Author Archives: kristine

Du skal ære din far og din mor

Jeg har leste et sted at “du skal ære din far og din mor”, og med mine foreldre er det veldig enkelt.

Vi har nå bodd i huset vårt i snart 2 år, og begynner å oppdage ting som ikke fungerer optimalt. Vi har jo allerede gjort om et toalett til garderobe, men har fremdeles stående en del kasser i kroker og kriker av mangel på bedre løsninger.

Forrige helg arrangerte vi laiv (mer om det senere), og gira besteforeldre sier selvfølgelig gladelig ja til å komme hele veien fra Molde for å passe Viktor. Siden pappa er rørlegger tillot vi oss å spørre om han kunne ordne benkeplaten på vaskerommet som vi har hatt lyst til å flytte en stund. Det “eneste” vi måtte gjøre var å gjøre alt annet klart. Vi hadde bestemt oss for å ta det enkle skapet ut av gjesterommet vårt, og sette inn et dobbelt. Det enkle skulle flyttes til vaskerommet. Det ble litt mindre enkelt enn vi trodde, da det skulle vise seg at skapet var bygget inn i huset. Vi måtte røske løs basen, og skjære løs tapeten, og da skapet edelig var ute, var det til og med hull i taket der det hadde stått. Det var bra vi skulle sette opp et større skap på samme plass.

20160811_204258 20160811_20412120160811_21145120160811_211512Vi lempet skapet inn på vaskerommet og etter en del måling, prøving og feiling innså vi at vi måtte på Bauhaus og kjøpe planker til en ny base. Dagen etter var basen og skapet på plass, og resten av vaskerommet ble ryddet og tømt.

Vi kjørte til laivstedet onsdags kveld. Torsdag klokken 12 mottok Geir sms om at “vaskerommet var ferdig”… Vi kom hjem til et herlig funksjonelt vaskerom med plass til tørkestativet, skittentøyskurvene og de som skal vaske.

20161005_095945020161005_100016 20161005_100121Og som om ikke det var nok, hadde mamma tatt all klesvasken og vasket gulvene mens pappa hadde klippet gresset og trimmet grøfta (som var temmelig hårete), i tillegg til å underholde Viktor, stappe ham full av godsaker og kjøpe sårt tiltrengte barnehageklær til ham. Gode foreldre blir forfremmet til Besteforeldre, sies det. Veldig sant!

Viktoriansk Dampfpiknik 2016

Mitt nye favorittkonsept: Viktoriansk. Jeg lever og ånder Viktoria for tiden, da jeg arrangerer ikke mindre en to viktorianske laiver i år. Blonder, mamelukker, korsetter, etikette, mat og alt det andre som hører til den vidunderlige andre halvdel av 1800-tallet. Så da muligheten bød seg for å få være med på vaskekte viktoriansk togtur I  KOSTYME var det en selvfølge.’

Viktoriansk Piknik Christiania arrangerte altså i dag en tur med Tertitten-toget ved Urskog-Høland banen, og vi var med! Etter en kort, men artig togtur stoppet vi ved en stasjon der piknikbordene stod klare, pakket ut piknikkofferten og nøt et bedre piknik-måltid, før det ble høytlesning av viktoriansk krim fra De Dannede Krimforfatteres Selskap og en kort innføring i togets historie. Deretter ble det Kringle og Krim på Valstad Kafé. Dette ga absolutt mersmak og jeg inviterer og oppfordrer alle instendig om å delta ved neste mulighet, som jeg inderlig håper blir neste år.

Kostyme, ja…eller kan vi ikke bare si antrekk? For en del år siden kjøpte jeg et fantastisk viktoriansk antrekk på en laivloppis i Trondheim. Jeg har brukt det på en westernfest og en laiv, men det har liksom aldri kommet helt til sin rett, uten at jeg har skjønt hvorfor. Det siste årets fordypning i viktoriansk mote har gitt meg forklaringen; antrekket er designet etter 80-tallets forkjærlighet for store rumper (i vårt århundre var det vel på 90-tallet de “liked big butts”, men det ser ut som det er noe som går igjen), og derfor måtte det et av disse herlige kontrapsjonene til, et kjært barn med mange navn i varierende grad av moro; lobstertail, hummerbur, bustle, rumpebur. (videoen er og forblir sidelengs, men effekten er likevel festlig)

Jeg har faktisk sydd et slik, til en laiv jeg egentlig skulle på, men som desverre ble avlyst (buuu!), derfor kom jeg aldri så langt som å få satt i spiler. Og derfor måtte jeg låne et bur av min kjære T-venninne, og det gjorde sannelig susen. Du kan gjerne påstå at jeg ikke er snasen, men ingen vil tro på deg. Prikken over i-en er at Geir også stilte i sitt kvasi-viktorianske, usannsynlig festlige antrekk. Og kirsebæret på toppen var jo selvfølgelig de ca 30 andre som også stilte svært pent antrukket og i god viktoriansk stemning.

20160821_130809

Håkon 7 satt her i 1896, Harald satt der i 1996 og i 2016 Geir.

20160821_130926

Denne vognen er bygget i 1898

20160820_140005

He likes big butts

20160820_143739

Drømmer om neste tur

20160820_143632

 

 

Rolias morgengry – Når endetider møtes

Jeg pleier jo å blogge om laivene jeg drar på. Jeg syne bare det er så vanskelig å blogge om denne laiven. For det første var jeg arrangør. Jeg har vært med på den 10 måneder lange prosessen med å lage denne laiven, og det er ikke noe jeg kan dekke i ett innlegg. Jeg lærte masse om hva som fungerer og ikke. Kanskje jeg en gang skal skrive litt om lærdommer jeg har fått som arrangør. Men ikke nå. Akkurat nå tror jeg bare jeg skal si meg fornøyd med at laiven er vel overstått, uten altfor store kriser, med overvekt av fornøyde spillere.

For det andre varte laiven en uke, og allerede tredje dagen hadde jeg mistet oversikten over hvilke av de store og små scenene som gjorde inntrykk på meg som hadde skjedd når. Det skjedde noe hele tiden, jeg hadde masse indre spill, og enda mer ytre spill, så jeg tror egentlig ikke jeg er i stand til å gi noe referat fra denne laiven, og jeg er usikker på hvor interessant det er for andre også. Den sterkeste følelsen jeg sitter igjen med er nok alle de gangene jeg satt og skuet utover stedet og så alle karakterene i aktivitet. Uansett hvor mye eller lite jeg fikk spilt med dem, var hver enkelt spiller med på å gjøre fantasiverdenen virkelig for meg, ved å være der, gjøre sin greie og på den måten skape noe større.

For de som ikke vet det spiller jeg altså Keiserinne Morania Maalt av Rolia. Morania er adelsdame tvers igjennom og har sittet i eksil i silkekjole de siste 7 årene, helt til i fjor høst. Da hadde hun fått nok av at Den store stygge heksen Serima tyrraniserte folket og landet hennes, og tok på seg bukser og kevlarkorsett for selv å dra ut i krigen for å lede den Rolianske delen av De Allierte Hærstyrker. Den allierte hæren gjenerobret ganske mange områder i vinter, men skulle nå ta en pause for å bivåne kroningen av Prins Selinus II av Stalia, landet Rolia løsrev seg fra for flere år siden, og som de naturlig nok har et anstrengt forhold til. Jeg fikk uventet godt spill med Kong Selinus II, og Keiserinnen og Kongen fikk svært god kontakt og begynte å bygge solide broer. (De ble selvfølgelig brent og ødelagt i slutten av laiven, men det var utrolig gøy så lenge det varte). Som referatet til Bibliotekar Tullia sier: “Keiserinnen og Kongen liker hverandre svært godt”.

Gruppen min, aka Det Rolianske Hoffet, var som vanlig fantastisk. Vi fikk alle mye å henge fingrene i på hver vår front, men det fine med Hoffet er at vi alltid vet hvor vi har hverandre, og at vi sjekker inn jevnlig. Ikke minst fikk jeg en gang for alle uttrykt min verdsettelse av mine trofaste medarbeidere da jeg tilbydde mitt liv i bytte mot min dyrebare rådgiver Theos’, som hadde fått pest. Døden, representert av Lammet, satte såpass pris åå min villighet at hun helbredet ham uten vederlag. Magikerene Viktus sprang rundt og gjorde ritualer, og endte med å øke det magiske nettverket vårt med 1 vampyr og 1 fjellvandrer. Sylvia Marosia, øverst på listen over ettersøkte for landforræderi, meldte seg selv til ambassaden, og ble etter rettsak for fullt Roliansk magistrat dømt til døden i form av  livstidstjeneste for landet sitt, og viste seg som raskt reformert og trofast roliansk soldat.

20160705_174401I fjor høst møtte Keiserinne Morania Melinda Maalt av Rolia Myst Marius Markusson Milesteg, en eldre mann som hadde viet sitt liv til å spre kunnskapen om menneskenes opprinnelse, fra Tamaya, en gammel ruinert nasjon som nå ligger under Stalia, og de utviklet “en greie”, en herlig salat av diplomatisk mareritt og politisk kaos, kleine fjortisfornemmelser, subtil romantikk og familiedrama. Det må bare bli forviklinger når en overparanoid Keiserinne som har sittet i eksil hele livet, med unntak av en kort visitt tilbake til hjembyen for å gifte seg i et slags fornuftig tvangsekteskap, ha bryllupsnatt og sende mannen ut i krigen skulle finne ut av dette med kjærlighet sammen med en misjonær. Det endte ihvertfall med et frieri i skogen (og et ja), så nå er det bare for magistratet å finne ut av detaljene. Og for noen å brodere det hefitge monogrammet på 500 servietter (MMMMMMM).

Alt dette gikk for seg på Krakossæter, en speiderleir i Nittedal, som for anledningen var omdøpt til Kongslund i Stalia. Det finnes knapt mer paranoide skapninger i universet enn Morania (den naturlige konsekvensen av at de fleste hun har hatt nære relasjoner til, samt en håndfull andre, har prøvd å drepe henne), så Hoffet hadde takket pent nei til rom i herberget og satte nok en gang opp teltleiren sin. Denne gangen hadde vi utvidet til to telt, og delt jenter fra gutter, og vi fikk selskap av et følge Tamayanere (inkludert den tidligere nevnte kjæresten), samt Ridderne av Kronen, tre riddere som kom hjem etter tjue år på eventyr, og brakte med seg Rolias krone, som utpekte Rolias rettmessige hersker. Den ble satt på Keiserinnens hode og lyste sterkt og blått som et håp for alle ekte Rolianere.

20160715_000918Jeg hadde altså dratt med meg sakserteltet mitt, med blondegardiner og eget bad, samt en slagbenk som ble omgjort til dobbelseng om natten, en kjøkkenøy som fungerte sånn cirka nesten, et vakkert utskåret spisebord, utskårne dragestoler, faner og flagg, solcellelamper, vakuumbrygger med gassbluss og sølvtøy til tolv. Noe fungerte veldig fint, andre ting fungerte aldeles ikke, og i ettertid har jeg brukt masse tid på Pinterest og camping-sider for å finne ideer og veiledninger til gode løsninger for fremtiden. (fortsettelse følger!)

20160703_195323 20160618_143315Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er glad for at jeg sa ja til å være med i arrangørteamet til Rolia, og at jeg dro på denne laiven. Med det vil vil jeg takke for denne gang. Rolia – non plus ultra20160713_113003

Lagre

Masse nye møbler, noe montering kreves

For et par år siden hadde jeg en samtale med en veldig fin dame og innså mitt store problem; Jeg er altfor kreativ og har så mange prosjekter i hodet kombinert med intens beslutningsvegring og perfeksjonisme. Det gjør at jeg mentalt står og ser på denne svære haugen med ting jeg skulle ha gjort og ikke aner hvor jeg skal starte, fordi jeg er redd for både å starte i feil ende og at det jeg ender opp med å gjøre ikke blir bra nok. Resultatet: Listen vokser og motet krymper.

Denne fine damen hjalp meg også å forstå at det er bedre å starte etter eller annet sted, gjøre bare én liten, enkel ting, enn å bli stående på stedet hvil. Så jeg prøvde det, og det funka veldig bra. En periode fikk jeg gjort MASSE!

Så har det stagnert litt. Jeg er og blir et skippertaks-menneske, og har til dags dato ikke klart å begynne på noe jeg skal gjøre litt hver dag og holdt meg til det. Et godt eksempel er denne bloggen. Jeg har mange blogginnlegg og prosjekter jeg skulle blogget om, men hvor skal jeg begynne? Så idag bestemte jeg meg for å begynne med det siste; denne dagen.

Vi har nå bodd i huset i halvannet år, og jeg begynner å bli rastløs. Typisk meg. Etter så langt tid i en bolig må jeg bare ominnrede, male noe eller endre stilen. Og i motsetning til alle andre “hjem” jeg har hatt, er det meningen at jeg skal bo i dette huset i mer enn to år. Vi har også bodd oss litt inn og begynt å merke de tingene som ikke fungerer for oss. Så man kan si at det klør litt i fingrene.

Derfor bestemte vi oss for å dra på Ikea. Kjempelurt, tenkte jeg, mandag formiddag etter at ferien er ferdig, da får vi nok hele stedet for oss selv. Ja, særlig. Det er Norway Cup, snart skolestart og buss for tog = biler overalt, folk overalt og kø overalt.

I tillegg skulle vi innom A-møbler for å se på ny sofa. Da vi kjøpte huset kjøpte vi også flett ny, stor, deilig og stilig sofa med masse plass til å slappe av. Da vi endelig fikk den tok det ikke lang tid før den begynte å nuppe, og stoffet klødde. Da den før sommeren revnet i den ene sømmen reklamerte vi høylydt og fikk tilgodelapp. Vi oppdaget enda en merkelig greie; når det kommer til de store avgjørelsene fungerer vi på impuls, vi ser noe som fungerer og som vi liker og signerer på under tre kvarter. Det skjedde med bilen, huset og nå med den nye sofaen. Selgeren foreslo noe, det passa oss godt og vi sa ja med stort engasjement. Så skulle vi en etasje ned og kikke på litt småting. Da endte vi opp med å krangle om en knagg til 79,-…. På Ikea også bestilte vi garderobe for et par tusen ekstra, mens det hageteltet som var på salg ble ikke med hjem. Så, etter utallige timer blant møbler og fremmede var vi endelig på vei hjem. Da tikket det inn varsel om en annonse fra Finn. “Masse greier gis bort”. Jeg kikka på bildene; retro stoler, antikke stoler, treverk, og masse spennende.

Ja, jeg er også relativt dårlig på å fatte meg i korthet og komme til poenget, og foregriper kanskje begivenhetens gang. Jeg var jo på laiv i begynnelsen av juli, og hadde dratt med meg ganske mye greier for å bo i telt en uke. (Det er et av blogginnleggene som ligger i eteren enda.) Resten av ferien har jeg brukt på Pinterest og camping-sider for å finne bedre leirløsninger. Prosjekt-listen har altså vokst en del, og jeg er nå på utkikk etter ting jeg kan bruke som grunnlag for kule leirgreier. I tillegg hadde denne damen en masse gammeldagse skolestoler som jeg, med mitt store hjerte, har adoptert. Så…egentlig har jeg bare skrevet dette blogginnlegget for å fortelle at jeg håper det blir en del rekreasjon, gjør det selv, og hjemmeforbedring i bloggen fremover.

 

 

Løvine

Av og til blir jeg fascinert av obskure ting. Jeg er veldig fascinert av flotte hager jeg ser på tv, og min bestemors hage har alltid vært et ideal for meg, så da jeg fikk hus med hage begynte jeg å drømme. Jeg har en tavle på Pinteres med det uheldige navnet Drømmehagen. Problemet er at jeg ikke har veldig grønne fingre eller tålmodigheten som kreves til en del overdådige prosjekter. I og med at vi heller ikke skulle være hjemme noe særlig på sommeren i fjor, bestemte jeg meg for å gjøre det enkelt. Jeg gjorde et lite prosjekt med lagvis potetåker (funka ikke særlig bra). I tillegg bestemte jeg meg for å gjøre noe med all poppeloppen som bugner rundt husene i nabolaget. Jeg vet ikke hvorfor jeg visste at poppeloppe var mye bedre enn sitt rykte, men jeg begynte ihvertfall å google og fant utallige sider som skamroste denne flotte blomsten, som så ufortjent kalles ugress. Forvirret? Ja, jeg innser at poppeloppe ikke er et vanlig ord. Jeg snakker altså om Taraxum Officialis, aka Løvetann.

dandelion teeth of the lion

Så jeg skrev ut oppskrifter og startet å plukke. På tips fra internettet gjorde jeg også noe “smart”, jeg postet i Facebookgruppen til gata (jadda) at jeg betalte for løvetannblomster om noen barn hadde lyst til å plukke for meg. Et par dager etter måtte jeg ut med 500,- til en glisende gutt i bytte mot et ikea-nett med gull.

Jeg renset, saftet, syltet, kokte og helte. Resultatet ble imponerende mestringsfølelse og et fargerikt kjøleskap. På bildet ser du (f.h) saft, gele, sirup, pesto og tinktur. Alt smakte også overraskende friskt og godt. (Hvorfor har jeg ikke blogget om dette før?). Desverre fikk det at jeg er ny på en del husmorsysler litt triste konsekvenser. Enten var det menneskelig svikt i renseprosessen, eller at glassene ikke ble kokt bra nok, som gjorde at det meste gjæret 🙁 Men vi har hatt gele til vaflene en stund, og sirup har vi fremdeles. Tinkturen er også god å ha når vannet samler seg i bena.

DSC_1059Det støste prosjektet var to plastkanner med det som forhåpentligvis skulle bli vin. Hvorfor i all verden skulle jeg sette vin, jeg som ikke drikker vin? Fordi det er gøy, vel! En hurtigvin og en vanlig vin ble stående og boble på vaskerommet vårt. Etter noen måneder lærte jeg å “stikke om”. Og så stod de der da, disse kannene. For meg smakte det eder, galle og annen styggedom, men det gjør jo nesten all vin for meg, så det var liksom ingen indikator. Etter en vinsmaking i Macedonia i fjor kunne jeg konkludere med at min vin ihvertfall var en del sterkere enn gjennomsnittet, eller at den bare hadde feila fullstendig. Så jeg lot den bare stå, jeg.

Så kom selve mesteren på besøk; Pappa. Han fikk en skvett i et glass, og jeg ventet på bekreftelsen om at det bare var å helle ut skvipet. “Nam nam!” sa min far, vinbryggeren. Jeg har visst, med all hard innsats, klart å lage en vin som forståsegpåerne liker! Og da vi dagen etter målte med “vinometeret” (det er en greie!) uttrykte pappa stor imponade når vinen sank ned til 21%. Så sterk vin hadde han aldri klart å lage! Jeg kan vel si det så forsiktig som at jeg var litt stolt (selv om trikset er å gjøre så lite som mulig, og stikke om hvis du kommer på det).

Så da var det bare å få vinen på flaske.  vlcsnap-2016-04-29-10h40m44s82320160426_225937Jeg har hatt en flott logo i tankene ganske lenge, men mine evner med tegnesaker er ikke i nærheten av fantasien min, så jeg gjorde det enkelt og tok kontakt med en dame på Fiverr. To dager senere hadde jeg min nyyyydelige logo i innboksen.

Lovine_2014_transparent_BG_rev_1La meg presentere: Løvine 2014, limited edition dessertvin av poppeloppe. 20160426_232624

Fra vannklosett til walk in – closet

Det har vært helt greit å ha et lite toalett i tillegg til bad nede. Vi har spøkefullt døpt det lille toalettet “jentedoen”, mens badet er “guttedoen”, fordi Viktor har alle sakene sine der, og det lukter bleier, mens “min” do har produkter for kvinnehygiene (BIND og TAMPONGER!! Se! jeg sa det!!) og den fine håndsåpen.

Samtidig innså vi at det er ren skjær luksus å ha et lite toalett når huset faktisk har to bad, mens uteklærne flyter rundt, evnt er stappet her og der, så vi aldri har oversikt over hva vi faktisk har. Vi har endt opp med duplikater av sko, luer og ytterjakker til gutten fordi vi har glemt at vi har noen liggende “på vent” i en eller annen skuff i et eller annet rom… Det vi sårt trengte var ETT sted å samle ALLE uteklærne. Derfor bestemte vi oss rett og slett for å raske ut doen og vasken og sette inn hyller og stenger, og la toalettet bli gjenfødt som garderobe.

Det er jo ganske enkelt når man har en pappa som er kombinert rørlegger og tussete bestefar, og gjerne tar med verktøykassen og fruen og dra på helgetur for å ….jobbe… Som ekstra insentiv fant vi for en stund siden ut at en av grunnene til at det lukter litt stramt på badet er at klosettet hadde en skade i sisternen som påvirket vanntilførselen. Derfor flyttet vi jentedoen inn på guttedoen, så alle kan føle at de eier rommet (en utrolig dyp forklaring på den praktiske løsningen av et lite problem:)

Når man først har handyman-krefter og barnevakt i hus er det bare å dra frem lista. I tillegg til toalettet har pappa fiksa skeiv dusjvegg, luke til badestampen, krok til hengestolen, sand i sandkassa og godkjent planer for lettvegg og ny garasjeport. Mamma har stilt som barnepike og løpt mellom sandkasse, trøtraktor og stellebord (Og betalt flere sårt tiltrengte skopar til Viktor.

DSC03005Samtidig har Geir skrudd opp hyllene i garderoben og ryddet inn klærne, skrubbet veranda og tram, vasket gulv og støvsugd, mens jeg har vært arbeidsleder, og luket litt i bedene.

20160410_191357

Vi har til og med rukket tre turer i badestampen i løpet av 24 timer, flere utsøkte måltider (pizza fra stenovn, biffgryte og ølhøne) og flere omganger spill. Nå sitter vi i sofaen i rent og ryddig hus og koser oss med stillhet og gode minner.

DSC03018Jeg skal også skrive noe om poppeloppevinen min, et eksperiment jeg trodde jeg hadde mislykkes fullstendig med, men som har blitt skamrost av pappa i helgen.

Chemisery

Dette blir DET STORE LAIVÅRET!

Jeg er med i et større arrangørteam for en mega-fantasy laiv som går av stabelen i juli. I tillegg skal jeg altså lage mat på en 1888-laiv, og deretter arrangere en 1899-laiv og medarrangere en 1879-julelaiv. Man kan kanskje si at jeg lever en del i Viktoria-tiden for tiden.

Man må jo ha noe å ha på seg, og sånn sett er Pinterest min beste venn og verste fiende. Endeløse mengder inspirasjon og informasjon er fint, om enn litt hardt for beslutningsvegringen. Som en del av prokrastinasjonen, og fordi jeg begynner å bli voksen og smart, har jeg faktisk gått til det ekstreme steget med å begynne i riktig ende (bokstavelig talt). Jeg har sverget at jeg skal gjøre ferdig undertøyet før jeg begynner på kjolene! Så jeg begynte….

Jeg har et par mamelukker som jeg har arvet av mamma, som hun sier er enda eldre. De er fantastiske, men også så lappede og slitte at de ikke duger. Så de skulle jeg rekonstruere. Jeg siktet, knep øynene igjen og klippet. Det viste seg at det var to relativt ordinære tøystykker med kurver til bena og folder til rompa. Jaja.

20160214_141406Så dro jeg på Stoff&Stil (som etterhvert begynner å få kjennskap til laiv, og synes det er helt naturlig at vi snakker om korsetter, krinoliner og andre viktorianske rariteter i klippekøen. *mer om rariteter senere) og kjøpte lin. Skal det være, så skal det være ordentlig!

Klippe klippe, sa kjerringe. Jeg er nemlig ikke blitt gammel og vis. Klipte, sydde og prøvde….og fikk den ene foten nesten nedi. Åja, det var derfor jeg investerte i 50 meter billigbomull…for å sy prøveplagg… men disse mamelukkene passet jo! Jaja, er det noen som vil ha et par mamelukker? Værsågod, Jenny! Gikk tilbake til mønsteret for å legge til plass til … alt.

Andre akt i “Kristines mer erfarne tilnærming til kostyming”: Serk (eller Chemise om du vil)

Jeg hadde funnet et kjempefint gratismønster og tenkte at nå skulle jeg sannelig vise “dem” (hvem nå enn det er) at jeg kunne skalere mønster, ja. Så jeg satte meg ned med ruteark og skisser, og jaggu gikk det uten særlig problemer. Her hadde jeg faktisk tenkt at jeg skulle prøve i et annet stoff først, og gikk løs på noe lin jeg har ihjelfarget, som jeg tenkte jeg kunne bruke på fantasy-laiven. Så jeg la på mønsteret, la til litt midt på, for jeg er jo en del større en disse viktorianske modellene og klippet… Til mitt forsvar må jeg si at jeg tror ikke det var klippingen sin feil, eller mønsterskaleringen. Jeg tror bare ikke dette mønsteret passet meg helt. Det så ut som en sånn 80-talls gravidkjole, med en udefinerbar “greie” på ryggen. Stroppene gikk heller ikke helt opp på skuldrene, men det skulle visst løses med blonder, den viktorianske gaffa. Jeg kastet prøven og la mønsteret til side.

20160214_195730Heldigvis er min vennine Te omtrent like ressurssterk som Pinterest, og hun hadde et mønster jeg kunne bruke. Så jeg tegnet, MÅLTE, og  klippet. Det var det jeg rakk den sydagen, så jeg tok med meg herligheten hjem. Dette plagget har kiler. Jeg er kilen. Det er nok derfor jeg aldri forstår hvordan jeg skal tilnærme meg kilene. jeg hadde en veiledning til å sy sammen Chemis, så jeg brukte den..og innså på et punkt at veiledningen og delene ikke hørte sammen. Jaja, det ble fint lell. Faktisk kjempefint, da jeg fikk til noen imponerende nøyaktige franske sømmer og en blondedekor som til og med Dronningen selv ville nikket anerkjennende til. (Hun ville ihvertfall ikke snudd seg i graven).

20160407_115258 20160405_002031 20160404_150927Ferdig! Prøvetid!…Kristine…når skal du lære å MÅLE først og sy etterpå? Neste gang! Ok. Tilbake til klippebordet. Jeg gikk til det drastiske skrittet å printe ut alle arkene i e-mønsteret til veiledningen jeg hadde brukt, tape, klippe og overføre til mønsterpapir (jeg kjenner voksenpoengene trille inn igjen). Jeg hadde liggende noe bomull som jeg hadde kjøpt til en bluse til et prosjekt som aldri ble noe av, så nå skulle jeg bruke alle voksenpoengene mine og faktisk sy en provisorisk prøve. Det var veldig lurt, for chemisen ble veldig fin den, men litt trang i ermene. 20160407_115601

Så nå var det bare å legge litt til når jeg gjorde det ordentlig i den deilige bomullssatengen jeg hadde kjøpt på Stoff&Stil ekspedisjon #7. Jeg har til og med vært så flink å vaske stoffet!!! så nå skal det bli mamelukker og chemise. Stoffet må bare tørke først.

Lagre

Endelig ekte Cosplayer

Ja, det er kanskje noen cosplayere som vil protestere på det, men jeg føler ihvertfall at jeg ikke kunne kalle meg ekte coplayer før jeg faktisk hadde vært på en real cosplay-convention. Så jeg kjøpte billett til Desucon: Pop og fant frem Lucille Millefeuille.

Kjolen strøket, neglene lakker med gullglitter og hattebremmen stivet, klar for å ta på det eventyrlige fjeset og håret.

20160220_093918

Jeg var nok ganske nervøs da jeg satte meg på toget til Oslo i dag. For det første var det altså mitt aller aller første cosplay-con, og selv om jeg visste at jeg kjente et par folk som skulle, så dro jeg ikke sammen med noen. I tillegg er jeg som ihuga kostyme-laiver alltid nervøs for om kostymet holder bra no standard. Jeg hadde jo ikke sydd kjolen selv, og synes ikke skoene var like nok originalen. Jeg er veldig stolt av hatten, men når man har formet, dampet, stivet og prøvd noe 40 ganger, så vet man om hver eneste lille avvik.

20160220_104704

Jeg kom ganske tidlig, tok med meg en kaffe og stilte meg i kø, sammen med et par hundre av mine nærmeste fullstendig ukjente cosplayere. Det var ikke særlig mange der på min alder, og de fleste representerte nok anime-delen av miljøet, men de få jeg utveksla ord med virka hyggelige nok. Og ikke minst fikk jeg et “awesome-kort”! (Senere ga jeg det videre til en blodig versjon av Alice, fantastisk løsning for oss sosialt hemmede!)

20160220_115934

Så fikk vi komme inn, og jeg prøvde å orientere meg. Jeg stakk innom Galtvortskolen og fikk med meg litt undervisning i Clairvoyance mens jeg venta på at åpningsseremonien skulle starte. Jeg lærte fort at forsinkelser er helt vanlig på con, så åpningsseremonien må vike for foredrag med Melina, om kvinnesyn i tegneserier; “Hvordan redde verden i push up-bh”. Introvert som jeg er det jo greit å gå dit jeg vet kjentfolka er.

20160220_131142Etter foredraget går jeg for å delta i Drop in cospay-konkurransen. Siden jeg ikke hadde sydd kjolen sjøl kunne jeg ikke være med i “den ordentlige” konkurransen, så dette var et godt alternativ. Det oppstod riktignok litt usikkerhet rundt dette med selvlaget kostyme, men det endte med at jeg fikk være med pga. min hjemmestrikkede hatt. Jeg hadde ikke store forhåpninger, det er utrolig mye flinke folk, men jeg fikk ihvertfall prøvd meg.

Det utrolig koselige med con er at folk kan prate sammen selv om man ikke kjenner hverandre. Jeg er EKSTREMT dårlig på det, men jeg øver meg på å ihvertfall si det dersom jeg synes noen ser utrolig kule ut. Og ikke minst fikk jeg tidenes egoboost av at flere kommenterte kostymet mitt, og spesielt likte hatten!

Jeg fikk med meg finalen i hovedkonkurransen. Vi hadde litt dårlige plasser, men fikk ihvertfall se 10 veldig forskjellige, men utrolige bra cosplay. Etter dette ble jeg egentlig bare gående og dilte etter venninne mine, som kjente masse folk og hadde den typen cosplay som folk spør om å få ta bilde av. Så da traff jeg ihvertfall en del folk. Det ga meg nok mot til å melde meg på Versus, der jeg fikk “kjempe” mot en annen karakter. Det ble magisk duell mellom Beauxbatons og Slytherin! Kjempegøy!

Så kom avslutningen, med premieutdeling. Jeg fikk som forventet ingen premie, men tok det ikke særlig hardt. Jeg hadde hatt det gøy, fått komplimenter, sett masse flotte kostymer, møtt hyggelige folk, og dyppet føttene i cosplay-havet. Det ga absolutt mersmak, så jeg må nok realisere noen flere kostymeplaner ganske snart 😉

 

Under Mistelteinen

Hæ? Er ikke jula ferdig for lenge siden? Å nei da. Når man laiver, kan faktisk julen vare helt til fasten. Da to flotte laivarrangører og venniner annonserte at de skulle arrangere laiv basert på Charles Dickens julefortelling, da var det ikke annet å gjøre enn å bestille tog til Bergen. (Ja, jeg reiste til Bergen for å være med på en 5 timer lang juletrefest. Laivere gjør sånt.)

Året var 1853, tiden for de STORE krinolinene og de STRAMME korsettene. Jeg elsker det! Jeg måtte imidlertid bite i den sure kamelen og innse at kjolene fra de gode gamle borgerkrigs-dagene hadde krympet aldri så lite i skapet i løpet av 7 år og et svangerskap, så det var på tide med noe nytt. Jeg har hatt fire rutete gardiner liggende til det kom vandrende en passende laiv forbi, og her kom den, gitt. Det ble noen timer på Pinterest for å finne inspirasjon, og jeg fant ut at moten med etasje-skjørt og bolero over bluse passet veldig godt, for stoffet var veldig tynt, og derfor vanskelig å bruke til en overdel som trenger mange innsnitt og kurver. Jeg improviserte boleroen med utgangspunkt i et grunnmønster som jeg forkortet og fôret med en rest med blå lin, som ga den perfekte effekten da jeg brettet slag på boleroen.

Etasje-skjørt er også perfekt for rutete stoff, fordi det kommer ferdig med linjer å sy etter. Desverre går det veldig mye stoff, så den nederste etasjen ble ikke større enn at jeg bare kunne bruke min nest største krinoline og derfor mistet den ekstravagante puff-effekten. Noen dager med rysjing, stikksømmer og mer rysjing var vidunderligheten ferdig.

Og helt utypisk meg, var jeg sannelig ferdig i såpass god tid i forveien at jeg til og med hadde tid til å lage en matchende hatt (eller hva vi nå skal kalle det). Jeg har lenge hatt et snittmønster liggende på Pinterest, og tenkte jeg skulle prøve meg på den. Da jeg kikka nærmere oppdaga jeg at hatten riktignok var til dukke, men prinsippet er jo det samme og skalering er skalering… Jeg printa ut greia i ca 1500% og klipte. Grunnen til at jeg i det hele tatt ville lage hatt var at jeg hadde klipt av kantene på gardinene, som var fint foldet og sydd, og dermed perfekt for en foldekant. Jeg klipte hattedeler, strøk på vliselin, sydde fôr av de siste små centimeterene med lin og sydde på foldekanten. Ganske fort oppdaga jeg at foldekant gir en ganske annen effekt enn hattebrem og hele kreasjonen endte med å bli mer komisk enn elegant, men den passet perfekt til resten av antrekket, som også hadde en slags kreativ …. charme.

FB_IMG_1454626597719

Olivia Sowerberry, Sjefen Tom Pinch og Bertha… no fantepakk

FB_IMG_14546266694092

Blir ikke særlig lekrere enn dette?

Faktisk så passet ensemblet veldig godt til rollen jeg skulle spille; Olivia Sowerberry, som hadde vært tjenestepike hos ei skikkelig megge, men rømt for å realisere sin drøm om å bli skredder. Det gikk ikke så veldig bra, siden hun ikke hadde verken midler eller kontakter til å få de lukrative syoppdragene, men hun klarte såvidt å få inn nok på å reparere klær for annet fattigfolk. Hun hadde også møtt Tom Pinch, som hadde forbarmet seg over henne og fant steder hun kunne bo, mot at hun passet på pakker for ham i ny og ne… helt ærlig arbeide, altså.

Laiven startet. Folk ség usikre inn i salen. I hjørnet stod et fantastisk juletre, med julekurver fyllt med rosiner, og kakemenn hengt opp med hyssing. Under galleriet hang en misteltein. Man ble presentert for et par personer. Man neide til verten. Man ventet på maten. Fantene var ufine nok til å påpeke at de var sultne. Så kom julemiddagen på bordet, i mengder og smaker som kan glede selv en matsnobb som meg. Nam nam nammenam! Kalkun i alle former og fasonger (man har ikke vært på fattigfest før man ser kontrasten mellom den fine fruen som spiser kalkunskive pertentlig med kniv og gaffel som såvidt berører leppene, mens det på nabobordet sitter en halvfull slask og SLAFSER på et lår) med ALT som hører med. Og når vi alle hadde fått gaflet i oss så korsetter og bukseknapper klaget høylydt, ja…da ble det dans… og så dessert.

Vi hadde øvd på dans og rekkepolka før vi startet laiven, og det gjorde virkelig susen. Vi danset noen danser for hyggens del, og noen danser for å kunne diskutere foretninger uforstyrret. Syoppdragene røste inn, i takt med stadig flere oppdrag fra Pinch om å fiske opplysninger fra folk. Olivias dilemma ble stadig større og ved laivens slutt stod hun i gapet mellom lykken og fortapelsen. Det hadde vært en fantastisk kveld, hun hadde fått sitt hjerte knust av den kjekke konditoren og streng beskjed om at hun hadde å gjøre som sjefen sa, men også fått en APPELSIN av JULENISSEN, og lovnader om å få jobbe med den fineste silke, så for èn kveld var Olivia lykkelig.

2015

Ja, jeg må vel oppsummere året generelt og ikke bare laiv-året. 2015 har på mange måter vært et rolig år, ikke så veldig mange arrangementer. Samtidig skjer det mye i huset med en liten gutt som stadig vokser, lærer og utvikler seg. Årskavalkaden denne gangen vil unektelig handle mye om Viktor.

Jeg avsluttet permisjonen i januar og begynte å jobbe 50% som engelsktolk på Filadelfia Bibelskole. I dag er stillingen redusert til 25% og kombinert med faste kvelder som tegnspråktolk. Og tiden gikk fort, plutselig var det vår.

I mai pakket vi bilen og kjørte til Molde for å feire Viktors første fødselsdag, og 17. mai. Det ble en fin langhelg med skikkelig festfaktor. Skåret i gleden ble at vi på veien hjem fikk vite at vår kjære Bestefar Ottar hadde gått bort, i en alder av 90 år. Men da var det ekstra godt å få være sammen, dele gode minner og feire den nye generasjonen.

DSC01504DSC_1003Det ble både ett og to selskap til for Viktor, vi må jo feire i Oslo også. Svigermor ble også feiret da hun fylte 70 år i slutten av måneden og markerte dagen på Ekeberg Restaurant med hele familie.

DSC_1068Den store ferieturen i år gikk til Makedonia med menigheten vår, Nettverkskirken. Det ble 10 flotte dager i sol og varme, med avslapping, litt shopping, og masse god mat, og også fellesskap med venner og venners venner. Makedonerne er et gjestmildt folk, og vi ble invitert på alt fra gudstjeneste til fjelltur, båttur og vinsmaking. Viktor gjorde stor suksess og ble umiddelbart VIP.

DSC_1404Jeg rakk hele to utdrikningslag og et bryllup denne sommeren. Jeg fikk også æren av å lage bryllupskake til et kjært vennepar! Resten av sommeren gikk med til å nyte late dager i Molde og Vestby, sammen med familie og venner, de siste dagene Viktor fremdeles var en liten baby som trengte mamma og pappa hele tiden.

Rett før barnehagestart tok Viktor sine aller første skritt. Det var en glad, liten gutt som stavret inn i Hjertehagen i slutten av august, og han elsket det fra første dag. Han vil sjeldent hjem og gleder seg til å være sammen med damene og barna der. Og alle gleder seg til at Viktor kommer, for han er så søt og snill og artig å ha der, det får vi høre nesten hver dag.

DSC02475Turen gikk til Molde i august igjen, da Tante Marit fylte 50 år. Vi hadde fått æren av å lage maten, tapas til 30, til festen som skulle holdes på låven hjemme hos mamma og pappa.

DSC_4414Det blir stadig runde dager, i august ble også Emilie, vår niese, 10 år. I november ble først svigerinne Isabel 40, og deretter tok vi turen til Savalen på Tynset for å feire mamma, som ble 60. Det har vært et år med mange gode stunder sammen med folk vi er glade i, familie og venner, og det er vel egentlig det beste vi kan få.

Viktor er absolutt ingen baby lenger, og selv om vi av og til savner den lille bylten som lå i ro og smilte, så elsker vi også å få være med og se at han lærer og utvikler seg. Vi blir stadig overrasket over alt han skjønner og alt han får til. Nå om dagen sitter han sjeldent i ro, med mindre han spiser, og siste nytt er at han nå når opp til dørhåndtakene, så 2016 blir nok et mer aktivt år for både barn og foreldre. Da er vi glade for huset og området rundt. Tenk at vi har bodd på Vestby i over ett år nå! Noen dager føles det som om vi flytta i går, andre ganger som om vi har bodd der alltid. Vi blir uansett stadig mer glad i huset vårt og vi trives godt der vi er, spesielt med tanke på at Viktor får god plass til å leke både ute og inne.

IMG_8470I år igjen er det viktigste for oss å takke alle som har vært en del av vårt 2015. Vi setter stor pris på alle som tar seg tid til å besøke oss, eller som tar imot oss når vi finner hullene i en travel tilværelse som småbarnsforeldre. Vi håper å se mer til alle i 2016.

Med dette vil vi ønske alle en gledelig, fredelig og velsignet jul og alt godt for det nye året.

Klem fra Kristine, Geir og Viktor Eyolv.

20151224_140312