Monthly Archives: August 2017

Drektig ku i blomstereng

Når jeg planlegger laiv kikker jeg alltid på moten før jeg bestemmer meg for årstall. Laiven Ruterkonge- Høyt spill ble satt i 1887 mye fordi jeg hadde lyst til å lage en av de fantastiske bustle-kjolene.

Jeg har blitt flink (-ere) til å kjøpe stoff til spesifikke prosjekter, og ikke bare lagerfyll, og på Rainbow sitt vintersalg investerte jeg i en del meter flott rutete, tynn ull, samt en deilig rutete lin.

Som tidligere fortalt forandret jo planene seg brått da jeg ble gravid. For det første skulle laiven flyttes til august, da ull er mindre aktuelt enn i oktober, og jeg kom til å være kjempegravid, så temperatur var enda mer kritisk. Jeg hadde heller ikke lyst til å bruke masse tid og krefter på å sy en mamma-kjole i kostbar ull til som garantert ikke kunne brukes om igjen.  Jeg la imidlertid planer for linstoffet. Jeg fant faktisk et nydelig mønster på ebay, som ble skalert til mine mål, og egnet seg til kulemage. Den ble sendt på god gammeldags cd-rom, med masse ekstramateriell, blant annet en annen kjole som også egnet seg til mage.

Sommeren føk som vanlig forbi, formen var så som så, og jeg begynte å kjenne på presset. Jeg innså at det andre kjolemønsteret var cirka tusen ganger enklere å sy, og bestemte meg for å gjøre det enkelt for meg selv. Jeg klippet prøve, men det stoppet opp i en lang spekulasjon rundt “å fôre eller ikke fôre”. Jeg kjøpte 10 meter chintz på salg på Stoff og stil før jeg dro på ferie. Da jeg kom hjem hadde jeg vondt i ryggen, huset stod på hodet og avmeldingene begynte å tikke inn. Tiden var i ferd med å renne ut. Og samme argument dunket i bakhodet; skulle jeg virkelig slenge sammen en provisorisk kjole av nydelig, kostbar lin? nei.

Jeg føk til byen for å finne noe stoff som passet til et skjørt jeg hadde lånt. I farten rasket jeg også med meg “resten” av en rull med relativt historisk saklig, og veldig søtt, blomstrete stoff (ca 8 meter). Jeg brukte en god stund på å velge og vrake i stoff. Jeg skjønte at det lånte skjørtet ville trenge såpass mye arbeid at det var like greit å sy et nytt. Jeg hadde i utgangspunktet lyst på et av de fantastisk fine skjørtene med flere etasjer med rysjer, blonder og bånd. Helt i tråd med rollen jeg skulle spille måtte jeg bare omfavne mantraet: “Man kan imidlertid ikke få alt man ønsker seg helt i verden”. Dagen etter var et blomstrert skjørte ferdig sydd og dekorert med rysjet silkebånd,  og toppen ferdig montert. Den skulle “bare” draperes. Man skulle tro det var enkelt… tro om igjen.

Altså, absolutt ingenting ser historisk korrekt og 100 % flatterende ut på en 8 månedersmage.  Og det ser ihvertfall ikke ut som på mønsteret. Da jeg endelig klarte å erkjenne det, klarte jeg også å slå meg til ro med at jeg ville se “helt grei” ut.

Jeg har hatt liggende en blondegardin med avrundet kant ganske lenge, med tanke om at den på en eller annen måte kunne bli et fint overskjørt. “Den andre måten” ble rett og slett å klippe den i rett høyde, sy en løpegang og dra snøring gjennom. Kjempeprovisorisk, 0.5 % historisk, men en pen liten detalj for kveldene på jakthytten. Man må jo pønte seg litt!

Den kommentaren jeg fikk mest var at jeg var “søt”. Det var veldig passende for rollen; en 15 år gammel stuepike i uløkka.

Bildet er tatt av Eskil Mjelva Saatvedt og viser mye mer enn strålende fornøyd arrangør enn rollen, som nå skulle toget en relativt usikker fremtid i møte (sånn sett bortsett fra at vi allerede vet hva som vil skje med henne fra 1895-1900 🙂 )

Ruterkonge – Høyt spill

Det blir stadig vanskeligere å blogge om laiver, for det skjer så mye gøy og spennende at man ikke klarer å ha en klar, kronologisk erindring av helgens begivenheter. Og som arrangør er man absolutt inhabil.

Laiven har vært planlagt lenge, men gått gjennom en heftig prosess. I januar fant vi jo ut at laiven måtte flyttes, siden jeg har termin omtrent den dagen laiven egentlig skulle starte. Jeg fant også ut at det var best å skrive den uungåelige kulen på magen inn i historien, selv om det på mange måter tok historien i en helt annen retning. Tanken var å spille ut bakgrunnen til Sophie Brown, altså gå tilbake i tid, og hjem til Skottland, der hun hadde vokst opp som tjener.

Sophie Brown jobbet som stuepike på McBruin Manor, for Baron Theodor Andrew McBruin, som også var hennes far… jada, kjempekleint, og enda mer at han ble spilt av min mann. Velkommen til laiv….

Da hun fant ut hvem som var faren oppstod et vakuum av omsorgssvikt som hun prøvde å fylle på ulike vis, blant annet ved å krype til køys med baronens beste kompis, den kjekke Ambassadøren. Dette fikk uventede og uheldige konsekvenser.

Nå skulle de til jakthytta i Høylandet, sammen med Baronessens indiske familie, et knippe venner og noen lokale krydder. Innimellom kålkasting, teaterstykker, skattejakt, forlovelse, fantastiske måltider, whiskysmaking, og alle andres fascinerende familiedrama, påfulgt av utnevnelse av en ny Raja, ble det bestemt at Sophie skulle bli med Ambassadøren og hans kone (jadda) til Sveits for å bli guvernante for sitt eget barn. Good times!

Jeg hadde det usigelig gøy på laiven, og det er ikke selvsagt når man er arrangør. Ikke minst hadde jeg en drøm av en kjøkkengruppering som gjorde mitt bidrag fullstendig overflødig, så jeg fikk faktisk tid til å observere spillet, og koste meg like mye med andres drama som mitt eget. Jeg vil gi spillerne mine terningkast 7 på en skala *hjerte hjerte*

Det må jo bilder til. Det kommer en post om “Drektig ku i blomstereng”, som jeg har døpt det nye antrekket mitt.

Fotografer: meg selv og Eskil Mjelva Saatvedt.

 

Angrer du på at du ikke var med? Fortsettelse følger 😉

Kake kake kake!

Jeg blir beæret og glad når venner spør meg om å bidra til deres arrangementer, spesielt de store livshendelsene, som bryllup.

Eli Anette og Kristian har mange spennende interesser og ville ha en kake som gjenspeilet det, kombinert med en klassisk vakker hvit kake. Bruden hadde en egen Pinterest-tavle med idéer, og jeg fikk fort min egen. Det måtte ihvertfall kjøpes noe utstyr, og fra Cacas kom en eske med flerfoldige kilo marsipan, samt redskaper og materialer til dekor.  Jeg brukte 1 dag på sukkerbrød, 8 stk.

Dagen før bryllupet gikk med til fylling og stabling av lag, før etasjene fikk lokk i hvit marsipan, samt dekorlagene. Forsiden fikk blonder og quilte-effekt. Baksiden fikk lag med forskjellige nerde-tema; Spiderman, Spillebrett og et lite bibliotek med klassiske titler som “Hitchhikers guide to marriage”, “Ringenes herre og frue”, “Harry Potter og det magiske bryllupet” og selvfølgelig D&D rød- og blåboka. Ja, det tok sin tid, men var utrolig  morsomt! 2 kg marsipan ble kjevlet, kuttet og dekorert i løpet av fredagen.

Kaka skulle bare stables og få den siste lille pynten før servering lørdag. Det ble en del frem og tilbake med kaka fordi den måtte stå kjølig, og overservitøren ville gjerne at vi skulle vente med å stabla kaka på plass til etter middagen. Det går sikkert fint, tenkte jeg, helt til vi faktisk stod der, kl 2305, og innså at pynten lå pent igjen på kjøkkenbenken. Kiwi hadde nettopp stengt, og det fulgte 2 paniske minutter, der jeg hyperventilerte og så for meg skuffet brudepar og pipekor, mens personalet febrilsk lette etter noe som kunne hjelpe meg. En boks med spraykrem var det de fant.

Jeg stablet kaka, og droppet den øverste delen, som hadde blitt for fuktig og begynte å kollapse. Den skulle uansett bare holde de tøffe figurene bruden hadde lagd selv, og de klarte seg helt fint øverst på neste etasje.

Kaken ble fin den, effektene kom godt frem og alt passet godt sammen, så jeg var ikke panisk da den ble trillet ut, bare veldig veldig spent.  Kaka fikk applaus, og ble til og med spist! Og det aller viktigste var at brudeparet var fornøyd.

Det har vært utrolig lærerikt og moro å lage denne kaken til et herlig brudepar, og en stor glede og ære.

På tampen må jeg få lov til å vise frem en annen kake: meg selv. I vinter postet bruden et bilde av en overdådig forseggjort ballkjole i oransje toner og tung rysjing, med en post som lød cirka: “jeg angrer nesten på at jeg har kjøpt brudekjole og begynner å lure på om jeg skal ha brudepiker!!”. Samtalen i kommentarfeltet fulgte omtrent som dette:
meg: I volunteer!
Hun: det hadde jo vært morsomt
meg: forsiktig med hva du sier, jeg gjør det jeg, altså
Hun: gjør det!
meg: seriøst?
hun: det eneste motargumentet må være at jeg blir fullstendig underdressed.
meg: *sender pm*: altså, jeg gjør det hvis du vil, men vil ikke på noen måte overgå deg
hun: det hadde vært utrolig gøy om du gjorde det, så lenge det ikke er helt over the top

Så jeg satte i gang en heftig leting på google, ebay og Pinterest. Jeg fant en herlig bedårende kjole i passe duse farger, men med et snitt som definitivt skrek “cheesy ruffle bridesmaids-dress”.

Jeg sendte målene mine, fikk en epost med “please tell us how long you are as a pregnant” og satte meg ned for å vente i spenning. Kjolen kom og passet overraskende godt, til og med for å være stroppeløs. Jeg er jo en person som liker å gå mot strømmen, og har derfor blitt mindre i løpet av svangerskapet, så jeg tenkte likevel jeg ville være mest komfortabel med stropper. Jeg kjøpte et fint skjerf på bruktbutikken, som jeg klippet i to og monterte som stropper, og er svært fornøyd med effekten. Bruden hvinte av fryd ved synet av denne andre kaken.

La meg presentere:

Save

Save