Monthly Archives: February 2016

Endelig ekte Cosplayer

Ja, det er kanskje noen cosplayere som vil protestere på det, men jeg føler ihvertfall at jeg ikke kunne kalle meg ekte coplayer før jeg faktisk hadde vært på en real cosplay-convention. Så jeg kjøpte billett til Desucon: Pop og fant frem Lucille Millefeuille.

Kjolen strøket, neglene lakker med gullglitter og hattebremmen stivet, klar for å ta på det eventyrlige fjeset og håret.

20160220_093918

Jeg var nok ganske nervøs da jeg satte meg på toget til Oslo i dag. For det første var det altså mitt aller aller første cosplay-con, og selv om jeg visste at jeg kjente et par folk som skulle, så dro jeg ikke sammen med noen. I tillegg er jeg som ihuga kostyme-laiver alltid nervøs for om kostymet holder bra no standard. Jeg hadde jo ikke sydd kjolen selv, og synes ikke skoene var like nok originalen. Jeg er veldig stolt av hatten, men når man har formet, dampet, stivet og prøvd noe 40 ganger, så vet man om hver eneste lille avvik.

20160220_104704

Jeg kom ganske tidlig, tok med meg en kaffe og stilte meg i kø, sammen med et par hundre av mine nærmeste fullstendig ukjente cosplayere. Det var ikke særlig mange der på min alder, og de fleste representerte nok anime-delen av miljøet, men de få jeg utveksla ord med virka hyggelige nok. Og ikke minst fikk jeg et “awesome-kort”! (Senere ga jeg det videre til en blodig versjon av Alice, fantastisk løsning for oss sosialt hemmede!)

20160220_115934

Så fikk vi komme inn, og jeg prøvde å orientere meg. Jeg stakk innom Galtvortskolen og fikk med meg litt undervisning i Clairvoyance mens jeg venta på at åpningsseremonien skulle starte. Jeg lærte fort at forsinkelser er helt vanlig på con, så åpningsseremonien må vike for foredrag med Melina, om kvinnesyn i tegneserier; “Hvordan redde verden i push up-bh”. Introvert som jeg er det jo greit å gå dit jeg vet kjentfolka er.

20160220_131142Etter foredraget går jeg for å delta i Drop in cospay-konkurransen. Siden jeg ikke hadde sydd kjolen sjøl kunne jeg ikke være med i “den ordentlige” konkurransen, så dette var et godt alternativ. Det oppstod riktignok litt usikkerhet rundt dette med selvlaget kostyme, men det endte med at jeg fikk være med pga. min hjemmestrikkede hatt. Jeg hadde ikke store forhåpninger, det er utrolig mye flinke folk, men jeg fikk ihvertfall prøvd meg.

Det utrolig koselige med con er at folk kan prate sammen selv om man ikke kjenner hverandre. Jeg er EKSTREMT dårlig på det, men jeg øver meg på å ihvertfall si det dersom jeg synes noen ser utrolig kule ut. Og ikke minst fikk jeg tidenes egoboost av at flere kommenterte kostymet mitt, og spesielt likte hatten!

Jeg fikk med meg finalen i hovedkonkurransen. Vi hadde litt dårlige plasser, men fikk ihvertfall se 10 veldig forskjellige, men utrolige bra cosplay. Etter dette ble jeg egentlig bare gående og dilte etter venninne mine, som kjente masse folk og hadde den typen cosplay som folk spør om å få ta bilde av. Så da traff jeg ihvertfall en del folk. Det ga meg nok mot til å melde meg på Versus, der jeg fikk “kjempe” mot en annen karakter. Det ble magisk duell mellom Beauxbatons og Slytherin! Kjempegøy!

Så kom avslutningen, med premieutdeling. Jeg fikk som forventet ingen premie, men tok det ikke særlig hardt. Jeg hadde hatt det gøy, fått komplimenter, sett masse flotte kostymer, møtt hyggelige folk, og dyppet føttene i cosplay-havet. Det ga absolutt mersmak, så jeg må nok realisere noen flere kostymeplaner ganske snart 😉

 

Under Mistelteinen

Hæ? Er ikke jula ferdig for lenge siden? Å nei da. Når man laiver, kan faktisk julen vare helt til fasten. Da to flotte laivarrangører og venniner annonserte at de skulle arrangere laiv basert på Charles Dickens julefortelling, da var det ikke annet å gjøre enn å bestille tog til Bergen. (Ja, jeg reiste til Bergen for å være med på en 5 timer lang juletrefest. Laivere gjør sånt.)

Året var 1853, tiden for de STORE krinolinene og de STRAMME korsettene. Jeg elsker det! Jeg måtte imidlertid bite i den sure kamelen og innse at kjolene fra de gode gamle borgerkrigs-dagene hadde krympet aldri så lite i skapet i løpet av 7 år og et svangerskap, så det var på tide med noe nytt. Jeg har hatt fire rutete gardiner liggende til det kom vandrende en passende laiv forbi, og her kom den, gitt. Det ble noen timer på Pinterest for å finne inspirasjon, og jeg fant ut at moten med etasje-skjørt og bolero over bluse passet veldig godt, for stoffet var veldig tynt, og derfor vanskelig å bruke til en overdel som trenger mange innsnitt og kurver. Jeg improviserte boleroen med utgangspunkt i et grunnmønster som jeg forkortet og fôret med en rest med blå lin, som ga den perfekte effekten da jeg brettet slag på boleroen.

Etasje-skjørt er også perfekt for rutete stoff, fordi det kommer ferdig med linjer å sy etter. Desverre går det veldig mye stoff, så den nederste etasjen ble ikke større enn at jeg bare kunne bruke min nest største krinoline og derfor mistet den ekstravagante puff-effekten. Noen dager med rysjing, stikksømmer og mer rysjing var vidunderligheten ferdig.

Og helt utypisk meg, var jeg sannelig ferdig i såpass god tid i forveien at jeg til og med hadde tid til å lage en matchende hatt (eller hva vi nå skal kalle det). Jeg har lenge hatt et snittmønster liggende på Pinterest, og tenkte jeg skulle prøve meg på den. Da jeg kikka nærmere oppdaga jeg at hatten riktignok var til dukke, men prinsippet er jo det samme og skalering er skalering… Jeg printa ut greia i ca 1500% og klipte. Grunnen til at jeg i det hele tatt ville lage hatt var at jeg hadde klipt av kantene på gardinene, som var fint foldet og sydd, og dermed perfekt for en foldekant. Jeg klipte hattedeler, strøk på vliselin, sydde fôr av de siste små centimeterene med lin og sydde på foldekanten. Ganske fort oppdaga jeg at foldekant gir en ganske annen effekt enn hattebrem og hele kreasjonen endte med å bli mer komisk enn elegant, men den passet perfekt til resten av antrekket, som også hadde en slags kreativ …. charme.

FB_IMG_1454626597719

Olivia Sowerberry, Sjefen Tom Pinch og Bertha… no fantepakk

FB_IMG_14546266694092

Blir ikke særlig lekrere enn dette?

Faktisk så passet ensemblet veldig godt til rollen jeg skulle spille; Olivia Sowerberry, som hadde vært tjenestepike hos ei skikkelig megge, men rømt for å realisere sin drøm om å bli skredder. Det gikk ikke så veldig bra, siden hun ikke hadde verken midler eller kontakter til å få de lukrative syoppdragene, men hun klarte såvidt å få inn nok på å reparere klær for annet fattigfolk. Hun hadde også møtt Tom Pinch, som hadde forbarmet seg over henne og fant steder hun kunne bo, mot at hun passet på pakker for ham i ny og ne… helt ærlig arbeide, altså.

Laiven startet. Folk ség usikre inn i salen. I hjørnet stod et fantastisk juletre, med julekurver fyllt med rosiner, og kakemenn hengt opp med hyssing. Under galleriet hang en misteltein. Man ble presentert for et par personer. Man neide til verten. Man ventet på maten. Fantene var ufine nok til å påpeke at de var sultne. Så kom julemiddagen på bordet, i mengder og smaker som kan glede selv en matsnobb som meg. Nam nam nammenam! Kalkun i alle former og fasonger (man har ikke vært på fattigfest før man ser kontrasten mellom den fine fruen som spiser kalkunskive pertentlig med kniv og gaffel som såvidt berører leppene, mens det på nabobordet sitter en halvfull slask og SLAFSER på et lår) med ALT som hører med. Og når vi alle hadde fått gaflet i oss så korsetter og bukseknapper klaget høylydt, ja…da ble det dans… og så dessert.

Vi hadde øvd på dans og rekkepolka før vi startet laiven, og det gjorde virkelig susen. Vi danset noen danser for hyggens del, og noen danser for å kunne diskutere foretninger uforstyrret. Syoppdragene røste inn, i takt med stadig flere oppdrag fra Pinch om å fiske opplysninger fra folk. Olivias dilemma ble stadig større og ved laivens slutt stod hun i gapet mellom lykken og fortapelsen. Det hadde vært en fantastisk kveld, hun hadde fått sitt hjerte knust av den kjekke konditoren og streng beskjed om at hun hadde å gjøre som sjefen sa, men også fått en APPELSIN av JULENISSEN, og lovnader om å få jobbe med den fineste silke, så for èn kveld var Olivia lykkelig.