And a Partridge in a uniform

Det begynner å bli lenge siden jul. Faktisk nesten en måned. Hæ? Joda. Jeg hadde min første julefeiring tidlig i desember, da jeg og en venninne arrangerte julelaiven …And a Partridge in a Pear Tree, satt til England 1879. Jeg skulle spille kokka Agatha Partridge, et grepa kvinnfolk.

Til det trengte jeg en sort uniform. Sort uniform kan fort bli kjedelig. Som et kompromiss kjøpte jeg en nålestripet ullblanding jeg fant på salg på Rainbow tekstil, for å ihvertfall ha litt liv. Og så var jo viktorianerne besatt av folder. Jeg hadde store intensjoner om mengder og etasjer med folder, men innså på et punkt at det kanskje var best å moderere seg litt. Mest fordi jeg skulle oppholde meg foran komfyren på et kjøkken, i bomull og ull. Det kunne fort blitt veldig varmt, tungt og uhåndterlig. (Jeg var glad for det da skjørtet var ferdig!)

Jeg har en ting for striper. Jeg elsker striper. Jeg blir imidlertid også veldig opphengt i å få stripene til å matche. Jeg fant fort ut at det er ikke er så lett med nålestriper. Jeg pønsket hardt og lenge og fant ut at det ville bli pent med biser i sømmene. Deretter brukte jeg en del tid på å lage bisene, montere dem på skjørtedelene, og deretter montere skjørtet. Det ble veldig fint, om jeg får si det selv.

20161116_164548Skjørtet i seg selv var ganske enkelt. Jeg brukte samme mønster som til Amalthea, MED lommer. Sånn helt på tampen innså jeg at jeg hadde sydd lommeposene bakover istedenfor fremover, men fant ut at det egentlig var bra, så jeg ikke ble gående med hendene i lommen hele tiden. Jeg har også oppdaget gleden ved interfacing, og blitt avhengig. Dette er altså et lag stoff du syr sammen med ytterstoffet (elegant kalt fashion fabric i mange syveiledninger), som gir stabilitet. Uniformen ble interfacet med sort Ikea-bomull.  Skjørtet veide allerede 3 kilo.

dsc03567Så brukte jeg noen timer på å sy sammen og fôre flere brede remser, og deretter folde dem ved hjelp av min eminente dampstasjon. Jeg hadde målt og regnet og målt igjen, faktisk, men på mitt syrom oppstår det visst alltid en strek eller to i regningen. Jeg hadde bestemt meg for at bisene og frontpanelet skulle få komme til sin rett og ikke ha foldekant midt foran. Da jeg skulle montere innså jeg at dette ikke ville bli pent når alle foldene lå samme veien, så jeg måtte til pers med dampen igjen og snu halvparten av foldene. Deretter sydde jeg herligheten fast nederst på skjørtet. Det manglet 10 cm… utgjort. Jeg måtte altså fôre, folde, dame og bise ytterligere 30 cm stoff. Selvfølgelig ble jeg ikke fornøyd med skjøten. Det var garantert ikke en eneste person som la merke til den. Skjørtet endte på 4,5 kilo.

20161123_111648 20161123_125038Det karakteristiske ved 1879 (ja, det er et helt eget år i den viktorianske mote som er helt annerledes enn årene før og årene etter… fordi…viktorianere) er at de hadde masse stoff i bakstykkene på skjørtene som de samlet i store folder/poser/puffer. Jeg hadde ikke enorme mengder stoff, fordi vekt, men lagde noen enkle folder som jeg sydde fast og dekorerte med knapper. Det ga en relativt god puff-effekt og ble veldig stilig i seg selv.

dsc03571Jeg har også funnet noen hekter som fungerer veldig mye bedre enn disse små, flimsy hektene med små øyne, som faktisk sitter fast!

dsc03572Jeg har jo snakket om hvordan jeg alltid grudde meg til å sy overdelen, men nå har det nesten blitt en av de enkleste tingene, spesielt i kombinasjon med oppdagelsen av vidunderet bak historiske mønstre. Det som tar tid er faktisk å klippe og lime sammen mønsterdelene, for jeg kjøper dem digitalt, som sparer flere hundre kroner i porto til lille, isoloerte Norge, men fører til mye papirarbeid. Jeg er faktisk fått sånn respekt for mønster at jeg kjøpte Truly Victorians 1879 Curass bodice pattern, selv om en 1890-bodice hadde gått helt greit. Flink, voksen pike.

Overdelen ble interfacet, biset, spilet og fôret, og jeg er veldig fornøyd med passformen.  Jeg sleit litt med å få kraven til å stå pent, det ble en del lag i sømmen, og den skulle kanskje vært hakket videre, men ellers satt drakten som et skudd! Jeg er også strålende fornøyd med matching av striper, som kommer godt frem, selv med bisene.

dsc03552Dagen før laiven satt jeg oppe ganske sent og sydde i knapper. Knapphull er jo bare kakebit når man har knapphullsfot og atomatisk start og stopp på maskinen. Knappene…de er det lenge til jeg kommer til å elske. Ihvertfall disse knappene, siden det viste seg at de var brune og ikke sorte.

dsc03563Drakten ble utrolig behagelig å gå med. Foldekanten ga skjørtet behagelig tyngde, de kurvede ermene ga godt rom for arbeid og bomullsfôret holdt overdelen fint på plass.

Siden jeg var både arrangør og kokk, ble det hadde ikke tid til noen lengre fotosesjon i kostyme. I tillegg er det midt på vinteren og dagslys er luksusvare. Derfor er bildene tatt med blitz i mørk stue. Men bilder er det ihvertfall.

dsc03559

Her ser egentlig drakten veldig stor ut, men det er effekten av foldene bak og de kurvede ermene.

dsc03558Sammen med en av mine “kolleger” (og bff) fra kjøkkenet i Whitmore House lagde jeg hodeplagg og forklær til staben. 20161121_214843Her ser dere stuestaben med “duk” på hodet, og kjøkkenstaben med “badehette”, alle med forkle i dagposisjon, altså med smekken brettet ned. Ispedd et par stilige lakeier. Vi er oppstilt etter avdeling og deretter rang (slik den var i første halvdel av laiven); f. h. Barnepiken Jane Partridge, Kokka Agatha Partridge, Hushjelpen Emmie Brewer, Husholdersken Harriet Thompson, 1. lakei Andrew James Partridge, 2. lakei William Thompson og stuepike Amanda Jane Partridge.

dsc_0467And a Partridge in a Peartree

Save

3 thoughts on “And a Partridge in a uniform

  1. Kara

    Utrolig lekker. Bisene gav antrekket en flott finish.
    Er det samme sted som Norges Dæmring? Synes huset i bakgrunnen likner.

    Reply
  2. Pingback: …and a Partridge in a peartree – Kristine PGs laiv-cv

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *