Author Archives: kristine

2016

Dette året har fløyet forbi. Vi har fått tilbringe masse tid med familie og venner, og det er vi veldig glade for. En del helseutfordringer har forgreinet seg inn i andre deler av livet, og testet oss hardt, og da er det godt å ha støtte fra folk som er glade i oss.

Gjennom menigheten engasjererer vi oss i Bønnearbeid, og i år har vi fått være med å arrangere bønneuke, og ekstra moro var det da hele familien var med å lage Selskapet i april, der vi dekte et stort langbord med masse kake og godsaker midt på Birkelunden

20160423_124855I mai feiret vi Viktors 2. bursdag, og en del andre.

dsc03085

Sommerferien starta med et brak, da vi var med som arrangører av en stor laiv for nesten 100 personer som varte i en uke. Det var godt det var ferie etterpå, men vi storkoste oss, ikke minst fordi Viktor var med og gjorde stor suksess som orkeprinsen. Deretter gikk turen til Molde, der vi nøt fint vær, jazzfestival, fest i fjøset og tid med familie vi ikke har møtt på lenge.

20160719_194648Bilen krøp seg så oppover til Trøndelag, der vi besøkte venner i Stjørdalen og slekt i Levanger. Viktor storkoste seg hos barnevakt mens foreldrene var på Stiklestad-spelet, og det var med nød og neppe vi fikk han med oss videre til Hamar. Der møtte vi Bestemor og Bestefar igjen, og leverte ham fra oss. Han fikk 2 netter i bobil, mens foreldrene fikk 2 netter i egen seng og fred til å pakke om bilen, før vi avsluttet ferien med stor familiefest på hytta Pustut i Larvik.

img_1947

Etter ferien flytta Viktor ut av grindsenga og inn i storguttseng og begynte på sitt andre år i Hjertehagen. Han «ELSKER bagehagen!». Han er blitt plassert i gruppe med de store barna basert på nivået i språk og motorikk. Han har masse venner der og har vært i sin første barnebursdag. I høst har de hatt prosjekt om Bukkene Bruse og vi begynner å bli litt lei av sangen og Trollet.

dsc_0193I august begynte jeg i ny jobb som skrivetolk på Hørselshemmedes Landsforbunds kompetansesenter på Lier, i rehabilitering for tinnitus-pasienter. Også kjent som HLF Briskeby Rut.

GoK Catering har hatt et rolig år. Vi laget snitter til KrF Vestby sitt årsmøte, og ellers har vi laget mat til Wrestlerne i Norsk Wrestlingforbund.

20160524_175402Det har vært et aktiv laivår, som dere ser av forrige post, så som dere forstår har vi ikke fått gjort så mye i huset, så vi er veldig glade for at det kun er kosmetiske ting som står på planen. Mens vi var på laiv i Telemark kom Besteforeldrene fra Molde for å sitte barnevakt og gjøre dugnad, så vi kom imidlertid hjem til ombygd vaskerom og var svært fornøyd med det. Med ny sofa og litt flere lamper går vi vinteren i møte, og gleder oss til jul.

20161005_100059Jeg har satt ny rekord i antall julefeiringer; laivåret begynte og sluttet med julefeiring, vi hadde juksejulaften med Geirs familie, før god gammeldags julefeiring i Molde. Nyttårstradisjonen vår gir også følelse av julaften, da vi møter venner for å utveksle gaver og spiser julemat for siste gang. Julen var dessverre preget av mye hosting, så vi møter ikke det nye året uthvilt og inspirert, men sniker oss sakte, men sikkert over i et nytt og forhåpentligvis mye bedre år.

fb_img_1482592522640

Stor klem fra Kristine, Geir og Viktor.

Save

Laiv-kavalkaden 2016

Jeg føler egentlig at 2016 har handlet om laiv, laiv og laiv, men så har jeg altså bare vært på 5 laiver. Det kan kanskje ha noe å gjøre med at jeg arrangerte 3 av dem, og at nesten alle var i andre halvdel av året, med den siste ikke mer enn 4 knappe uker siden. Så jeg har tenkt, forberedt og skrevet mye laiv i år, i tillegg til å være på selve laivene.

Årets første laiv er riktignok nesten et år siden: Under Mistelteinen var en laiv satt i Dickens  verden, til en juletrefest i 1853, som en rik familie arrangerte for fattigfolk. Der spilte jeg Olivia Sowerberry, som drømte om å bli en vel ansett skredder, men slet med å få endene til å møtes ved å reparere klær for fattigfolk og hadde rota seg borti en lyssky fyr.

FB_IMG_14546266694092
Jeg og venninne tok nattoget fra Oslo til Bergen for å være med på denne enkveldslaiven. Det er slikt laivere gjør, og det var kjempegøy. Spesielt siden jeg og venninnen bare uker i forveien hadde bestemt oss for å arrangere vår egen julelaiv. To be continued….

Så ble det en lang pause, eller hva man skal si. Mine trofaste følgere (er dere to eller noe sånt?) har hørt om Rolia før, og nå hadde altså Geir og jeg slengt oss med i et arrangørteam som skulle koke i hop den største og lengste Rolia-laiven så langt; Rolias morgengry – Når endetider møtes. Jeg hadde ansvar for maten og skrev en del roller. Mesterverket ble avviklet første uka i juli.

20160705_174401
Deretter var det tilbake til arbeidsbenken, for å finpusse mitt neste verk; Amalthea-even more food. Andre laiv det som nå er blitt Hjerterdame-serien gikk av stabelen månedskiftet september/oktober, og jeg er storfornøyd. Som arrangør kan man gjøre mye, skrive episke roller, kjøpe mengder med stash og planlegge en overdådig meny, men det blir ikke fantastisk laiv uten at spillerne bidrar. Og det gjør de til gangs. Faktisk så mye og så bra at det ikke tok lang tid før Hjerterdame 3 ble lansert

fb_img_1476650279040

Bilde tatt av Eskil Saatvedt, med kamera fra 1903

Jeg skulle egentlig ha en liten pause og bare sy og kose meg til den tidligere nevnte julelaiven, men så ble jeg invitert på en enkel, liten generisk 1700-tallslaiv; Prestegården. Relativt kort varsel, enkle mekanismer, lag egen rolle og relasjoner, kom som du er var nøkkelordene, og jeg forberedte meg på en koselig, men ikke skjellsettende laiv. Så feil kan man ta. Kanskje nettopp fordi man ikke fikk utdelt masse intrikate plott og drama, og relasjonene ikke var ferdig definerte på forhånd, lå alt fokus på å utforske sin egen og andres karakterer. Og det satte dype spor og ga heftig laivblues. Ikke misforstå, jeg elsker intrikate plott, drama og et innfløkt relasjonsnett, men alt til sin tid.

20161023_144448
Det var bare tiden og veien frem til neste laiv; årets Magnum Opus, la piecé de resistante; … And a Partridge in a Peartree. I nesten ett år hadde vi skrevet, planlagt, kjøpt og laget stash, og siklet over mønster og bilder av fantastiske kjoler. Det var november og på tide å begynne på mat og kostymer. Hjemmelagde pølser, sylte, julepudding og uforskammede mengder rysjer ble med i bilen opp til Kleve Gård for å feire viktoriansk jul, 1879. Laivåret 2016 ble avsluttet med et brak. 2 dager før bestemte vi oss for å gjøre det igjen i 2017.

film2_photo03_3
Det blir altså ikke noe mindre laiv i 2017. Jeg skal delta på 3 laiver i første halvår, som jeg tror blir kanonbra. Så skal jeg arrangere 3 laiver andre halvår; Den Løse Øse i august, da skal vi til Trylletråkket, Norges ekvivalent til Diagonallmeningen (info og påmelding her). Så skal vi reise tilbake i tid i Sophies historie, til Ruter Konge, Hjerterdame 3 (info og påmelding her). Og så Kimer det til julefest (info og venteliste her) i begynnelsen av desember, når vi skal feire 50tallsjul. Godt nytt år!

And a Partridge in a uniform

Det begynner å bli lenge siden jul. Faktisk nesten en måned. Hæ? Joda. Jeg hadde min første julefeiring tidlig i desember, da jeg og en venninne arrangerte julelaiven …And a Partridge in a Pear Tree, satt til England 1879. Jeg skulle spille kokka Agatha Partridge, et grepa kvinnfolk.

Til det trengte jeg en sort uniform. Sort uniform kan fort bli kjedelig. Som et kompromiss kjøpte jeg en nålestripet ullblanding jeg fant på salg på Rainbow tekstil, for å ihvertfall ha litt liv. Og så var jo viktorianerne besatt av folder. Jeg hadde store intensjoner om mengder og etasjer med folder, men innså på et punkt at det kanskje var best å moderere seg litt. Mest fordi jeg skulle oppholde meg foran komfyren på et kjøkken, i bomull og ull. Det kunne fort blitt veldig varmt, tungt og uhåndterlig. (Jeg var glad for det da skjørtet var ferdig!)

Jeg har en ting for striper. Jeg elsker striper. Jeg blir imidlertid også veldig opphengt i å få stripene til å matche. Jeg fant fort ut at det er ikke er så lett med nålestriper. Jeg pønsket hardt og lenge og fant ut at det ville bli pent med biser i sømmene. Deretter brukte jeg en del tid på å lage bisene, montere dem på skjørtedelene, og deretter montere skjørtet. Det ble veldig fint, om jeg får si det selv.

20161116_164548Skjørtet i seg selv var ganske enkelt. Jeg brukte samme mønster som til Amalthea, MED lommer. Sånn helt på tampen innså jeg at jeg hadde sydd lommeposene bakover istedenfor fremover, men fant ut at det egentlig var bra, så jeg ikke ble gående med hendene i lommen hele tiden. Jeg har også oppdaget gleden ved interfacing, og blitt avhengig. Dette er altså et lag stoff du syr sammen med ytterstoffet (elegant kalt fashion fabric i mange syveiledninger), som gir stabilitet. Uniformen ble interfacet med sort Ikea-bomull.  Skjørtet veide allerede 3 kilo.

dsc03567Så brukte jeg noen timer på å sy sammen og fôre flere brede remser, og deretter folde dem ved hjelp av min eminente dampstasjon. Jeg hadde målt og regnet og målt igjen, faktisk, men på mitt syrom oppstår det visst alltid en strek eller to i regningen. Jeg hadde bestemt meg for at bisene og frontpanelet skulle få komme til sin rett og ikke ha foldekant midt foran. Da jeg skulle montere innså jeg at dette ikke ville bli pent når alle foldene lå samme veien, så jeg måtte til pers med dampen igjen og snu halvparten av foldene. Deretter sydde jeg herligheten fast nederst på skjørtet. Det manglet 10 cm… utgjort. Jeg måtte altså fôre, folde, dame og bise ytterligere 30 cm stoff. Selvfølgelig ble jeg ikke fornøyd med skjøten. Det var garantert ikke en eneste person som la merke til den. Skjørtet endte på 4,5 kilo.

20161123_111648 20161123_125038Det karakteristiske ved 1879 (ja, det er et helt eget år i den viktorianske mote som er helt annerledes enn årene før og årene etter… fordi…viktorianere) er at de hadde masse stoff i bakstykkene på skjørtene som de samlet i store folder/poser/puffer. Jeg hadde ikke enorme mengder stoff, fordi vekt, men lagde noen enkle folder som jeg sydde fast og dekorerte med knapper. Det ga en relativt god puff-effekt og ble veldig stilig i seg selv.

dsc03571Jeg har også funnet noen hekter som fungerer veldig mye bedre enn disse små, flimsy hektene med små øyne, som faktisk sitter fast!

dsc03572Jeg har jo snakket om hvordan jeg alltid grudde meg til å sy overdelen, men nå har det nesten blitt en av de enkleste tingene, spesielt i kombinasjon med oppdagelsen av vidunderet bak historiske mønstre. Det som tar tid er faktisk å klippe og lime sammen mønsterdelene, for jeg kjøper dem digitalt, som sparer flere hundre kroner i porto til lille, isoloerte Norge, men fører til mye papirarbeid. Jeg er faktisk fått sånn respekt for mønster at jeg kjøpte Truly Victorians 1879 Curass bodice pattern, selv om en 1890-bodice hadde gått helt greit. Flink, voksen pike.

Overdelen ble interfacet, biset, spilet og fôret, og jeg er veldig fornøyd med passformen.  Jeg sleit litt med å få kraven til å stå pent, det ble en del lag i sømmen, og den skulle kanskje vært hakket videre, men ellers satt drakten som et skudd! Jeg er også strålende fornøyd med matching av striper, som kommer godt frem, selv med bisene.

dsc03552Dagen før laiven satt jeg oppe ganske sent og sydde i knapper. Knapphull er jo bare kakebit når man har knapphullsfot og atomatisk start og stopp på maskinen. Knappene…de er det lenge til jeg kommer til å elske. Ihvertfall disse knappene, siden det viste seg at de var brune og ikke sorte.

dsc03563Drakten ble utrolig behagelig å gå med. Foldekanten ga skjørtet behagelig tyngde, de kurvede ermene ga godt rom for arbeid og bomullsfôret holdt overdelen fint på plass.

Siden jeg var både arrangør og kokk, ble det hadde ikke tid til noen lengre fotosesjon i kostyme. I tillegg er det midt på vinteren og dagslys er luksusvare. Derfor er bildene tatt med blitz i mørk stue. Men bilder er det ihvertfall.

dsc03559

Her ser egentlig drakten veldig stor ut, men det er effekten av foldene bak og de kurvede ermene.

dsc03558Sammen med en av mine “kolleger” (og bff) fra kjøkkenet i Whitmore House lagde jeg hodeplagg og forklær til staben. 20161121_214843Her ser dere stuestaben med “duk” på hodet, og kjøkkenstaben med “badehette”, alle med forkle i dagposisjon, altså med smekken brettet ned. Ispedd et par stilige lakeier. Vi er oppstilt etter avdeling og deretter rang (slik den var i første halvdel av laiven); f. h. Barnepiken Jane Partridge, Kokka Agatha Partridge, Hushjelpen Emmie Brewer, Husholdersken Harriet Thompson, 1. lakei Andrew James Partridge, 2. lakei William Thompson og stuepike Amanda Jane Partridge.

dsc_0467And a Partridge in a Peartree

Save

Julie Varden skal til gards

Noen laivvenner bestemte seg for å arrangere en uformell og enkel liten generisk 1700-tallslaiv, der man skulle utvikle roller og relasjoner selv, i samarbeid med de andre spillerne. Det er et konsept som kan være litt vanskelig for en med ekstrem beslutningsvegring, og ikke minst ønsker jeg at rolle og konsept skal passe inn i settingen. Heldigvis er laivere fantastiske folk, og like etter at jeg hadde sendt en epost til arrangørene med “eh, jeg kan kanskje være en lærerinne, eller noe?” hadde jeg fått en storebror og en innpåsliten storsjarmør.

Julie Varden trengte noe klær, og Pinterest er blitt min farlige og fristende venn. Skjørtene “på den tiden” virker svært enkle: Man syr to stoffstykker halvveis sammen, folder i livet og snyr på knytting. Done

Underskjørtene er konstruert på samme måte, og er herlige greier, vatterte og quiltede. Jeg hadde for en stund siden kjøpt et billig sengeteppe nettopp til dette formålet og nå sydde jeg provisorisk på en lengde stoff øverst for å få litt mer lengde og noe å folde, samt noen bånd.

dsc03438 dsc03442 dsc03444

LOMMER!!! Jeg må si noe om lommer. Som jeg fortalte under blogging om Amalthea, er jeg blitt avhengig av lommer. Skjørtekonstruksjonen fra 1700-tallet istandsetter dette. OG en eller annen genial person (garantert en adelsdame) har funnet på historiens beste oppfinnelse; løse lommer. Jeg var så heldig å få arve et par av Sewsy og jeg tok meg selv i å gå med hendene i lomma konstant…

dsc03445

Og så skjørt. Idealet var nå paddeflatt foran, skikkelig kjegle. Forsåvidt helt greit, for det blir ikke mye midje når man har minst 5 snøringer rundt livet, nei. Prosessen blir altså gjentatt på ytterskjørtet.

dsc03447 dsc03449

Denne overkjolen i gobelin var det aller første kostymet jeg noen gang sydde. Jeg var dritfornøyd og også i ettertid har jeg alltid likt passformen, men jeg har aldri vært på noen passende laiv til å bruke den. Den funka helt greit og passer overraskende nok omtrent like godt i dag som på Hexcon’04.

dsc03456I utgangspunktet hadde jeg lyst på en overkjole med liv og skjørt med håndsydde cartridge-pleats. Jeg var helt innstilt på håndsøm, satte med ned for å tape og klippe til pdf-mønsteret jeg hadde. Jeg klipte en prøve, som passet fint, og konstruerte dermed toppen. Til min gru ble den altfort kort, trang og rar.bodice20161004_194854

En annen skuffelse var at stoffet jeg hadde igjen til skjørtet rett og slett ikke kom til å bli nok til å lage disse foldene. Så… plan B (min spesiallitet): jakke. 1700-jakkene er veldig fine og etter å ha konsultert med google, pinterest og min historiker-venninne hadde jeg bestemt meg for å kombinere bodice-mønsteret med formen fra bildet nedenfor.

Jeg vurderte en stund å bruke noe nydelig vevd ull jeg har arvet, og lin til fôr, men jeg kom til erkjennelsen at dersom jeg skulle gjøre det skulle jeg gjøre det ordentlig, og det hadde jeg ikke tid til lenger. Jeg hadde ikke nok av det andre stoffet til ermer, så enden på visa ble en slags bodice-jakke-hybrid som jeg skulle ha bluse under og sjal over om nødvendig. Jeg hadde jo konstruert toppen og skulle “bare” legge til “skjørtene” (ja, det heter faktisk det). De proffe (aka min syvenninne) nevnte at jakkene som oftest er klipt med skjørtene fra starten av, eventuelt at skjørtene klippes som forlenging av hver enkelt bit, men på dette punktet ville jeg bare bli ferdig og da jeg så dette bildet tenkte jeg at det var heeeelt innafor å bare sy på et foldet panel nederst.

Resultatet ble provisorisk, om man skal si det pent. Toppen var veldig spiss foran og jeg slet med å få til formen. Da den var ferdig montert oppdaget jeg også at den ble veldig mye større uten interfacing (som hadde vært den store bommerten på førsteutgaven), så den satt litt løst. Det skulle jeg selvfølgelig ha prøvd mye tidligere i prosessen, men prikk prikk prikk…

dsc03465

For en del år siden hadde jeg kystdrakt, og til denne fikk jeg en nøkkel av min Bestemor. Jeg har byttet bunad, så nøkkelen har ligget i boksen sin en del år. Nå kom den perfekte anledningen til å bruke den igjen, siden Julie var ekte gårdsfrue (ugift sådan). Den gamle bunadsøljen til Oldemor var også perfekt tilbehør. La meg presentere Julie Varden.

20161023_144109Frøken Julie Varden kom fra en ganske stor og solid gård, men likte best å lese. Hun hadde faktisk vært så flink på skolen at den gamle dotten av en lærer bare hadde gitt opp og overlatt ansvaret til henne etterhvert. De siste 15 årene hadde hun også hatt ansvar for huset, siden mor døde i en brann, og for halvannet år siden hadde faren dødd og overlatt ansvaret for gårdsdriften til August, som hadde store ambisjoner om å utvide. August hadde også forelsket seg i Thomasine, som hadde kommet til bygda for et par år siden, og nå jobbet i landhandleriet for familien til Julies BFF Ella.

Julie, på sin side, hadde ventet i 10 år på sin ungdomskjæreste Ulf, som hadde dratt i krigen. Nå var hun lei av å vente. Alle barna hadde blitt store, og det var ikke flere elever igjen. Det var ingen enslige menn igjen heller. Den eneste muligheten var å reise et annet sted, og Julie hadde søkt guvernante-post i Kristiania og fått reisebrev av Lensmannen. Hun skulle bare ha en siste koselige helg med broren og vennene.

Så kom selvfølgelig Ulf gående inn døra og alt forandret seg. I løpet av helgen ble de enige om å prøve å bli kjent på nytt. Han sa det så romantisk som at de fikk bruke litt tid, så hun kunne finne ut om hun virkelig ville være gift med en krøpling. Han hadde nemlig blitt sneiet av en kanonkule og brukte stokk. Julie så ikke helt slik på det, men slo seg til ro med å ha både plan A, B og C. Om ikke Ulf ville gifte seg, var det bare å reise til Kristiania og bli guvernante for en rik familie, og om hun var heldig traff hun en hun kunne gifte seg oppover til. Det skal nok gå bra med Julie, ja

Lagre

Amalthea – Even more food, Pensjonat Hjerterdame

Joda, jeg skal skrive litt om laiven, men jeg må avslutte kostymeskrytet først. Jeg hadde også “liggende” noen antrekk som endelig fikk komme til sin rett. Først og fremst er jeg egentlig veldig fornøyd med gullantrekket mitt. Det er skjørt og topp laget av Sewsy, som jeg fikk for en del år siden, og som har en utrolig flatterende fasong. Problemet var at toppen ikke hadde ermer, og at jeg er litt større enn henne, så den fikk en uheldig glippe foran. Alt kan jo ordnes med bluser, men det jeg virkelig trengte var aftenantrekk, så jeg ville prøve å konvertere det. Jeg har også hatt liggende en bit mønstret silke, og jeg fant ut at disse to kanskje kunne redde hverandre fra å bli dømt til evig lagring. Jeg hadde lyst på et sånt elegant viktoriansk frontpanel med folder, men det skulle også være minimalt med arbeid, så jeg sydde i en stor firkant med strikk i toppen. Det ble “så der”… Jeg innså også at jeg kom til å få problemet med å kle på meg, så jeg sprettet panelet av i den ene siden. På den måten kunne jeg strekke panelet bedre bak snøringen, og ikke minst komme ut og inn på egen hånd.

Nok en gang feilet jeg på puffen, selv om jeg hadde lagt til litt på mønsteret, men Sewsy bedyret at de var helt korrekte for tiden, så det var ikke slik at jeg ikke tok meg godt ut, jeg bare ønsket meg litt mer puff.

20160912_195712

????????????????????????????????????

Arrangørene/ Chef Liam Noone og Fru Sophie Brun Dahl

På toppen der kan du såvidt skimte Hatten. Pensjonat Hjerterdame har selvfølgelig kontakt med en dugandes modist, så jeg måtte ha en ordentlig hatt.  Og så hadde jeg kjøpt litt forskjellige billige solhatter fra ebay nettopp med de viktorianske laivene i tankene. Valget falt på en liten barnehatt i plastikkstrå, der jeg løsnet pullen og fjernet noen meter så den ble betrakelig flatere, før jeg dampet livsviljen ut av den. Jeg hadde en liten bit nydelig hvit råsilke liggende som jeg kledte utenpå, og deretter var det tid for pynt. Om man googler viktorianske hatter ser man for at konseptet er “ha nok brem til å slenge på det du kan få tak i av pynt”, men jeg ville at stoffet skulle komme til sin rett, så min ble temmelig enkel… hvis man ser bort fra fuglen.

20160914_142124Sportsantrekket var merkelig nok det antrekket jeg gledet meg mest til å bruke, mest på grunn av blusen. Jeg fant nemlig et vidunder av en bluse (eller faktisk to like) på UFF, MED disse deilige puffermene jeg har fått virkelig forkjærlighet til. Jeg hadde også et fløyelsskjørt som jeg hadde laget til Christianus Sextus. Jeg hadde laget en merkelig lukkeanordning, så arbeidet med dette antrekket bestod av å sprette av midjebåndet og sy sammen skjørtet med en mer korrekt foldefordeling.

Det kom absolutt til sin rett under Hjerterdamelekene, da Sophie fikk vist alle de fine folka hvordan man kaster kål.

20161005_095001????????????????????????????????????

Laiven var fantastisk moro. Jeg skal ikke gi noe detaljert referat, fordi jeg helt ærlig ikke husker hva som skjedde når, men jeg hadde mange magiske øyeblikk. Sophie fikk endelig treffe sin bror og svigerinne, og hun fikk en stjålen halvtime i fred med sin nye ektemann, hun fikk prøvd å sitte i høysetet, konspirert for ung kjærlighets skyld og virkelig prøvd seg på vertinneoppgaven.

Det beste med denne laiven var å stå som arrangør og se at denne lille lekeplassen man har prøvd å spikre sammen ble tatt over av spillerne og omgjort til en gigantisk fornøyelsespark. Det var akkurat det vi ville, og jeg synes vi klarte det ganske så godt.

Nok en gang hadde Kjetil dratt med seg sitt autentiske kamera fra 1890-noe, samt et snapshotkamera fra 1903 og tok vidunderlige bilder av oss

hjemmeside

AnkaFurbs youtube-rapport

Terningkast

Bilder fra laivgalleriet

 

Lagre

Save

Den gyldne plan B

Til laiven Amaltha var det jeg virkelig trengte et dugandes kveldsantrekk. På UFF hadde jeg funnet to like skjørt som bestod av foldede paneler med bånd mellom. Jeg har bladd nok på pinterest til å vite at viktoriansk = folder, så jeg tenkte at jeg “bare” skulle sy de to skjørtene sammen i høyden og lage en passende topp. Da jeg hadde fullført første del av planen på sykveld sammen med tre venninner, ble imidlertid kreasjonen umiddelbart døpt “surret skinkestek”… det ble visst ikke så flatterende som jeg hadde håpet på. Jeg ville såvisst ikke gi meg og i flere dager gikk jeg og grublet på andre løsninger. Jeg gikk til og med så langt at jeg åpnet skjørtet i sidesømmen og la inn et frontpanel…det gjorde ikke saken bedre. Jeg hadde allerede bestemt meg for å bruke et rødlig taftstoff til topp, så jeg gikk over til å lage toppen i påvente av inspirasjon.

Som jeg sa i den forrige posten har jeg fått ny respekt for mønster. Til denne laiven “investerte” jeg i et bodice- mønster fra Truly Victorian. Det var veldig generisk (derav navnet “Plain Bodice”) og hadde mulighet for mye variasjon. Jeg har gått og grudd meg til bodicen, for det er alltid der det har blitt trøbbel og frustrasjon, men siden jeg har oppdaget at historiske mønstre er bedre enn moderne og jeg har scoret tonnevis med voksenpoeng i denne syprosessen var det bare å la det stå til. Så jeg tegnet, klipte og tråklet sammen toppen. Det viser seg at Truly Victorians mønstre og veiledninger passer meg veldig godt og dermed krever liten til ingen tilpasning.

Men der stoppet det. Jeg var nødt til å ta et valg. Nevnte jeg at jeg også har alvorlig beslutningsvegring? Det er ikke det at jeg er redd for å velge feil, det er det at jeg vet at ved å velge må man også velge bort noe og jeg hadde så mange fine stoffer. Til slutt ga jeg dog etter for gruppepresset og lot skinkesteken hvile i fred.

Heldigvis passet det røde stoffet jeg hadde sydd bodicebasen i perfekt til det nye valget av skjørtestoff. Jeg valgte å ikke fôre skjørtet. Istedenfor prøvde jeg meg på en annen viktoriansk favoritt: hem. Man lager altså den nederste kanten av skjørtet i et passende fôrstoff og vrangsyr det til skjørtets fald. Deretter begynner den svært omhyggelige prosessen med å få festet lagene pent sammen. Denne hemmen har jeg maskinsydd, tatt opp, håndsydd og tatt opp 2 ganger.

Etterpå sydde jeg på fløyelsbånd, og den store lærdommen er: DEKOR FØRST!!! Det forskyver seg nemlig. Det ble uansett veldig bra for første omgang. Jeg tror det vi har snakket mest om på de siste måneders sykveld er hvor mye vi har utviklet oss som syersker, og konsekvensene av det. Det ene er for eksempel at terskelen for suksess har blitt skyhøy. Ikke at jeg har hatt lav terskel for det noen gang, men vi er altså blitt så nøye på det at det er umulig å erklære seg ferdig fordi man faktisk er ferdig. Jeg kan faktisk helt ærlig si at jeg er kjempefornøyd med dette antrekket, men likevel kunne jeg holdt på og flikket på det i evigheter hvis det ikke var for at laiven snart skulle starte.

dsc03432En kunst jeg fremdeles ikke mestrer er lukking på skjørt. Altså…jeg klarer fint å lage lukkinger, men jeg har hele tiden hatt denne redselen for å plassere den endelige knappen og knapphullet. En laivers erfaring er nemlig at det kan variere ganske mye, så jeg har grublet mye frem og tilbake på løsninger som åpner for disse variasjonene. På noen skjørt er det enklere å for eksempel sy på flere knapper eller lage flere knapphull (se det rutete skjørtet i forrige post). Dette skjørtet hadde imidlertid ikke åpning for sånt (pun not intended). Jeg grublet litt frem og tilbake, jeg hadde ikke lyst til å sprette av midjebåndet heller, for stoffet var litt skjørt. Så fikk jeg den lysende idéen med å skape en fold i hver side vet hjelp av lukkingen. Det ga faktisk en veldig fin effekt.

dsc03415

sidestykkene hektet sammen

dsc03416

Frontstykket hektet foran sidestykkene

Som dere ser på bildet av mønsteret har denne bodicen en svært heftig dekor, såkalte Breteller (eller Breletter som jeg feilaktig kalte det ganske lenge). Jeg var ikke sikker på om jeg skulle ha dem, egentlig ønsket jeg meg de karakteristiske lammelårsermene, men nok en gang hadde jeg valgt et stoff jeg hadde begrensede mengder av, så jeg måtte trikse og mikse ganske mye for å få klipt skjørtet, og da jeg var ferdig måtte jeg ta til takke med moderate puffermer. Heldigvis hadde jeg en liten lengde igjen, som kunne bli disse Bretellene, så da ble det Breteller. Jeg ville nemlig at dette stoffet skulle komme til sin rett, og at det ikke skulle se om som om ermene var en skikkelig nødløsning (istedenfor en del av en god plan B). Jeg er veldig fornøyd med valget.

Det er absolutt denne bodicen som har krevd mest tid og arbeid Ikke bare måtte jeg tråkle bretellene fast for hånd, men den skulle jo også ha  fôr med spiler i! Jeg brukte noen timer på å måle, klippe og montere rigilenespiler i alle sømmene. Og så var jeg ferdig…trodde jeg

Mål 3 ganger, klipp én gang… det er alle syerskers motto…og likevel går det bare ikke inn. Da jeg skulle prøve toppen med korsett for å bestemme knappenes plassering innså jeg til min store gru at frontene møttes såvidt det var. Det var aldeles ikke plass til knapper der, nei. Heldigvis løste det seg svært enkelt med en liten plakett å feste knappene på.

Så…uten noe mer om og men (det har vel vært nok) vil jeg gjerne få presentere Sophies Aftenantrekk:

dsc03479

Breteller, puff og fløyelsbånd

dsc03482

Baby got back!

dsc03485

 

Lagre

Lagre

Miss Sewphie

Det er hele tre uker siden laiven Amalthea var ferdig. Sukk. Jeg burde vel skrive langt og intrikat om opplevelsen min, men det er så vanskelig når man har vært arrangør.

Denne gangen tenkte jeg istedenfor at jeg skulle fortelle dere om kostymene mine. Amalthea var vår jubileumslaiv, da jeg og min mann har laivet i henholdsvis 10 og 20 år i år. Likevel er dette første gang jeg virkelig har tatt meg flid i antrekkene. Det er ikke fordi jeg ikke har kunnet teorien, det er bare fordi jeg er så himla utålmodig og mester i prokrastinering og derfor aldri har giddet eller hatt tid til å gjøre ting ordentlig. Nå bor jeg imidlertid 5 minutter unna min venninne, som har tålmodighet til slike ting som å kniple kanter og håndsy all pynten og sånn, så et godt antall sykvelder sammen med henne har vært svært så effektivt.

Jeg bestemte meg for noen betingelser til kostymene:

  • Jeg skulle lage fra innerst til ytterst, undertøy først, deretter plagg og så dekor
  • Jeg skulle lage ferdig ett antrekk før jeg begynte på det neste.

Så først måtte jeg til pers med undertøy. Jeg fikk øvd meg godt på flatfelte sømmer, da jeg slet innmari å få til en chemise/serk som jeg synes satt godt. (Bloggposten chemisery).

Det nevnte vaskede stoffet ble til en serk som jeg i første omgang ikke ble fornøyd med, men da jeg nærmere laiven prøvde den på nytt var den plutselig blitt perfekt, så… da så.20160912_193958Etter en del forsøk fikk jeg også lagd store nok mamelukker. De ble skikkelig skikkelig fine, bare synd at stoffet ikke var så robust, og at jeg fikk en svært uelegant revne på ene skinka i løpet av laiven. På bildet har de desverre ikke dekor, jeg har sydd på både blondekant og “pintucks”. Jeg har nemlig oppdaget hvilken gave de ulike syføttene er! Jeg har alltid hatt mange ulike syføtter, men min forrige maskin hadde så mange funksjoner at jeg ikek tenkte noe videre over det. Etter at jeg solgte den gamle, utslitte maskinen min og kjøpte en mye enklere en begynte jeg å teste ut føtter. Pintuck-foten gir en flott effekt. En annen stor favoritt er “blind hem foot”, som jeg nå bruker til så og si all falding, både blind og synlig 🙂

20160912_235504

La meg presentere: mammalukkene!

20160827_133216

Pintuck-foten

Min syvenninne syr fantastiske ting, inkludert korsetter… på bestilling! Så jeg bestilte ett, og ble kjempefornøyd. Høyt bak, så vi unngår ryggvalken, og med SKJE på magen!!!

Jeg testa ut skjørtemønsteret på hvit bomull og det ble så bra at det ble til et skikkelig fint underskjørt. Med noe mellomverk jeg “hadde liggende” og noen timer med rysjing fikk det helt riktig form. Jeg oppdaget like før laiven at det desverre ble litt langt for antrekkene, men jeg løste det ved å sy inn noen liggende folder nederst. Siden jeg ikke hadde så mye tid igjen, har jeg ikke presset foldene. Det var uansett ingen som skulle se under skjørtene mine (trodde jeg).

20160912_235330

Undertøy bakfra

20160912_235648

Undertøy forfra

 

20160910_165056

rysj rysj og mere rysj

20160926_231800

Å sy folder i ettertid kan være en utfordring

20160926_232515

Underskjørt med reservefolder

dsc03394

Her er jeg altså i bare undertøyet. Håper ikke jeg blir sensurert!

Jeg har også erkjent at det virkelig er verdt å investere i mønster. Jeg har hatt svært dårlig erfaring med mønster tidligere, det har aldri blitt bra, så jeg har fått litt aversjon. I denne prosessen er en av mine største lærdommer at siden de i “gamle dager” sydde mye mer etter individuelle mål, tar også mønstrene fra den tiden mer hensyn til det og vipps; de blir også enklere å tilpasse.

Jeg har hatt utrolig mye stoff liggende til “en passende laiv”. Derfor bestemte jeg meg av alle ting for å bruke stoffet på et kostyme jeg har hatt liggende i lageret.  Det var egentlig mest for å teste ut skjørtemønsteret igjen, og det ble faktisk veldig bra, så da ble det slik. Jeg skulle lage dagantrekk, og jeg gikk og grudde meg til å tilpasse bodice, siden det er der jeg har klura mest før. Jeg hadde et par dagantrekk liggende, så det var ingen krise, men de hadde bolero, så jeg måtte liksom ha bodice for variasjonens del. Etter et par sykvelder sammen med spillerne våre hadde jeg imidlertid plutselig fått lånt vekk et par antrekk, så da kunne jeg spare både stoff og tid på å lage bolero likevel! Jeg synes det ble riktig så snasent, jeg!

Jeg lekte meg litt med plassering av blonden på skjørtet, jeg lurte på om jeg skulle følge stripene eller falden. Jeg hadde sett et bilde av en kjole der blonden møttes på skrå foran og hadde liksom bestemt meg for det, men siden jeg hadde begrenset med stoff, ble også skråningen begrenset og dermed ble stripene ikke så “bratte” som de kanskje burde. Det ble heller ikke likt foran og bak, men det hadde ingens verden ting å si.

Skjørtet fikk lomme i den ene siden, og jeg er så glad for at jeg gjorde det! Jeg skal aldri ikke ha lommer på laiv igjen! Lukking på laiv-klær er en skummel ting, for man kan ofte være mye mindre eller større på slutten av en laiv enn på begynnelsen. Eller fra gang til gang. Dette skjørtet hadde heldigvis potensiale for en smart løsning: jeg sydde en plakett i åpningen, med flere knapper i. (Den var først i det rutete stoffet, men siden jeg sydde lommen i fôrstoffet bestemte jeg meg for å bytte plaketten også, så det ble gul effekt i begge sidene.) Deretter sydde jeg knapphull i begge sidene av midjebåndet, og sånn har jeg mulighet til å knappe inn eller ut etter behov 🙂

dsc03405

Rutete dagantrekk

dsc03402

Rutete dagantrekk bakfra.

dsc03406

Plakketten til knappingen i siden.

dsc03409

Jeg skal ALDRI ha et kostyme uten lommer igjen!!!

dsc03410

Boleroens detaljer

dsc03414

Klar for piknik. Her ser dere formen på blonden

Jeg har sydd et antrekk til, men for at bloggen ikke skal bli for lang, og 2-åringen skal få lagt seg skal jeg fortelle om den i neste innlegg.

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Du skal ære din far og din mor

Jeg har leste et sted at “du skal ære din far og din mor”, og med mine foreldre er det veldig enkelt.

Vi har nå bodd i huset vårt i snart 2 år, og begynner å oppdage ting som ikke fungerer optimalt. Vi har jo allerede gjort om et toalett til garderobe, men har fremdeles stående en del kasser i kroker og kriker av mangel på bedre løsninger.

Forrige helg arrangerte vi laiv (mer om det senere), og gira besteforeldre sier selvfølgelig gladelig ja til å komme hele veien fra Molde for å passe Viktor. Siden pappa er rørlegger tillot vi oss å spørre om han kunne ordne benkeplaten på vaskerommet som vi har hatt lyst til å flytte en stund. Det “eneste” vi måtte gjøre var å gjøre alt annet klart. Vi hadde bestemt oss for å ta det enkle skapet ut av gjesterommet vårt, og sette inn et dobbelt. Det enkle skulle flyttes til vaskerommet. Det ble litt mindre enkelt enn vi trodde, da det skulle vise seg at skapet var bygget inn i huset. Vi måtte røske løs basen, og skjære løs tapeten, og da skapet edelig var ute, var det til og med hull i taket der det hadde stått. Det var bra vi skulle sette opp et større skap på samme plass.

20160811_204258 20160811_20412120160811_21145120160811_211512Vi lempet skapet inn på vaskerommet og etter en del måling, prøving og feiling innså vi at vi måtte på Bauhaus og kjøpe planker til en ny base. Dagen etter var basen og skapet på plass, og resten av vaskerommet ble ryddet og tømt.

Vi kjørte til laivstedet onsdags kveld. Torsdag klokken 12 mottok Geir sms om at “vaskerommet var ferdig”… Vi kom hjem til et herlig funksjonelt vaskerom med plass til tørkestativet, skittentøyskurvene og de som skal vaske.

20161005_095945020161005_100016 20161005_100121Og som om ikke det var nok, hadde mamma tatt all klesvasken og vasket gulvene mens pappa hadde klippet gresset og trimmet grøfta (som var temmelig hårete), i tillegg til å underholde Viktor, stappe ham full av godsaker og kjøpe sårt tiltrengte barnehageklær til ham. Gode foreldre blir forfremmet til Besteforeldre, sies det. Veldig sant!

Viktoriansk Dampfpiknik 2016

Mitt nye favorittkonsept: Viktoriansk. Jeg lever og ånder Viktoria for tiden, da jeg arrangerer ikke mindre en to viktorianske laiver i år. Blonder, mamelukker, korsetter, etikette, mat og alt det andre som hører til den vidunderlige andre halvdel av 1800-tallet. Så da muligheten bød seg for å få være med på vaskekte viktoriansk togtur I  KOSTYME var det en selvfølge.’

Viktoriansk Piknik Christiania arrangerte altså i dag en tur med Tertitten-toget ved Urskog-Høland banen, og vi var med! Etter en kort, men artig togtur stoppet vi ved en stasjon der piknikbordene stod klare, pakket ut piknikkofferten og nøt et bedre piknik-måltid, før det ble høytlesning av viktoriansk krim fra De Dannede Krimforfatteres Selskap og en kort innføring i togets historie. Deretter ble det Kringle og Krim på Valstad Kafé. Dette ga absolutt mersmak og jeg inviterer og oppfordrer alle instendig om å delta ved neste mulighet, som jeg inderlig håper blir neste år.

Kostyme, ja…eller kan vi ikke bare si antrekk? For en del år siden kjøpte jeg et fantastisk viktoriansk antrekk på en laivloppis i Trondheim. Jeg har brukt det på en westernfest og en laiv, men det har liksom aldri kommet helt til sin rett, uten at jeg har skjønt hvorfor. Det siste årets fordypning i viktoriansk mote har gitt meg forklaringen; antrekket er designet etter 80-tallets forkjærlighet for store rumper (i vårt århundre var det vel på 90-tallet de “liked big butts”, men det ser ut som det er noe som går igjen), og derfor måtte det et av disse herlige kontrapsjonene til, et kjært barn med mange navn i varierende grad av moro; lobstertail, hummerbur, bustle, rumpebur. (videoen er og forblir sidelengs, men effekten er likevel festlig)

Jeg har faktisk sydd et slik, til en laiv jeg egentlig skulle på, men som desverre ble avlyst (buuu!), derfor kom jeg aldri så langt som å få satt i spiler. Og derfor måtte jeg låne et bur av min kjære T-venninne, og det gjorde sannelig susen. Du kan gjerne påstå at jeg ikke er snasen, men ingen vil tro på deg. Prikken over i-en er at Geir også stilte i sitt kvasi-viktorianske, usannsynlig festlige antrekk. Og kirsebæret på toppen var jo selvfølgelig de ca 30 andre som også stilte svært pent antrukket og i god viktoriansk stemning.

20160821_130809

Håkon 7 satt her i 1896, Harald satt der i 1996 og i 2016 Geir.

20160821_130926

Denne vognen er bygget i 1898

20160820_140005

He likes big butts

20160820_143739

Drømmer om neste tur

20160820_143632

 

 

Rolias morgengry – Når endetider møtes

Jeg pleier jo å blogge om laivene jeg drar på. Jeg syne bare det er så vanskelig å blogge om denne laiven. For det første var jeg arrangør. Jeg har vært med på den 10 måneder lange prosessen med å lage denne laiven, og det er ikke noe jeg kan dekke i ett innlegg. Jeg lærte masse om hva som fungerer og ikke. Kanskje jeg en gang skal skrive litt om lærdommer jeg har fått som arrangør. Men ikke nå. Akkurat nå tror jeg bare jeg skal si meg fornøyd med at laiven er vel overstått, uten altfor store kriser, med overvekt av fornøyde spillere.

For det andre varte laiven en uke, og allerede tredje dagen hadde jeg mistet oversikten over hvilke av de store og små scenene som gjorde inntrykk på meg som hadde skjedd når. Det skjedde noe hele tiden, jeg hadde masse indre spill, og enda mer ytre spill, så jeg tror egentlig ikke jeg er i stand til å gi noe referat fra denne laiven, og jeg er usikker på hvor interessant det er for andre også. Den sterkeste følelsen jeg sitter igjen med er nok alle de gangene jeg satt og skuet utover stedet og så alle karakterene i aktivitet. Uansett hvor mye eller lite jeg fikk spilt med dem, var hver enkelt spiller med på å gjøre fantasiverdenen virkelig for meg, ved å være der, gjøre sin greie og på den måten skape noe større.

For de som ikke vet det spiller jeg altså Keiserinne Morania Maalt av Rolia. Morania er adelsdame tvers igjennom og har sittet i eksil i silkekjole de siste 7 årene, helt til i fjor høst. Da hadde hun fått nok av at Den store stygge heksen Serima tyrraniserte folket og landet hennes, og tok på seg bukser og kevlarkorsett for selv å dra ut i krigen for å lede den Rolianske delen av De Allierte Hærstyrker. Den allierte hæren gjenerobret ganske mange områder i vinter, men skulle nå ta en pause for å bivåne kroningen av Prins Selinus II av Stalia, landet Rolia løsrev seg fra for flere år siden, og som de naturlig nok har et anstrengt forhold til. Jeg fikk uventet godt spill med Kong Selinus II, og Keiserinnen og Kongen fikk svært god kontakt og begynte å bygge solide broer. (De ble selvfølgelig brent og ødelagt i slutten av laiven, men det var utrolig gøy så lenge det varte). Som referatet til Bibliotekar Tullia sier: “Keiserinnen og Kongen liker hverandre svært godt”.

Gruppen min, aka Det Rolianske Hoffet, var som vanlig fantastisk. Vi fikk alle mye å henge fingrene i på hver vår front, men det fine med Hoffet er at vi alltid vet hvor vi har hverandre, og at vi sjekker inn jevnlig. Ikke minst fikk jeg en gang for alle uttrykt min verdsettelse av mine trofaste medarbeidere da jeg tilbydde mitt liv i bytte mot min dyrebare rådgiver Theos’, som hadde fått pest. Døden, representert av Lammet, satte såpass pris åå min villighet at hun helbredet ham uten vederlag. Magikerene Viktus sprang rundt og gjorde ritualer, og endte med å øke det magiske nettverket vårt med 1 vampyr og 1 fjellvandrer. Sylvia Marosia, øverst på listen over ettersøkte for landforræderi, meldte seg selv til ambassaden, og ble etter rettsak for fullt Roliansk magistrat dømt til døden i form av  livstidstjeneste for landet sitt, og viste seg som raskt reformert og trofast roliansk soldat.

20160705_174401I fjor høst møtte Keiserinne Morania Melinda Maalt av Rolia Myst Marius Markusson Milesteg, en eldre mann som hadde viet sitt liv til å spre kunnskapen om menneskenes opprinnelse, fra Tamaya, en gammel ruinert nasjon som nå ligger under Stalia, og de utviklet “en greie”, en herlig salat av diplomatisk mareritt og politisk kaos, kleine fjortisfornemmelser, subtil romantikk og familiedrama. Det må bare bli forviklinger når en overparanoid Keiserinne som har sittet i eksil hele livet, med unntak av en kort visitt tilbake til hjembyen for å gifte seg i et slags fornuftig tvangsekteskap, ha bryllupsnatt og sende mannen ut i krigen skulle finne ut av dette med kjærlighet sammen med en misjonær. Det endte ihvertfall med et frieri i skogen (og et ja), så nå er det bare for magistratet å finne ut av detaljene. Og for noen å brodere det hefitge monogrammet på 500 servietter (MMMMMMM).

Alt dette gikk for seg på Krakossæter, en speiderleir i Nittedal, som for anledningen var omdøpt til Kongslund i Stalia. Det finnes knapt mer paranoide skapninger i universet enn Morania (den naturlige konsekvensen av at de fleste hun har hatt nære relasjoner til, samt en håndfull andre, har prøvd å drepe henne), så Hoffet hadde takket pent nei til rom i herberget og satte nok en gang opp teltleiren sin. Denne gangen hadde vi utvidet til to telt, og delt jenter fra gutter, og vi fikk selskap av et følge Tamayanere (inkludert den tidligere nevnte kjæresten), samt Ridderne av Kronen, tre riddere som kom hjem etter tjue år på eventyr, og brakte med seg Rolias krone, som utpekte Rolias rettmessige hersker. Den ble satt på Keiserinnens hode og lyste sterkt og blått som et håp for alle ekte Rolianere.

20160715_000918Jeg hadde altså dratt med meg sakserteltet mitt, med blondegardiner og eget bad, samt en slagbenk som ble omgjort til dobbelseng om natten, en kjøkkenøy som fungerte sånn cirka nesten, et vakkert utskåret spisebord, utskårne dragestoler, faner og flagg, solcellelamper, vakuumbrygger med gassbluss og sølvtøy til tolv. Noe fungerte veldig fint, andre ting fungerte aldeles ikke, og i ettertid har jeg brukt masse tid på Pinterest og camping-sider for å finne ideer og veiledninger til gode løsninger for fremtiden. (fortsettelse følger!)

20160703_195323 20160618_143315Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er glad for at jeg sa ja til å være med i arrangørteamet til Rolia, og at jeg dro på denne laiven. Med det vil vil jeg takke for denne gang. Rolia – non plus ultra20160713_113003

Lagre