Monthly Archives: October 2014

Om offerrollen, og risikovurderinger – gjesteinnlegg

Jeg har lånt bort litt plass til min kjære ektemann, som jobber med it-sikkerhet, og på daglig basis gjør risikovurderinger ved bruk av nettet. Dette er noen av hans tanker i debatten om “å gi offeret skylda”.

Jeg leser stadig innlegg om hvordan vi ikke må gi offeret skylden når de har blitt utsatt for noe kriminelt. Voldtektsoffre som får skylden fordi de kler seg «utfordrende» er ofte nevnt. Nå nylig om private bilder på avveie (http://blogg.aftenbladet.no/letolin/2014/10/18/slutt-a-ta-snapchat-bilder-av-tissen-din-tiril/ , og tilsvaret http://pappas.blogg.no/1413931817_du_bestemmer_ikke_ove.html)

Det er noe jeg synes mangler i denne debatten (red.anm: jeg, på min side, ser ofte følgende argument, og har til og med kommet med det selv, men det blir bare avvist som “å gi offeret skylda”. Geir prøver her å sette ord på forskjellen).  Nei, det er ikke offerets skyld at de blir utsatt for noe kriminelt (eller uheldig), men etter min mening har vi alle et ansvar for å tenke oss om. Gjøre en risikovurdering basert på tilgjengelig informasjon. Vi gjør risikovurderinger alle sammen, hver dag. Disse vurderingene er mer eller mindre bevisste, ofte basert på tidligere erfaring, samt hva vi vet eller er blitt fortalt av andre – gjerne foreldre, venner, lærere, eller politi.

Eksempel: Når jeg krysser en gate kan jeg velge å innhente mer informasjon for min vurdering ved å se meg for, eller jeg kan stole blindt på min hørsel, anta at det ikke er noen biler på vei, og krysse «usett». De fleste vil vel være enige om at dersom veien er noe annet enn en øde landevei, er det en god forhåndsregel å se seg for. Dersom jeg ser (eller hører) en bil, kan jeg vurdere om jeg vil rekke over gaten før bilen ankommer, eventuelt om jeg tror bilen rekker å stoppe for meg.

Mine mulige utfall er da:
• Jeg krysser gaten – det er ingen biler der: Alt er ok
• Jeg krysser gaten – bilen ser meg ikke, men jeg hadde god nok tid. Alt er ok.
• Jeg krysser gaten – bilen ser meg, og rekker å stoppe. Alt er ok.
• Jeg krysser gaten – bilen ser meg ikke, og jeg hadde ikke god nok tid: Potensiell død eller alvorlig skade.
• Jeg krysser gaten – bilen ser meg, men rekker ikke stoppe i tide: Potensiell død eller alvorlig skade.
• Jeg venter med å krysse gaten til bilen har passert, eller stopper for meg: Alt ok

Det er som regel forholdsvis greit å få greie på om bilfører ser meg eller ikke, men det er andre forhold som også påvirker denne vurderingen.
• Er det mørkt?
• Er det spesielt glatt?
• Hvor fort kommer jeg meg over gaten?
• Er bilfører påvirket av alkohol eller narkotika?
• Er bilfører trøtt?
• Kjører bilen fortere enn fartsgrensen?
• Har han egentlig lappen?
• Hvilken teknisk stand er bilen?
• Ligner jeg på noen bilfører hater, og vil det ha noe å si?
En del av disse tingene kan jeg anta, og således redusere risikoen for at jeg blir påkjørt, og eventuelt redusere sjansen for alvorlig skade.

Poenget med alt dette her, er at selv om den normale bilfører ville være oppmerksom, og gjøre hva han eller hun kan for å stanse i tide, er det ikke sikkert at vedkommende rekker det. Det er, med mindre jeg aktivt går inn for å bli påkjørt, bilførers ansvar å være oppmerksom nok på meg som fotgjenger, slik at sammenstøt ikke skjer. Samtidig fritar ikke dette meg fra å ta ansvar for eget liv og helse. Jeg vet at dersom jeg har refleks, er det større sjanse for at bilen ser meg. Dersom jeg krysser på et fotgjengerfelt, er det enda større sjanse for at bilen tar hensyn og stopper. Dersom jeg krysser på grønt lys, er det enda tryggere.

Jeg kan, med den kunnskapen jeg har, velge å krysse gaten, selv om jeg anser risikoen for stor. Det kan være andre elementer som spiller inn, som gjør meg mer villig til å ta sjansen – risikere liv og helse for å oppnå et annet mål.

Overført til Tiril og andre som velger å ta bilde av tissen sin og sende denne på snapchat og andre kanaler. Det kan hende det for dem er elementer (forelskelse – ønske om å bli lagt merke til av en spesiell person) som gjør dem mer risikovillige. Det kan være viktigere at vedkommende får sendt bildet til sin utkårede, enn farene ved den relativt lave sjansen det er for at noen uvedkommende får tak i, og sprer akkurat dette bildet. Så lenge man er klar over muligheten, og tar det med i vurderingen burde alt være ok.

For meg er utfordringen den, at folk flest tenker «det skjer ikke meg», selv om de er klar over at
uvedkommende får tilgang på private data hele tiden, at dette er blitt enklere og raskere tilgjengelig over internett. Deretter inntar de offerrollen når de blir utsatt for noe kriminelt.

La meg bare si med en gang: Ja, de er offer – offer for en kriminell handling. Men samtidig: vi VET at det finnes kriminelle der ute, vi VET at bilder av tissen til Tiril, tissen til Hans, og tissen til Grete er interessant for enkelte elementer der ute å få tak i. Det er de kriminelle sin SKYLD, men det fratar, ikke Tiril, Hans og Grete og alle andre ansvaret for å bruke sunn fornuft, og vurdere hva de er villige til å risikere at andre får tak i.

Konklusjonen min blir dette: Det finnes kriminelle, voldelige, og umoralske mennesker der ute.
Verktøyene som trengs for å utføre kriminelle handlinger er forholdsvis lett tilgjengelig. Ta ansvar for eget liv, og lær litt om hvordan du kan unngå å bli et offer. Vær klar over egne sårbarheter, og tenk deg om en ekstra gang før du gjør noe som kanskje føles litt ekstra spennende.

Om du har orket å lese helt hit, jeg håper dette rableriet ga mening. Takk for meg.

Geir P. Grønningsæter