Monthly Archives: August 2016

Viktoriansk Dampfpiknik 2016

Mitt nye favorittkonsept: Viktoriansk. Jeg lever og ånder Viktoria for tiden, da jeg arrangerer ikke mindre en to viktorianske laiver i år. Blonder, mamelukker, korsetter, etikette, mat og alt det andre som hører til den vidunderlige andre halvdel av 1800-tallet. Så da muligheten bød seg for å få være med på vaskekte viktoriansk togtur I  KOSTYME var det en selvfølge.’

Viktoriansk Piknik Christiania arrangerte altså i dag en tur med Tertitten-toget ved Urskog-Høland banen, og vi var med! Etter en kort, men artig togtur stoppet vi ved en stasjon der piknikbordene stod klare, pakket ut piknikkofferten og nøt et bedre piknik-måltid, før det ble høytlesning av viktoriansk krim fra De Dannede Krimforfatteres Selskap og en kort innføring i togets historie. Deretter ble det Kringle og Krim på Valstad Kafé. Dette ga absolutt mersmak og jeg inviterer og oppfordrer alle instendig om å delta ved neste mulighet, som jeg inderlig håper blir neste år.

Kostyme, ja…eller kan vi ikke bare si antrekk? For en del år siden kjøpte jeg et fantastisk viktoriansk antrekk på en laivloppis i Trondheim. Jeg har brukt det på en westernfest og en laiv, men det har liksom aldri kommet helt til sin rett, uten at jeg har skjønt hvorfor. Det siste årets fordypning i viktoriansk mote har gitt meg forklaringen; antrekket er designet etter 80-tallets forkjærlighet for store rumper (i vårt århundre var det vel på 90-tallet de “liked big butts”, men det ser ut som det er noe som går igjen), og derfor måtte det et av disse herlige kontrapsjonene til, et kjært barn med mange navn i varierende grad av moro; lobstertail, hummerbur, bustle, rumpebur. (videoen er og forblir sidelengs, men effekten er likevel festlig)

Jeg har faktisk sydd et slik, til en laiv jeg egentlig skulle på, men som desverre ble avlyst (buuu!), derfor kom jeg aldri så langt som å få satt i spiler. Og derfor måtte jeg låne et bur av min kjære T-venninne, og det gjorde sannelig susen. Du kan gjerne påstå at jeg ikke er snasen, men ingen vil tro på deg. Prikken over i-en er at Geir også stilte i sitt kvasi-viktorianske, usannsynlig festlige antrekk. Og kirsebæret på toppen var jo selvfølgelig de ca 30 andre som også stilte svært pent antrukket og i god viktoriansk stemning.

20160821_130809

Håkon 7 satt her i 1896, Harald satt der i 1996 og i 2016 Geir.

20160821_130926

Denne vognen er bygget i 1898

20160820_140005

He likes big butts

20160820_143739

Drømmer om neste tur

20160820_143632

 

 

Rolias morgengry – Når endetider møtes

Jeg pleier jo å blogge om laivene jeg drar på. Jeg syne bare det er så vanskelig å blogge om denne laiven. For det første var jeg arrangør. Jeg har vært med på den 10 måneder lange prosessen med å lage denne laiven, og det er ikke noe jeg kan dekke i ett innlegg. Jeg lærte masse om hva som fungerer og ikke. Kanskje jeg en gang skal skrive litt om lærdommer jeg har fått som arrangør. Men ikke nå. Akkurat nå tror jeg bare jeg skal si meg fornøyd med at laiven er vel overstått, uten altfor store kriser, med overvekt av fornøyde spillere.

For det andre varte laiven en uke, og allerede tredje dagen hadde jeg mistet oversikten over hvilke av de store og små scenene som gjorde inntrykk på meg som hadde skjedd når. Det skjedde noe hele tiden, jeg hadde masse indre spill, og enda mer ytre spill, så jeg tror egentlig ikke jeg er i stand til å gi noe referat fra denne laiven, og jeg er usikker på hvor interessant det er for andre også. Den sterkeste følelsen jeg sitter igjen med er nok alle de gangene jeg satt og skuet utover stedet og så alle karakterene i aktivitet. Uansett hvor mye eller lite jeg fikk spilt med dem, var hver enkelt spiller med på å gjøre fantasiverdenen virkelig for meg, ved å være der, gjøre sin greie og på den måten skape noe større.

For de som ikke vet det spiller jeg altså Keiserinne Morania Maalt av Rolia. Morania er adelsdame tvers igjennom og har sittet i eksil i silkekjole de siste 7 årene, helt til i fjor høst. Da hadde hun fått nok av at Den store stygge heksen Serima tyrraniserte folket og landet hennes, og tok på seg bukser og kevlarkorsett for selv å dra ut i krigen for å lede den Rolianske delen av De Allierte Hærstyrker. Den allierte hæren gjenerobret ganske mange områder i vinter, men skulle nå ta en pause for å bivåne kroningen av Prins Selinus II av Stalia, landet Rolia løsrev seg fra for flere år siden, og som de naturlig nok har et anstrengt forhold til. Jeg fikk uventet godt spill med Kong Selinus II, og Keiserinnen og Kongen fikk svært god kontakt og begynte å bygge solide broer. (De ble selvfølgelig brent og ødelagt i slutten av laiven, men det var utrolig gøy så lenge det varte). Som referatet til Bibliotekar Tullia sier: “Keiserinnen og Kongen liker hverandre svært godt”.

Gruppen min, aka Det Rolianske Hoffet, var som vanlig fantastisk. Vi fikk alle mye å henge fingrene i på hver vår front, men det fine med Hoffet er at vi alltid vet hvor vi har hverandre, og at vi sjekker inn jevnlig. Ikke minst fikk jeg en gang for alle uttrykt min verdsettelse av mine trofaste medarbeidere da jeg tilbydde mitt liv i bytte mot min dyrebare rådgiver Theos’, som hadde fått pest. Døden, representert av Lammet, satte såpass pris åå min villighet at hun helbredet ham uten vederlag. Magikerene Viktus sprang rundt og gjorde ritualer, og endte med å øke det magiske nettverket vårt med 1 vampyr og 1 fjellvandrer. Sylvia Marosia, øverst på listen over ettersøkte for landforræderi, meldte seg selv til ambassaden, og ble etter rettsak for fullt Roliansk magistrat dømt til døden i form av  livstidstjeneste for landet sitt, og viste seg som raskt reformert og trofast roliansk soldat.

20160705_174401I fjor høst møtte Keiserinne Morania Melinda Maalt av Rolia Myst Marius Markusson Milesteg, en eldre mann som hadde viet sitt liv til å spre kunnskapen om menneskenes opprinnelse, fra Tamaya, en gammel ruinert nasjon som nå ligger under Stalia, og de utviklet “en greie”, en herlig salat av diplomatisk mareritt og politisk kaos, kleine fjortisfornemmelser, subtil romantikk og familiedrama. Det må bare bli forviklinger når en overparanoid Keiserinne som har sittet i eksil hele livet, med unntak av en kort visitt tilbake til hjembyen for å gifte seg i et slags fornuftig tvangsekteskap, ha bryllupsnatt og sende mannen ut i krigen skulle finne ut av dette med kjærlighet sammen med en misjonær. Det endte ihvertfall med et frieri i skogen (og et ja), så nå er det bare for magistratet å finne ut av detaljene. Og for noen å brodere det hefitge monogrammet på 500 servietter (MMMMMMM).

Alt dette gikk for seg på Krakossæter, en speiderleir i Nittedal, som for anledningen var omdøpt til Kongslund i Stalia. Det finnes knapt mer paranoide skapninger i universet enn Morania (den naturlige konsekvensen av at de fleste hun har hatt nære relasjoner til, samt en håndfull andre, har prøvd å drepe henne), så Hoffet hadde takket pent nei til rom i herberget og satte nok en gang opp teltleiren sin. Denne gangen hadde vi utvidet til to telt, og delt jenter fra gutter, og vi fikk selskap av et følge Tamayanere (inkludert den tidligere nevnte kjæresten), samt Ridderne av Kronen, tre riddere som kom hjem etter tjue år på eventyr, og brakte med seg Rolias krone, som utpekte Rolias rettmessige hersker. Den ble satt på Keiserinnens hode og lyste sterkt og blått som et håp for alle ekte Rolianere.

20160715_000918Jeg hadde altså dratt med meg sakserteltet mitt, med blondegardiner og eget bad, samt en slagbenk som ble omgjort til dobbelseng om natten, en kjøkkenøy som fungerte sånn cirka nesten, et vakkert utskåret spisebord, utskårne dragestoler, faner og flagg, solcellelamper, vakuumbrygger med gassbluss og sølvtøy til tolv. Noe fungerte veldig fint, andre ting fungerte aldeles ikke, og i ettertid har jeg brukt masse tid på Pinterest og camping-sider for å finne ideer og veiledninger til gode løsninger for fremtiden. (fortsettelse følger!)

20160703_195323 20160618_143315Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er glad for at jeg sa ja til å være med i arrangørteamet til Rolia, og at jeg dro på denne laiven. Med det vil vil jeg takke for denne gang. Rolia – non plus ultra20160713_113003

Lagre

Masse nye møbler, noe montering kreves

For et par år siden hadde jeg en samtale med en veldig fin dame og innså mitt store problem; Jeg er altfor kreativ og har så mange prosjekter i hodet kombinert med intens beslutningsvegring og perfeksjonisme. Det gjør at jeg mentalt står og ser på denne svære haugen med ting jeg skulle ha gjort og ikke aner hvor jeg skal starte, fordi jeg er redd for både å starte i feil ende og at det jeg ender opp med å gjøre ikke blir bra nok. Resultatet: Listen vokser og motet krymper.

Denne fine damen hjalp meg også å forstå at det er bedre å starte etter eller annet sted, gjøre bare én liten, enkel ting, enn å bli stående på stedet hvil. Så jeg prøvde det, og det funka veldig bra. En periode fikk jeg gjort MASSE!

Så har det stagnert litt. Jeg er og blir et skippertaks-menneske, og har til dags dato ikke klart å begynne på noe jeg skal gjøre litt hver dag og holdt meg til det. Et godt eksempel er denne bloggen. Jeg har mange blogginnlegg og prosjekter jeg skulle blogget om, men hvor skal jeg begynne? Så idag bestemte jeg meg for å begynne med det siste; denne dagen.

Vi har nå bodd i huset i halvannet år, og jeg begynner å bli rastløs. Typisk meg. Etter så langt tid i en bolig må jeg bare ominnrede, male noe eller endre stilen. Og i motsetning til alle andre “hjem” jeg har hatt, er det meningen at jeg skal bo i dette huset i mer enn to år. Vi har også bodd oss litt inn og begynt å merke de tingene som ikke fungerer for oss. Så man kan si at det klør litt i fingrene.

Derfor bestemte vi oss for å dra på Ikea. Kjempelurt, tenkte jeg, mandag formiddag etter at ferien er ferdig, da får vi nok hele stedet for oss selv. Ja, særlig. Det er Norway Cup, snart skolestart og buss for tog = biler overalt, folk overalt og kø overalt.

I tillegg skulle vi innom A-møbler for å se på ny sofa. Da vi kjøpte huset kjøpte vi også flett ny, stor, deilig og stilig sofa med masse plass til å slappe av. Da vi endelig fikk den tok det ikke lang tid før den begynte å nuppe, og stoffet klødde. Da den før sommeren revnet i den ene sømmen reklamerte vi høylydt og fikk tilgodelapp. Vi oppdaget enda en merkelig greie; når det kommer til de store avgjørelsene fungerer vi på impuls, vi ser noe som fungerer og som vi liker og signerer på under tre kvarter. Det skjedde med bilen, huset og nå med den nye sofaen. Selgeren foreslo noe, det passa oss godt og vi sa ja med stort engasjement. Så skulle vi en etasje ned og kikke på litt småting. Da endte vi opp med å krangle om en knagg til 79,-…. På Ikea også bestilte vi garderobe for et par tusen ekstra, mens det hageteltet som var på salg ble ikke med hjem. Så, etter utallige timer blant møbler og fremmede var vi endelig på vei hjem. Da tikket det inn varsel om en annonse fra Finn. “Masse greier gis bort”. Jeg kikka på bildene; retro stoler, antikke stoler, treverk, og masse spennende.

Ja, jeg er også relativt dårlig på å fatte meg i korthet og komme til poenget, og foregriper kanskje begivenhetens gang. Jeg var jo på laiv i begynnelsen av juli, og hadde dratt med meg ganske mye greier for å bo i telt en uke. (Det er et av blogginnleggene som ligger i eteren enda.) Resten av ferien har jeg brukt på Pinterest og camping-sider for å finne bedre leirløsninger. Prosjekt-listen har altså vokst en del, og jeg er nå på utkikk etter ting jeg kan bruke som grunnlag for kule leirgreier. I tillegg hadde denne damen en masse gammeldagse skolestoler som jeg, med mitt store hjerte, har adoptert. Så…egentlig har jeg bare skrevet dette blogginnlegget for å fortelle at jeg håper det blir en del rekreasjon, gjør det selv, og hjemmeforbedring i bloggen fremover.