta, og således redusere risikoen for at jeg blir påkjørt, og eventuelt redusere sjansen for alvorlig skade.

Poenget med alt dette her, er at selv om den normale bilfører ville være oppmerksom, og gjøre hva han eller hun kan for å stanse i tide, er det ikke sikkert at vedkommende rekker det. Det er, med mindre jeg aktivt går inn for å bli påkjørt, bilførers ansvar å være oppmerksom nok på meg som fotgjenger, slik at sammenstøt ikke skjer. Samtidig fritar ikke dette meg fra å ta ansvar for eget liv og helse. Jeg vet at dersom jeg har refleks, er det større sjanse for at bilen ser meg. Dersom jeg krysser på et fotgjengerfelt, er det enda større sjanse for at bilen tar hensyn og stopper. Dersom jeg krysser på grønt lys, er det enda tryggere.

Jeg kan, med den kunnskapen jeg har, velge å krysse gaten, selv om jeg anser risikoen for stor. Det kan være andre elementer som spiller inn, som gjør meg mer villig til å ta sjansen – risikere liv og helse for å oppnå et annet mål.

Overført til Tiril og andre som velger å ta bilde av tissen sin og sende denne på snapchat og andre kanaler. Det kan hende det for dem er elementer (forelskelse – ønske om å bli lagt merke til av en spesiell person) som gjør dem mer risikovillige. Det kan være viktigere at vedkommende får sendt bildet til sin utkårede, enn farene ved den relativt lave sjansen det er for at noen uvedkommende får tak i, og sprer akkurat dette bildet. Så lenge man er klar over muligheten, og tar det med i vurderingen burde alt være ok.

For meg er utfordringen den, at folk flest tenker «det skjer ikke meg», selv om de er klar over at
uvedkommende får tilgang på private data hele tiden, at dette er blitt enklere og raskere tilgjengelig over internett. Deretter inntar de offerrollen når de blir utsatt for noe kriminelt.

La meg bare si med en gang: Ja, de er offer – offer for en kriminell handling. Men samtidig: vi VET at det finnes kriminelle der ute, vi VET at bilder av tissen til Tiril, tissen til Hans, og tissen til Grete er interessant for enkelte elementer der ute å få tak i. Det er de kriminelle sin SKYLD, men det fratar, ikke Tiril, Hans og Grete og alle andre ansvaret for å bruke sunn fornuft, og vurdere hva de er villige til å risikere at andre får tak i.

Konklusjonen min blir dette: Det finnes kriminelle, voldelige, og umoralske mennesker der ute.
Verktøyene som trengs for å utføre kriminelle handlinger er forholdsvis lett tilgjengelig. Ta ansvar for eget liv, og lær litt om hvordan du kan unngå å bli et offer. Vær klar over egne sårbarheter, og tenk deg om en ekstra gang før du gjør noe som kanskje føles litt ekstra spennende.

Om du har orket å lese helt hit, jeg håper dette rableriet ga mening. Takk for meg.

Geir P. Grønningsæter

All things have their season

Jeg ELSKER høsten (har jeg kanskje allerede sagt det? Jaja, en god ting kan ikke sies for ofte). Fargene, luften, stemningen. Det er ikke nyttår eller vår som sier ny start for meg, det er høsten. Kanskje det har med skoleårssyklusen å gjøre? Alt starter liksom på nytt om høsten. I tillegg kjenner jeg at det skjer mye nytt i meg i denne tiden. Alle forandringene der ute inspirerer meg til å forandre ting også. Jeg får idéer, ønsker, tanker og blir inspirert til å skape nytt eller forbedre det gamle.

Allikevel synes jeg tiden flyr, uten at jeg egentlig får gjort så mye. Jeg har lagt masse planer, gjort klar til prosjekter, forberedt materialer og tenker stadig på nye løsninger, men resultatene lar vente på seg. Akkurat i dag har jeg en litt sånn mørk og motløs dag; skulle ønske jeg ikke hadde vondt, hadde energi, at treningen ga større resultater og at jeg orket mer og fikk til mer, at jeg var flink på noe, var mer likandes, osv osv.

På en eller annen måte klarer jeg imidlertid å klamre meg til håpet, tenke at det ikke haster og at det kommer en dag der alt blir bedre 🙂 Jeg inntar sofaen med stor iver, polerer fjernkontrollen og gjemmer meg til livet blir litt lysere. Og så tenker jeg på de gode stundene jeg har hatt i høst, og flotte menneskene som finnes i livet mitt. Og jeg er glad for at jeg passer på å ta bilder av disse stundene, de fine øyeblikkene, så jeg kan se på dem og smile, og glede meg til neste gang. Og så skjønner jeg at jeg har gjort noe, vært noen steder, møtt noen folk. Jeg lever, og det går fremover.

 Medarbeidersamling i Bønnehuset. Tiden jeg tilbringer der og folkene jeg er sammen med er blitt SÅ viktig for meg.
 Mamma og pappa tok en liten langhelg ned for å dra sammen med oss på Gitarkameratenes konsert på Dizzie, og det ble selvfølgelig flere koselige familiemåltider

 Turene med storesøster er blitt et kjært innslag i hverdagen. Ikke at jeg elsker å gå tur, spesielt ikke når det regner, og det løser ingenting…men det gir en god følelse å vite at jeg ihvertfall gjøre noe

Og så er naturen vår så vakker… det er ihvertfall noe å blogge.

Mannfolkarbeid

Kvinner er bedre på multitasking enn menn. Antageligvis er det fordi menn er så detaljorienterte og at de fokuserer så sterkt på oppgaven at de ikke har kapasitet til mer. De blir til og med så fokusert at oppgaven gjøre spesielt grundig.

Dette er jo egentlig tidenes argument for at menn burde være ansvarlig for husvasken.

Mammas venninner

Mammas venninner; De damene du alltid har visst hvem er, som du møter på runde dager, og som hjelper til i konfirmasjonen din, mødrene til barn du gikk i parallellklasse med gjennom hele grunnskolen, de du egentlig ikke kjenner, men likevel kjenner.

Mamma har mange venninner, og noen utpeker seg litt ekstra. De begynte som et håndball-lag, men fant etter noen år ut at de egna seg bedre som håndarbeidslag 🙂 De siste åra har en liten gruppe av dem også dratt sammen til syden hver vår.

En av disse damene fikk for et par år siden alvorlig kreft. Alt var kritisk og alle forberedt på det verste. Utrolig nok kjempet hun seg gjennom, og har sakte, men sikkert, ett skritt og en dag av gangen blitt litt og litt bedre.

Mange av mammas venninner sa at de skulle prøve å komme i vielsen vår, i september for halvannet år siden. Jeg visste at jeg kom til å være rørt da jeg gikk opp kirkegulvet, og tenkte at jeg kom til å ha blikket festet på Geir helt fra dørene gikk opp til vi stod hånd i hånd. Da dørene gikk opp var imidlertid det første jeg fikk øye på denne venninnen til mamma. Av alle som kunne ha dukket opp var hun den siste jeg trodde ville komme. I rullestol, tydelig preget av sykdom hadde hun valgt å bruke energien sin, dagen sin, på oss. Det satte i gang tårene.

For en måned siden var gjengen i syden, og for første gang på flere år skulle hun være med. Så ble hun forkjølet og måtte være hjemme. Jaja, et lite tilbakefall…det ordner seg. Så i påska besøkte mamma henne på hytta i steden.

I dag kom meldingen fra mamma: “Tøff dag. Hun døde i formiddag”. Og tåren kom strømmene, sammen med minner. Gode minner om en flott og sterk dame som alltid har vært der. Jeg kjente henne egentlig ikke, men hun var mammas venninne. Jeg vet at hun og mamma betydde mye for hverandre, og at de delte mange gode opplevelser og mye glede, og det er alltid godt å vite at ens foreldre også har venner som gjør livet rikere.

Det er helt utrolig hvor mye mennesker man egentlig ikke kjenner kan bety. Takk for alt!

Hva sier man?

Jeg var på jobb i Tønsberg da venninna mi fra Molde ringte og spurte om det gikk bra med oss. Ja, sa jeg og skjønte ikke helt hvorfor det plutselig var så viktig… før hun fortalte. Det sank ikke inn, ikke engang etter å ha sett de samme bildene og hørt de samme historiene om og om igjen.

I dag er Norge i sorg. Det er så mange tanker og følelser, og altfor få ord. Jeg kunne sagt masse om hvor tragisk det er, hvor mye jeg føler med alle involverte og hvor vondt vi har det nå, men alle har både sagt og hørt det allerede.

Jeg håper du og dine har det bra, og føler sterkt med deg dersom det ikke gjør det.

Jeg vil poste et dikt. Det er kanskje kontroversielt, vet ikke engang om det passer seg i dag, men dette er min måte å sortere tankene på:

What good is hate?
Love conquers all
To hate the haters breeds more hate
To angry say “you idiots,
stop hating, we need
unity and peace” is
against the point,
it helps the cause
to make the world “a better place” by
hating more and fearing people.
People are not the enemy, 
hate is.

If someone would have loved him more
would yesterday still be tomorrow?
No one knows and
no one dares to ask,
because we should
think that he’s evil.
Something made him do this, and
if not him maybe someone else?
People have been saying: “when
will it come here, this hate”
in fear and now it has.
Both hate and fear is spreading
and it just might have started with a lack 

of love

Just love, not fear, nore anger
nore hate should cover time ahead
Spread light and warmth,
give peace and comfort
We will see a world unite
in love. What good is hate?
Not at all, love conquers all.

Vi er ikke tankelesere

I fjor sommer møtte jeg Magnus. Magnus var en god gammel “koslig kar”. Han var ikke den som ropte høyest, og derfor var han også den perfekte fyren å ha en hyggelig, rolig samtale med. Han var veldig oppmerksom og hadde et varmt smil og under samtalene våre følte jeg meg virkelig viktig. På lørdag var Magnus på fest med noen av vennene mine, han var sitt vanlige koselige jeg, og hadde flere av de hyggelige samtalene.

Dere har kanskje allerede merka at jeg snakker om Magnus på en spesiell måte; i fortid.
På tirsdag fikk jeg vite at Magnus hadde valgt å forlate oss.

I kjølvannet av dette har jeg tenkt mange tanker som nok er å se på som klisjé. Men klisjéer oppstår når ting blir sagt mange ganger, og ting blir ofte sagt mange ganger fordi de er viktige!

Mange av de i min næmeste vennekrets har samme forhold til Magnus som meg; de kjente han som den koselig fyren man hadde hyggelige samtaler med, men visste egentlig ikke så mye om ham. Ingen av oss visste hva som rørte seg på innsida. Jeg sitter og tenker på hva som får en “koselig kar” til å føle at det ikke er noen annen vei ut fra mørket enn å gjøre slutt på alt. Og så tenker jeg på det jeg ikke visste, fordi jeg ikke fikk flere sjanser til å bli kjent med ham.

Folk er flinke til å si ting som “husk å fortelle de du er glad i at du er glad i dem”. Og med Facebook, gratis sms, ecards og slikt er det blitt lettere og forhåpentligvis lavere terskel for å gjøre holde kontakten med nære og kjære. Men hvis dere er som meg så finnes det så mange mennesker litt fjernere som har påvirket meg, hatt en betydning i mitt liv og som jeg tenker på, men som jeg aldri har fortalt det til.

Derfor vil jeg oppfordre dere som leser dette til å gjøre nettopp dette; Ta opp mobilen, gå gjennom kontaktlista og velg en person som har betydd noe for dere, gjerne en person som du kanskje har mista litt kontakten med, eller som du har tenkt på så mange ganger, men aldri kommet så langt som å kontakte, og send dem en sms. Det trenger ikke å være historien om hva personen har gjort i ditt liv, eller en lang tårevåt og rørende følelseseksplosjon, det kan godt være en kort “hei, ville bare si at jeg tenker på deg” eller et “du er viktig”. Alle trenger å høre det og min personlige mening er at det gjerne betyr litt mer når det kommer fra uventet hold.

Gjør det nå! Man tror alltid at man møtes igjen, at man får flere muligheter til å bli bedre kjent (og i de aller aller fleste tilfeller gjør man det), men man vet aldri… Og kanskje, kanskje kan din melding kan tenne et lite lys i en mørk hverdag.

Utfordring

Ja, jeg ble utfordret av Frøken IJ for en stund siden, så jeg skal kanskje gjøre noe med det?
1) å skrive 6 positive ting om meg selv,
2) vise fram et bilde av meg selv som jeg er fornøyd med og
3) plukke ut 6 andre som skal gjøre det samme.

1. Jeg har en ekstrem ordenssans, selv om det ikke alltid ser slik ut i leiligheten

2. Jeg er veldig opptatt av at folk er forskjellige og det må man respektere

3. Jeg er kreativ, driver med utallige håndarbeider og håndverk og er alltid ute etter å lære flere

4. Jeg har stor praktisk og logisk sans som gjør at jeg kan finne løsninger på de fleste problem

5. Jeg kan litt om mye

6. Jeg lever i kjærlighet og ærlighet.


Jeg elsker å ta bilder, så jeg er som oftest mest fornøyd med de bildene der jeg var bak kameraet. Jeg er ikke særlig fotogen, men av og til glimter jeg til 🙂 Her er bilde fra bursdagen min i år, som Anneli har tatt.

Jeg utfordrer Benedicte, Tonje, Ingrid Elisabeth og Heidi Gleder meg til å høre positive ting om dere som jeg kanskje ikke vet om..

No har vi vaska hybel og vi har fyllt opp bil
og vi har rydda kjøleskap og spist opp med et smil 🙂
No legg vi oss og kvile og sove godt i natt
for nå flytter jeg til Oslo, for å tømme bilen att


Idag sa vi takk og farvel til lærere og medstudenter på Rødbygget og senere til Sushi Bar. Så putta vi resten av sakene mine i bilen, og alt fikk plass, slik jeg hadde sagt helt fra starten og pappa hadde nekta for (Endelig fikk jeg den kreditten minstejenta har venta på hele livet, da mamma innrømet at “ja, hun fikk faktisk rett” 🙂 Og i morra avslutter jeg mitt liv som hybelboer, og bliH samboer for en kort periode.

Hybelen er tom, bilen er full. En era er omme, en ny tar snart fatt.

Farvel, Rotvoll

I dag tok jeg den aller siste turen ned til Rotvoll som student der. For å bruke opp kopikortet mitt og for å ta noen siste gang-bilder av minneverdige stedet på studiestedet mitt de siste tre årene. TAKK FOR ALT, ROTVOLL!

Rotvoll allé, min skolevei
Verdens beste kantinedame! Takk for alle smil!


D-bygget, rotvollrevyens hjem. Kommer til å savne deg, kostymelageret mitt! MITT!

E-kkeltrappa. Må innrømme at det er litt majestetisk å gå opp trappene på Rotvoll når lyset skinner inn de gotiske vinduene, men jeg er glad for at jeg slipper å brenne 200 kalorier hver gang jeg skal hente vann…(eller er jeg det?)

Glassgangene/Drivhusene. Gloende varm om sommeren, isende kald om vinteren. Her har vi nok slitt en del gulvbelegg, ja.

Tegnspråkloftet. Dårlig luft, dårlig plass, dårlige pc’er. Takk for alt. Blir nok rart uten, men kommer ikke til å savne deg!

Biblioteket. Ja, jeg har faktisk vært der! (det er der kopimaskinen er:)

Den merkelige trappa som jeg er sikker på fører til Narnia hvis man gjør det riktig! For nå nøyer jeg meg med å posere litt 🙂

A-ldri mer administrasjonen på Rotvoll!

Bakken som har redda kondisen min fra total undergang de siste tre åra. Takk og farvel!

og farvel……

Siste gang.. en era er over

I dag fikk jeg åpenbaringen: Jeg har gått inn i nok en “siste gang”-periode. I dag gikk jeg og Anneli ned fra tegnspråkloftet for å levere notater til eksamen neste uke. Den skal holdes i byen og da vi gikk ut av hovedbygget innså vi at “dette er siste gang vi er på skolen!”. Jeg skal ALDRI mer gå i gangene på Rotvoll!

Da jeg kom hjem ble jeg sittende og prate med folk på kjøkkenet og Vibeke fortalte at hun skulle ta nattbussen hjem for sommeren… og jeg innså at dette meget mulig er siste gang jeg ser henne. Vi har ikke hatt noe spesielt nært forhold, men vi har tross alt bodd sammen de siste to årene, levd med hverandres vaner, lyder og saker, og jeg må innrømme at det kom noen tårer da jeg satt der og tenkte på det som nå skal ta slutt.

Jeg pynta meg for å dra på middag og fest med klassen. Det er første gang vi var (nesten) alle samlet for sosial hygge, og mest sannsynlig den siste festen vår sammen. I klassen er det også mange mennesker jeg ikke har hatt noe spesielt nært forhold til, mens andre har betydd mye mer for meg enn jeg kanskje har sagt til dem før. Alle sammen har likevel vært en del av hverdagen min de siste tre årene og vi er jo blitt kjent og vant med hverandre, og det blir trist neste fredag, på avslutningsseremonien, som blir vårt siste møte og nok også den siste gangen jeg møter flere av disse menneskene “bevisst” 🙂

Så jeg bestemte meg for at jeg ihvertfall skulle sørge for å fortelle et par av de personene som har betydd mest for meg disse årene hvilken forskjell de har gjort i livet mitt. Dette førte til at jeg fikk (nok) en veldig oppløftende og åpenbarende samtale om meg selv og mitt forhold til andre mennesker, noe som var veldig godt. Jeg gikk ganske tidlig, men jeg føler ihvertfall at jeg har fått sagt det jeg burde til de jeg burde.

Hybelen min er temmelig tom, det eneste som er her klær og de tingene jeg skal bruke den siste uka. Veggene har ingen bilder lenger, hylla og alle bøkene er borte, kun det nødvendigste ligger og flyter, for jeg orker rett og slett ikke å rydde i så få ting.

Om en uke er tilværelsen som student over. Selv om jeg skal fortsette på skole, skal jeg aldri mer bo på hybel og lage mat bare til meg selv. Jeg har nok aldri levd noe utagerende studentliv preget av fest, konserter og kollokviesamlinger med mer eller mindre fokus på studier, men i tiden fremover skal jeg faktisk bli ordentlig etablert og stige på skalaen for voksenpoeng. Jeg skal flytte inn i leilighet som jeg kun deler med én person, jeg kan ha de gardinene jeg vil i stua, jeg skal bli samboer med en mann som har egen stasjonsvogn, jeg får fast jobb, og i september skal jeg gifte meg!

Det vil nok bli mange tanker, tårer og smil den neste uken, en tid for å avslutte og gjøre klar til noe nytt. Jeg har vært gjennom noen slike runder før, og det er alltid like hardt, tungt og merkelig. Så jeg kommer nok ikke til å takle det verken bedre eller verre, og heller ikke innse at tiden med studentliv er over før til høsten da jeg oppdager at jeg ikke skal tilbake hit.

Min store oppfordring til mine lesere må nok være: Sørg for at de som er viktige for deg vet det! Det betyr så mye å få høre at man utgjør en forskjell, om så bare for ett menneske. Det er DETTE mennesker trenger å vite!