Monthly Archives: June 2014

Tiden går ikke, den kommer

Babyen vår har allerede rukket å bli 4 uker gammel! Det har slått meg at jeg skulle ha blogget innimellom, men samtidig som jeg føler jeg har masse å skrive, så føler jeg også at jeg ikke har så mye å skrive.

Viktor har lagt på seg 737 gram siden fødselen, han er blitt 4 cm lenger og 1,5 cm tjukkere i hue. Han har vokst ut av de minste klærne og bleiene. Han kan løfte hodet selv, og snu seg fra siden til magen. Han har vært i 5 bursdager, på et par møter og flere shoppingturer. Vi lærer nye ting om hverandre hver dag, og jeg tenker med gru på at han aldri kommer til å bli min nyfødte lille baby mer, at han bare kommer til å bli større og større, til han en dag er høyere enn meg.

Vi har hatt netter der vi bare har lyst til å gi opp, og dager der “barsel-kos” ikke kunne vært fjernere fra tankene. Og så har vi hatt dager vi skulle ønske bare kunne vare for evig.

Det er mye jobb med baby; amme, skifte bleie, sove, repeter som nødvendig. Amming er ikke alltid bare kos, det å sove i to timers- intervaller er en læringsprosess, og tiden imellom går overraskende fort.

Samtidig går tiden saaakte. Når dagene består av tre punkter som repeteres i det uendelige, mister man fort oversikten over hvilken side av døgnet man befinner seg på. Ikke er det særlig relevant heller.

Jeg leste et fint sitat på internett: Øyeblikkene går sakte, men årene går fort. Så jeg tenker stadig på at jeg må prøve å nyyyyte øyeblikkene, ta inn disse magiske minuttene der han hyler, ammer, får skifta stappfulle bleier, sover, ja, alt det en baby er i stand til å gjøre, selv om det er det samme oppat og oppat. Og jeg setter pris på alle opplevelsene, alle sider ved det å være mor, men samtidig kan jeg ikke si at det alltid er bare nytelse, av og til handler det mest om å få mat i en hylende unge.

På en annen side står det også i en god bok at “alt har sin tid“. Jeg vet ikke om jeg kommer til å huske følelsen av å sitte der med babyen på brystet om et par års tid. Jeg vet ikke om bæsjebleier kommer til å bli et gyldent minne. Om 6 år, når han setter seg ned ved sin første skolepult, skal jeg nok heller prøve å nyte det også, enn å prøve å huske den tiden der han ikke engang kunne løfte hodet selv. Men jeg håper at jeg følger godt nok med til at jeg kan fremkalle minnene i ettertid likevel.

Det er det som er det vanskeligste med å være førstegangsforelder; man vet ikke hva fremtiden bringer. Og derfor blir jeg superusikker på alt. Hva om det jeg gjør nå skader ham for livet? Hva om jeg glemmer å gjøre noe viktig? Hva om jeg angrer på at jeg ikke tok meg tid til å nyte bleieskiftene? Hva om jeg nyter øyeblikkene så mye at han blir vant til for mye kos? sukk…

Hva er det egentlig jeg prøver å si? Nyte øyeblikket, ja. Når jeg tenker over det er det øyeblikkene det handler om. Ammetåka er nemlig ingen myte. En stor faktor er nok denne repetative tilstanden, der man spiller de samme to-tre timene om igjen og om igjen. Da er det ikke lett å huske hvilken dag han var søt i det yndige herre-antrekket, og hvilken dag han spydde over alt. Men jeg husker at han gjorde det, og jeg har bilde av antrekket (og alle de andre også 😉 ). Helhetsperspektivet har tatt permisjon, men erfaringsmessig kommer det stort sett i ettertid uansett. Så jeg tror jeg skal slå meg til ro med å nyte øyeblikkene akkurat nå, og se tilbake på denne tiden som fin på sin måte når den er over.