Monthly Archives: April 2014

Telefon – dramatikk

Hadde bestilt meg time til forming og farging av vipper og bryn. Greit å slippe å tenke på slikt de neste ukene. Så det skulle jeg da før vi skulle til jordmor. Sa til Geir at det ikke kom til å ta så lang tid….trodde jeg.

Innså fort at damen var innstilt på vippe-extensions (det var visst en del av kupong-tilbudet jeg ikke hadde fått med meg) og at dette ikke var gjort i en fei, men man har ikke så godt tids-perspektiv når man ligger der med øynene tapet igjen. Så jeg tenkte for meg selv at det heller fikk bli en liten leksjon i tålmodighet for Geir. Jeg antok nemlig at det var han som ringte der det durte i veska, ca 15 ganger.

Ble riktignok litt overrasket da det banket på døren og damen erklærte at hun var der for sin 1700-avtale…som var en halv time etter at vi skulle vært hos jordmor. Såpass…begynte å bli lett utålmodig selv, ikke minst fordi jeg nå hadde ligget på ryggen og pustet for harde livet i over halvannen time.

Og ikke lenge etter kom en dame fra det andre rommet med telefonen i hånda og lurte på hva jeg het. Så hadde faktisk Geir klart å finne nummeret til salongen? Jo, forsåvidt, men da jeg fikk telefonen i hånda fikk jeg i tillegg hakeslepp da mannen i den andre enden ikke var min ektemann, men en politimann!!! Han kunne fortelle at min mann var svært bekymret for meg, så gravid som jeg er, og om jeg kunne ringe ham, nå når det var på sitt rene at jeg ikke lå i en grøft, men på en benk i en skjønnhetssalong.

Det tok noen minutter til før jeg fikk av tapen (man kan visst ikke bare bli ferdig med slike vippe-greier i en fei i krisetilfelle engang), fikk bladd opp telefonen og trykt på “ring tilbake” på en av mine 15 tapte anrop, som ble besvart av en ektemann som øyeblikkelig brøt ut i lettet gråt.

Joda, han er verdens skjønneste. Jeg var jo hele to timer forsinket. Men jeg er nå funnet i god behold, og med lekre vipper. Så får vi se om jordmor er villig til å ta imot oss fremdeles, vi har visst en tendens til å klure til disse avtalene våre…

 

God påske!

Er hjemme og oppstanden (haha) etter en herlig Molde-påske.

Var jo litt spent på hvordan det ville bli med en så lang biltur nå i 9. måned, men vi måtte jo oppover. Er nemlig ikke hver dag at Bestemor og Bestefar feirer diamantbryllup.

Tenk; 60 år har de vært gift. 2 hjem, 3 døtre, 3 barnebarn og 1 oldebarn på vei, og mange mange lykkelige dager sammen. Det var rørende å se kjærligheten som strålte mellom dem da vi feiret behørig tre dager til ende.

Skjærtorsdag hadde vi “liten” familiemiddag, og brudeparet fikk rekonstruksjon av brudebuketten.DSC00007Påskeaften hadde vi “stor” middag (med to gjester mer), og idag var gavene diamantprydet cognac til Bestefar og “hverdagsdiamant” til Bestemor.DSC00063 DSC00089Det var jo en dag imellom, og festmåltidet den dagen ble vaffel-lunsj på verandaen. Skjønte nok det var noe i gjæret da mamma sa vi måtte vente, selv om alle var kommet. Og sannelig ble det ikke en aldri så liten familie-baby-gavefest der i finværet. Jeg visste jo at mamma hadde strikka hentesett, og hadde mine mistanker om at bestemor kom til å strikke teppe, men i den strålende påskesolen fikk vi altså en skjønn liten koffert, fyllt med vidunderligheter; hentesett i hullstrikk av mamma, sparkebukse og bluse av Tante Marit, Lappeteppe i Boucle av bestemor, hentesett fra håndarbeidsgruppa til Bestemor, leker, bodyer og små sokker.

Dette fikk jo ikke Geir med seg, han knakk sammen allerede da vi åpna kofferten og så teksten i lokket; Hilsen fra Bestemor, Bestefar, Oldemor og Oldefar.

DSC00035 DSC00041 DSC00051På torsdag hadde Geir til og med fått islender av Tante Olaug. Han hadde nemlig ymta frempå om han han kunne tenke seg det, og jeg hadde relativt lite diskret hinta om at det ikke kom til å bli på noen år (lusestrikk…..kjempegøy….), og effektiv og kreativ som hun er hadde altså tanten strikket et nydelig eksemplar. Og da sa jeg: “Du vet at du nå må strikke baby-versjon også?”. Men tantene er som vanlig føre var, for etter koffert-seansen fikk vi nok en pakke, som altså inneholdt en mini-versjon av den tidligere nevnte og beundrede islenderen.  Da klarte ikke den vordende mor å holde seg lenger heller, så der satt vi og tuta blant strikkede herligheter og vår fantastisk snille familie.

DSC00052

Og så har det jo vært påske, som for meg ikke handler bare om påskeegg, Poirot, brettspill og familiemiddager (selv om det blir mye slikt også), og der jeg satt ble jeg selvfølgelig først og fremst overveldet av takknemlighet. Hvor velsignet jeg er, som har alt dette, familie, klær og mat.

Og i neste øyeblikk: Hvor velsignet jeg er som har Guds kjærlighet, som er større enn alt dette jordiske godset. At Han elsker meg så høyt at Han ga sin eneste sønn, sendte Ham til en grusom død, så jeg er fri!

Det slår meg igjen og igjen i løpet av påskedagene, selv om det er umulig å fatte og ihvertfall umulig å sette ord på. Men det blir en fin stund da pappa tar oss med til Gapahuken sin, og vi får sitte der til lyden av bekkebrus og fuglesang mens de andre går seg en tur. Det er vår, solen skinner og overalt rundt oss ser vi tegn på nytt liv. Døde blad og kvister må vike for friskt gress, knopper på trærne og små blomster. Fuglene har kommet tilbake og begynt å bygge reder, der de skal legge egg. Isen har gått i bekken, som igjen bruser og klukker. Snøen smelter på fjelltoppene og avdekker igjen grønne trær og stier som byr på nye eventyr.

Og vi trenger jo egentlig bare å se rett ned, der nytt liv spreller og vokser, og kan komme til verden når som helst. Og tenke på Jesus, som mistet sitt liv, og vant det tilbake. For meg.

Dette blir dypt. Jeg tror jeg trenger en pølse 🙂

DSC00093 DSC00095 DSC00102 DSC00112Håper du hadde en god påske!

Når nettene blir lange

Det som tydeligvis skjer når man nærmer seg høygraviditet er at man slutter å sove. Eller…det er det som har skjedd med meg. Jeg har jo ingen vanlige symptomer, bare rare ting, så kanskje jeg er et helt unikt tilfelle? Joda, det er forsåvidt en god forberedelse til det tilsynelatende faktum at jeg ikke skal sove de neste 20 åra. Men det medfører en helt ny type frustrasjon.

Jeg får ikke sove! Denne enorme dumpen som jeg har erklært som selvstendig territorium frem til medio mai gjør det ikke særlig enkelt å finne en komfortabel stilling, og hjelper ihvertfall ikke til når jeg må snu meg…noe jeg må ofte. Selv om jeg er blitt både vant til og glad i denne sære greia som spriker i alle retninger og beveger seg på uforståelige vis til alle døgnets tider, blir den også en stadig større kilde til sukk, stønn og fysiske komplikasjoner. Skolisser er herved fjernet fra sortimentet.

Geir får sove. Og det bør han jo få lov til, han som faktisk er såpass samfunnsnyttig at han jobber og slikt. Det er jo ikke jeg, så jeg har jo strengt tatt tid til å sove ut, jeg som gjør “ingenting”. Men det ender med en merkelig nedadgående spiral; Jeg får ikke sove om natta, men jeg sovner så fort Geir har gått på jobb. Da sover jeg gjerne til han kommer hjem. Eller så blir hele kroppen og hodet så wonky at jeg ihvertfall ikke orker å gjøre noe fornuftig før han kommer hjem.

Og da har hele måltidsmønsteret forskjøvet seg, så det blir middag til frokost. Og da blir det jo ikke akkurat tid til lunsj, middag og kvelds….så jeg blir enda sløvere fordi jeg ikke klarer å spise nok, selv om jeg fikk beskjed om at jeg måtte det på forrige kontroll. En trøst er jo at jeg blir temmelig mett av pilleregimet tredje trimester fører med seg; 3 trankapsler, 2 hudprogram-kapsler, 2 DIGRE bringebærkapsler, 1 multivitamin, og dagens tilskudd (haha) Magnesium. Jeg vet riktignok ikke helt om jordmor synes det er fullverdig næringsinntak (?)

En annen grunn til at jeg ikke får sove er at jeg tenker på alt som må gjøres iløpet av de neste ukene (se, jeg er allerede typisk mamma 🙂 ). Men de kan jeg jo ikke gjøre om natta, aberet med å bo i blokk er at naboene rynker lett på nesa om jeg bråker klokka 04. Og Geir sover, så han kan ikke hjelpe meg å løfte… så da gjenstår blogging og lesing. For jeg kan jo ikke se Netflix heller når Geir sover.  Og dessuten begynner Netflix å gå tom for gode idéer til ting jeg liker å se.

Og sånn går no dagan. Det er generelt sett ikke noe sjakktrekk å ha en døgnrytme som er like ujevn som første marsjøvelse med aspirantkorpset, når verden utenfor frekt og freidig fortsetter som den alltid har gjort. Det påvirker den siste lille rest av sosialliv, og gjør dørstokkmilen enda lengre for den daglige lille spaserturen jeg eventuelt kunne klart, og som meget mulig hadde hjulpet på saken. Når jeg er oppstanden og klar til å endelig gjøre noe nyttig, er butikkene stengt og om jeg så hadde klart å skrape sammen nok motivasjon til å utføre et ærende eller to, hadde det vært umulig. Verden hånler av b-mennesker og høygravide.

Den uungåelige og svært problematiske effekten av denne spiralen er at jeg blir stresset. Over alt jeg burde gjort, alt som må gjøres og alt jeg har lyst til å gjøre, som jeg ikke orker, eller som jeg ikke kan gjøre på de tidene da jeg er våken. Og jeg som knapt har vært plaget med vanlige graviditetsymptomer som hormonelle humørsvingninger, får panikk og griner. Noen syprosjekter kan jeg alltids utsette (igjen), men det er liksom ikke slik at jeg bare kan droppe å pakke sykehusbagen. Og hver dag kommer jeg på flere ting jeg burde finne ut av. På yoga-kurset på onsdag innså jeg at jeg burde lese meg opp på fødsels-stadiene.

Jeg trenger husmorferie! Godt det bare er tre uker til jeg går ut i permisjon, så jeg får endelig får litt fri fra å bare være gravid…