Monthly Archives: May 2014

Et barn er oss født, en sønn er oss gitt

Før du leser vil jeg i ånd med min nye livssituasjon sitere første vers av denne sangen:

Dette er en vise om den stakkars mann.
Som var så uheldig som det kan gå an.
Synes du denne visa kanskje er litt trist.
Kan du trøste deg med det at alt gikk bra til sist.

Tirsdag var jeg utålmodig, og onsdag ga jeg opp. Jeg var utrøstelig, grein og stakkars Geir måtte ta imot min håpløse tirade. Jeg var sikker på at jeg hadde gjort alt feil gjennom svangerskapet, at jeg ikke var i stand til å føde, at det kom til å gå laaangt over tia, og verden var generelt sett bare kjip og fæl. Jeg skjønte imidlertid at jeg nok burde komme meg ut av huset, så jeg tvang Geir med for å kjøpe dress, og deretter dro vi på husmenighet.

Det er noe med det å presse seg litt for å møte folk når man er langt nede…det er SÅ verdt det. Full av lovord, omsorg og bønner kom vi hjem og gikk til sengs. En time etter gikk vannet. Jeg ringte ABC, selv om jeg ikke hadde rier, og der sa jordmoren “bare gå og legg deg igjen og kom innom i morra tidlig, hvis det ikke endrer seg da”. Et kvarter etterpå kom riene 5 minutter fra hverandre…så vi dro. Nå skulle det endelig skje; vi skulle føde!

Vi ankom fødestuen i halv fire-tia og ble plassert i senga på føderommet. Undersøkelsen viste 2 cm åpning, så der lå vi de neste timene. Jeg pusta, Geir telte. Ved morgenvaktskifte klokka åtte hadde jeg 5 cm åpning, og jordmor var svært fornøyd med framgangen, sett bort fra at hun ikke var helt fornøyd med hodets posisjon.

Riene ble sterkere, og jeg er utrolig glad for at jeg ikke måtte gjøre dette alene. Geir telte, pusta i takt, holdt i hånda og støtta på do. Klokka 12 hadde jeg 8 cm åpning, men det viste seg at hodet fremdeles lå litt på skakke og slet med å komme over “kanten”. Jordmor ville derfor ha meg til å gjøre en slags fin liten manøver der jeg sto ved prekestolen med ene foten på en krakk og gynga, for å kanskje klare å lure hodet på plass (selv om jeg egentlig lurer på om det bare er et puss de spiller på førstegangsfødende?)

Og der stoppa det.

Klokka tre var riene grusomme, jeg slet med å puste og kasta opp mer enn jeg fikk i meg. Ved nytt vaktskifte fikk jeg den fryktede og knusende beskjeden om at de ville flytte meg over på vanlig fødeavdeling, for å få riestimulerende hormondrypp. Riene hadde avtatt, så de var for svake til å dytte hodet over kanten. Alt ble ødelagt, jeg så for meg en utrolig vanskelig fødsel der jeg måtte ligge fastlåst av nåler og føde i ukomfortabel stilling, mens jeg strevde for ikke å svime av pga. sykehusskrekk. Jeg gråt en skvett og pusta meg gjennom nok en rie mens Geir pakka de nødvendigste. Vi fikk lovnader om at plassen vår var der når babyen hadde kommet ut, så vi lot resten stå igjen.

Vi ble tatt imot av en hyggelig jordmor, og så begynte prosessen med å koble meg til. Hormondryppet skulle altså gi sterkere rier, og på det punktet kunne jeg ikke helt se for meg hvordan jeg skulle klare det. Etter å ha snakket litt om det, erkjente jeg at når jeg først likevel måtte ha drypp, var det vel egentlig bedre å slippe å ha vondt, og heller få satt epidural også. Det var overraskende enkelt og greit, både å få satt og å ligge, med denne slangen i ryggen.

Godt koblet opp med drypp, epidural,sensorer, og av alle morsomme ting, en elektrode opp til babyen hode via….la oss kalle det “fødekanalen”, lå jeg der. Det var egentlig bare befriende å kjenne at riene ble sterkere, uten at jeg måtte gispe luft og kjempe mot oppkastet.

Nye timer kom og gikk, åpningen ble litt større og hodet lirka seg sakte, men sikkert lenger ned. Litt over ni på kvelden hadde jeg hatt 10 cm åpning i to timer, og måtte begynne å presse. Så det gjorde jeg. Jeg pressa og pressa, og det er helt sant som man sier; man føler at man holder på å sprekke. Jeg følte jo at jeg strevde til ingen nytte, at jeg ikke pressa nok og at det ikke kom til å gå. Men jordmor insisterte på at jeg var flink og at det skjedde ting.

Litt over klokka ti tilkalte hun en jordmor til, og en barnepleier. Jeg skjønte ikke helt greia, vi kunne jo nesten ikke se hodet engang…helt til: Den mest overraskende opplevelsen av fødselen var at jeg plutselig hadde pressa nok. Jeg fikk beskjed om å slutte å presse, så “press lett…PUST….lite press nå…PUST” og skvluupp (eller hvordan man nå staver det) så var babyen ute! Jeg hadde født en gutt! Det sutra i fotenden, pappan grein og personalet smilte. Øyeblikket var perfekt. Så fikk jeg det mykeste, varmeste og mest yndige vesen lagt på brystet.

2014-05-17 11.51.32Alle skrekktanker jeg hadde hatt om kliss, gørr og blod var glemt, dryppet var irrelevant, og det faktum at 5 mennesker samarbeidet om å få lappet meg sammen igjen virket som en helt hverdagslig greie. Her lå jeg og kunne se, høre, lukte, kjenne og kysse på barnet mitt, sønnen min, et menneske som jeg har lagd, båret frem og nå skal passe på resten av livet. Det er helt umulig å sette ord på den opplevelsen…men den anbefales 😉

Så tok tingene en litt annen vending enn vi hadde forventet (igjen): Epiduralen hadde lamma blæra mi, og derfor fikk jeg ikke komme tilbake på ABC den kvelden, men måtte bli på barselavdelingen. Det hardeste med den beskjeden var den tilhørende konsekvens at Geir måtte dra hjem. Litt etter innså jeg at det også betød at jeg måtte ligge første natta av min sønns liv på sykerom, ikke bare uten pappan, men sammen med et fremmed menneske.

Vi ble nok engang ryddet sammen og trillet inn på et trangt dobbeltrom. Det neste døgnet handlet for min del om å prøve å gå på do selv, feile og få hjelp, og amme i pausene. Geir ble fort ekspert på både bleier og “roe ned grinete baby-gange”. Nok et slag i trynet. Istedenfor å være mamma og oppleve alle “første gangene”, måtte jeg bare tenke på meg selv.

Det ble fort klart at Viktor aldeles ikke hadde tenkt å finne seg i å sove i noen boks, men heller i mammas armkrok, som forsåvidt ikke var å forakte. Andre natta ammet vi noen runder, men så var det slutt på kosen. Klokka 0500 var det ingenting som hjalp lenger. Verken pupp, runder på korridoren, ren bleie eller kos hjalp. Da pappa kom klokka 8 satt mor og barn og hulket i kor på sengekanten. Pappa tok en runde for at mamma skulle få samle seg litt. Han kom tilbake med en jordmor som bragte nok en knusende beskjed. Selv om vi hadde god kontroll på ammingen, produserte jeg rett og slett ikke nok mat.  Viktor hadde gått ned litt for mye i vekt og trengte morsmelkerstatning. Nå når blæra var i orden handla altså det neste døgnet om å øve på amming, og gi mme for å stille sulten. Og på ABC var det blitt fullt, så det var egentlig best om vi ble på barsel-avdelingen. Jeg følte neonskiltet blinke over senga: “Dårlig mor. Ikke nok mat. Må følges nøye opp!!!”.

Selv om jordmora var bærer av nok en dårlig nyhet, var hun også en reddende engel. Hun brukte masse tid på oss, og med smil og gode hender hjalp hun oss til å finne stillingen, og med mild stemme klarte hun å overbevise en sønderknust mor om at alt det som skjedde var helt normalt, og at det var nettopp derfor man er på barsel-avdeling.

Ja, om du ikke er nedtrykt nå, så kan du låne litt av tårene og de tunge følelsene jeg sitter med når jeg skriver dette. Men hvordan i all verden går det nå? lurer du kanskje. La vi igjen babyen i boksen sin og sprang? Neida. Da vi fikk beskjed om at det var best at jeg ble en natt til, tok jeg det med et skuldertrekk. En natt til… det klarer vi! Og for en natt…jeg klarte nesten ikke å sove, der jeg lå. Jeg har løst mysteriet med babyer og søvnløse netter. For hvordan kan man sove når man heller kan sitte og se på et slikt lite, herlig vesen som lager masse fine lyder og ansiktsuttrykk?

Om jeg ser på det med øynene jeg hadde under svangerskapet kan man si at det var en max mislykka fødsel; jeg måtte forlate ABC,  og få drypp og epidural.  Babyen kom ikke til verden i rolige omgivelser, med levende lys og dempet belysning, men omgitt at medisinsk personell, i flomlys og bråk på et trangt rom. Jeg måtte klippes og sys, og mens det ble gjort fikk pappan ta med babyen min på sin aller første kontroll, og jeg fikk ikke være med (4358 gram, 53 cm). Jeg fikk “komplikasjoner” og måtte tenke mer på meg selv enn babyen min, som istedenfor fikk utviklet et magisk bånd med pappa fortere enn svint.

Jeg kunne ikke engang gi barnet mitt nok mat! Og selvfølgelig fortjente jeg da ikke å få bade babyen min for første gang, den oppgaven fikk også pappan æren av. Han er jo definitivt flinkest med babyen vår, så da han flere ganger overkjørte meg på avgjørelser og baby-omsorg var det bare å kapitulere (red. anm: Han mente det jo selvfølgelig ikke, men prøv å forklar det til en barselkvinne). Ja, det ble nok noen barseltårer, kan man si.

Men når jeg nå sitter her og ser tilbake på de siste tre dagene, griner noen vonde tårer, og så noen gode, klarer jeg ikke annet enn å tenke at: Det ble akkurat slik det skulle skje. Det var så og si ingenting som gikk som planlagt, men der og da ble alle de riktige avgjørelsene ble tatt, selv om jeg trengte tid til å skjønne det. Vi trengte å være på barsel-avdelingen. Jeg trengte tid til å innse at ting tar tid. Jeg trengte å møte akkurat de jordmødrene som hjalp meg. Å få hjelp er absolutt ingen skam, men tvert imot en gave. Og det blir mange mange “første ganger”.

Da vi gikk ut fra barsel-avdelingen og kjørte hjem med vår nydelige, vidunderlige sønn, mirakelet vårt, Guds gave, var det bare smil (bortsett fra hos Viktor, som verken liker klær eller bilbelter) og takknemlighet.

Seier’n er vår!

Berg og dalbane-kjolen

Berg-og-dalbane har ingenting med kjolen i seg selv å gjøre, men med prosessen fra stoff til kjole. Kjøpte mønsteret på stoff og stil for leeenge siden, og både stoff og mønster har som mye annet ligget og ventet tålmodig på å komme fremst i køen.

Tok endelig mot til meg og fant frem mønsteret, og da jeg så at det rett og slett var tre kvadrater sydd sammen lo jeg litt inni meg selv og tenke “jaja, dette tar vel en time”… selv om jeg snart burde lære at det som ser vanskelig ut ofte ikke er det, mens det som ser latterlig enkelt ut ofte er for godt til å være sant…

Det var strengt tatt ingen stor sak å sy sammen de tre kvadratene. Ei heller å sy på skråbåndene, selv om det måtte lirkes litt når rette skråbånd skal syes fast i innovervendte vinkler.

Det som ble problemet var målene. Mønsteret gir inntrykk av å være en “one size fits all”. Min erfaring at det også kan kalles “one size fits none”. Mønsteret sa noe om justering for størrelser, men i motsetning til bildene og bitene, er forklaringene på S&S sine mønster mildt sagt kryptiske, så jeg lot det stå til. I tillegg hadde jeg gjort nok en tabbe; stolt på øyemålet. Så åpningene som skulle være 20 cm var litt større og dermed ble kjolen akkurat passe anstendig for en nyforelska fjortenåring en het sommerdag på stranda. Krysseffekten foran glimtet med sitt fravær, i motsetning til synligheten av både hud og undertøy i litt for store mengder.

kjoleJeg postet bilde på syforumet, og fikk masse gode råd. Et av dem var at åpningene mest sannsynlig var for store. Jeg begynner å ane et mønster av ubenyttede livslærdommer. Okkams barberblad skar hardt nok en gang; den enkleste løsningen er som oftest den beste. Så jeg målte…og oppdaget at jeg hadde vært svært så generøs. Så jeg prøvde meg litt frem mens kjolen hang på bysten. Der fikk jeg inntrykk av at både S&S og jeg hadde tatt feil, og at åpningene måtte være større i siden og mindre i front.

Nå skulle kjolen bli ferdig, en gang for alle! Så jeg sydde!… og fant ut at S&S hadde rett likevel (nei, jeg er ikke redd for å innrømme det). Heldigvis har jeg en god venn som gjerne hjelper meg i slike situasjoner; spretteren.

Det er altså hårfine marginer ute og går i søm-verdenen. 4-5 cm var alt som skulle til for å gjøre kjolen ikke bare anstendig, men relativt pen også. Ja, jeg kunne sikkert tatt en cm til i sidene. Nei, jeg er ikke sikker på om skråbånd i kantene er den beste løsningen. Men én lærdom har jeg ihvertfall omfavnet disse siste ukene foran symaskinen; det er bedre med ferdig og 99% fornøyd, enn mer 100% perfekte ideer som aldri blir realisert… Og jeg kommer uansett til å bruke singlet under eller bolero over.

Og som alltid er det like moro å underholde nabobarna med en liten photoshoot i felles-arealet.

Håndverk4 - Kopi