Monthly Archives: November 2013

Min nye start

I august bestemte Geir og jeg oss for å investere skikkelig i livet vårt. Vi brukte en god sum penger på et program som heter “Din nye start”, som består av personlig oppfølgning fra ernæringsrådgiver og PT. Hvorfor?

“STOR” har vært overskriften i livet mitt helt siden jeg kom i puberteten. Kjært barn har mange navn; “fyldig”, “uskarp i kantene” , “plus size”, “tjukk”, “feit”…du har sikkert hørt flere, jeg har hørt alle. Min familie er av de som er mer glad i god mat enn i trening. Fordelt på oss alle har vi nok prøvd det meste; Fedon, Atkins, lavkalori, lavkarbo, juicekur, Grete Roede, Nutrilett… vel, vi er fortsatt store.

Jeg har alltid vært “den store” i gjengen, hun “søte, men ikke vakre”, “hun snille, men ikke attraktive”, hun som ikke kan shoppe på motebutikkene fordi designerne ikke vil at klærne deres skal bæres av oss som gir så dårlig inntrykk, oss late matvrak.

Og samfunnet har lært meg at “tynn er bra, tykk er dårlig”. Vi tykke er late, vi kan skylde oss selv, vi er ikke sunne, vi bør gjemme oss. De siste åra har mediene også tatt tak i det med stor mote, og skrevet om at det skal bli mer akseptert å være stor, men artiklene handler egentlig bare om en ting; skjul det store, fremhev det lille. Hold inn, stram opp, skjul og gjem.

Så størrelsen min har ikke akkurat vært noen tur i parken (bokstavelig talt). Da det viste seg at vi trengte assistert befruktning ble jeg også anbefalt å gå ned i vekt (duh! det er liksom den ultimate løsningen for alle oss med BMI over 25; gå ned i vekt, bli kvitt alle plager). Jeg hadde jo prøvd! Har aldri trent så mye som det siste året, gått turer, gjort øvelser, og passet på kaloriene. NULL effekt! I tillegg har jeg plutselig fått høyt blodsukker!

Så vi innså at det kanskje var verdt det å investere litt i profesjonell hjelp.ikke minst fordi vi ville prøve å snu livsstilen litt før vi ble foreldre, så vi kunne bringe videre noen gode vaner. Jeg har ikke blogget om dette før nå, for jeg hadde lyst til å se om det fikk de ønskede resultatene først, og plutselig oppdaget vi at jeg hadde blitt gravid aldeles på egen hånd (uten å gå ned et gram!!!), og ting ble helt snudd på hodet, men jeg har tenkt på det veldig i det siste, mye pga debatten om bildet til fotballfruen.

For ja, jeg er misunnelig på henne, som har de genene hun har, som elsker å trene og som har klart å være aktiv gjennom hele svangerskapet sitt, så hun 4 dager etter fødels kan legge ut et slikt bilde. Av alle de grunnen jeg har skrevet over; fordi jeg skulle ønske jeg var slik, fordi det er det jeg har lært at man bør være helt siden jeg var 13, men ikke er…

Men jeg har altså tatt noen grep. Jeg har mange intoleranser, som gjør at jeg ikke bare kan sette i gang med en eller annen diett. Hvis jeg skal erstatte alt jeg ikke tåler på en slik matplan med noe annet havner jeg tilbake på start hver gang (Ja, jeg har prøvd). Så i august møtte jeg altså denne ernæringsrådgiveren med en god andel erfaringsbasert skepsis. Jeg la ut, om oppvekst og miljø, om dårlig selvtillit, om intoleranser som legen ikke vil tro på, om hvor inderlig jeg hater å trene, om dårlig helse, lite energi, høyt blodsukker, om alt jeg har prøvd (og feila på), og at jeg egentlig ikke har noe håp. Samtidig har jeg betalt såpass mye at jeg blir temmelig skuffa om det ikke skjer noenting, og at jeg ihvertfall skal anstrenge meg for pengenes skyld. Og for barnas skyld.

Det første hun slår fast er at jeg mest sannsynlig har insulinresistens. Det gjør at jeg sliter med å gå ned i vekt, selv om jeg passer på kaloriene. Det første jeg lærer, er; Det handler mye mer om hva jeg spiser enn hvor mye. Siden vi har avtale for assistertr befruktning i oktober, blir det en slags deadline for meg, og vi bestemmer oss for en kickstart-diett: 4 uker. Null sukker, null melk, null mel… Kjære vakre vene, Jesus og mamma!

Jeg drar hjem. Dagen etter får jeg en e-post. Emne: Matplan. Kyllingfilet og salat med linfrø. Egg og linfrø. En halv avocado med linfrø. Fisk, blomkål og linfrø. Vann, vann, vann!

Det går faktisk ikke mange dagene før jeg utvikler spesielle evner; evnen til å oppdage den rette maten. Jeg finner plutselig ting jeg kan spise, ting som passer i min ekstremt begrensede matplan. Jeg spiser og spiser og spiser. 80 gram proteiner hver dag, 0 karbo. Jeg er SÅ mett! Selv om jeg bare får spise 200 gram om gangen, bare 1100 kcal. Ja, jeg vet, ALLE nettekspertene skriker! Men som sagt; det handler ikke om mengde, men om innhold. Jeg er stappmett!

Sykt spent etter en uke med intens selvpining blandet med ekstrem mestringsfølelse. Null håp. Opp på vekten. Jeg har gått ned 2 kg!!! “Det er ikke sunt”, sier du vel nå? Vel, på Slankekrigen går de ned 20-40 kg første uka. De blir også fulgt nøye opp av profesjonelle og har også en personlig utviklet plan. Wow, det virker! Vi snakker litt om alternativer. Majones er greit. Kaviar er greit. Soyayoughurt er ikke greit. Vel, 2 kg er drømmen. Det kan umulig gå så bra uka etter? Joda, 2 kg til har tatt farvel…2 kg fett. Jeg har allerede nådd det målet jeg har satt da jeg skulle klare dette selv, ved å trene litt mer og spise litt mindre. Jeg er under 85 kg.

Så begynner det plutselig å bli viktig å få møtt henne uka etter også, for alt har forandret seg. Etter de tre sunneste og hardeste ukene jeg har hatt matmessig lurer jeg på veien videre. Jeg er nemlig gravid. Ja, da må vi nok forandre en del. Du må opp igjen både i kalorier og karbohydrater. Ja, da var det altså over. Tilbake til start, tibake i maxvekt, nytteløst, bortkasta penge, evig stor…

Neida. Det går noen dager før jeg innser det; jeg har lært noe nytt. Etter tre uker med riktige porsjonsstørrelser klarer ikke magen min megamåltidene fra fortiden. Salat er fremdeles ikke godt, men jeg klarer det. Jeg trenger ikke brus til maten. Jeg har ikke lyst på godteri. Jeg MÅ ikke kose meg hver dag. Kombinert med en konstant småkvalme får jeg absolutt ikke i meg 24oo kcal. Og samtidig er motivasjonen helt forandret, nå spiser jeg for to, på den gode, riktige måten, jeg skal være sunn for to. Vel….kyllingfilet og salat er kanskje ikke det som står høyest på ønskelisten når man er kvalm og slapp heller, så dagen før neste konsultasjon blir det for første gang på fire uker en pizza og glasscola til middag, og jeg er sikker på at den ødelegger alt. Dagen etter viser vekten 1 kg mindre enn sist.

Og selvfølgelig er det nå viktigere at jeg får i meg mat i det hele tatt, enn at jeg på død og liv skal følge planen. Men det jeg har lært sitter fremdeles i. Jeg tenker helt annerledes nå enn før. Og jeg fortsetter å gå ned i vekt. På glukosebelastningstesten min i uke 10 er alle verdier normale. Jeg er ikke insulinresistent lenger, som betyr at kroppen er mer villig til å gi slipp på fettet. Og den gjør det også.

Nei, man skal ikke slanke seg når man er gravid. Men det har skjedd, det som jeg alltid har tenkt; at hvis jeg bare spiser som jeg bør, så kommer kroppen til å finne den vekten den vil ha. Både jeg og barnet får det vi trenger, det skal tross alt bare ha usle 300 kcal/dag, og det får den absolutt, siden jeg nå spiser det jeg vil. Og nå mener jeg det, i uke 12 er jeg tilbake på nudler, pizza og brus flere ganger i uka, men kroppen takler det helt annerledes nå når insulinet er samarbeidsvillig, og porsjonene er fornuftige. Jeg klarer ikke spiser hele godteposen lenge! Miraklenes tid er kommet.

Så hva er poenget med dette eviglange blogginnlegget som begynte som to løsrevne tanker en søndagsnatt etter nok en uke med nettbasert kroppshysteri?

Jo, da fotballfrues fødebilde fikk nettavisene og forumene til å eksplodere begynte jeg å tenke. Et av argumentene til hennes støtte var at hun hadde all rett til å være stolt og at hun har jobbet for å bli så flott. Vel… jeg er veldig enig, og ja, jeg er som sagt misunnelig. Ikke fordi hun ser flott ut etter fødselen, og jeg ikke kommer til å være like flat som henne. Men fordi jeg teknisk sett føler at jeg har rett til å være stolt, jeg også. Nå skal jeg skryte: Jeg har gått ned nesten 10 kg på 3 måneder, på en sunn og bevisst måte, jeg har tatt ansvar for helsa mi og fått stor gevinst for det. Samtidig er det et stort skår i gleden. Der er det igjen, det ordet; stor; for jeg er fremdeles stor og har lært fra jeg var barn at jeg ikke har noen rett eller grunn til å være stolt eller i det hele tatt fornøyd. Og jeg innser nok en gang at jeg ikke er skapt til å være noe annet. Jeg er mye sunnere nå, og også en del mindre, men innsatsen vises mer på vektanalysen til ernæringsfysiologen (som vel å merke oppgir mer enn bare kg), enn på buksene. Men “slike som meg” skal ikke legge ut bilder av resultatet, fordi jeg fremdeles er “uskarp i kantene” og “plus size”, så jeg kan ennå ikke handle i motebutikkene. Mange som ser meg vil fremdeles tenke “lat matvrak som ødelegger livet sitt”.

Så nå, siden jeg uansett ikke har full så stor leser-masse som fotballfruen, og fordi jeg er såpass opprørt at jeg et lite sekund skal gi blaffen i jantelov og alt jeg har lært om anstendighet og nettvett, skal jeg sjokkere og legge ut bilde av det jeg innerst inne vet jeg har rett til å være stolt av: Kroppen min!!!

2014-05-29 16.30.52

Endelig offentlig

For de som leser både vanlig blogg og babyblogg blir nok dette litt dobbelt, men…

Ja, i kveld hadde vi høsttakkefest, og kunne dele den store nyheten med de siste vi gjerne ville fortelle det til personlig, og så fort de var ute av døra var det tid for å Facebook-offentliggjøre den med følgende annonse:

 

Fordi jeg har fått altfor mange gode idéer på nett måtte vi også ha eget instagram-bilde, og Geir fikk eget forsidebilde:

PhotoGrid_1385156342700

 

two feet

Mot alle odds

Gjestene har akkurat gått og vi er fornøyd etter nok en suksessfull høsttakkefest. Vi har så mye å være takknemlig for, vi har god mat vi kan dele med gode venner i fine klær i et godt oppvarmet hus. Men aller aller mest takknemlig er vi nok for den store nyheten vi endelig kan dele med omverden:

annonsenFor de av dere som ikke vet det har det vært en lang vei hit, og helt på slutten av vår tid som ufrivillig barnløse, da vi gikk og venta på å sette igang assistert befruktning, meldte altså helt brått og uventet en liten spire sin ankomst helt på egenhånd.

Det har vært en fin og litt rar tid som gravid, og det blir nok både fint og rart i tiden fremover også. Hele livet forandrer seg hver dag 🙂 Jeg skriver egen babyblogg, og om du vil lese den kan du trykke her

Scrapping’13

ENDELIG er jeg så og si A jour. De siste par årene har scrappesakene blitt liggende og bildehaugen har vokst. Jeg klarte å bli ferdig med 2010 og følte meg fornøyd med det, helt til jeg bestilte bildene fra alle de morsomme tingene jeg har vært med på i 2011, 2012 og 2013. Nå har jeg bare en liiiten bunke igjen, og tre nye albumer fulle av fargerike og bildefulle sider.

Har innsett at problemet med å utsette og massescrappe er at jeg ikke klarer å velge vekk så mange bilder og at det derfor blir veldig fulle sider, og lite plass til pynt. Samtidig er jeg jo kronisk utålmodig og vil bli ferdig fort, samtidig som det er vanskelig å være kjempekreativ med sååå mange bilder, så en del av sidene har desverre blitt ganske like. Menmen… tror jeg bare må venne meg til tanken på at det er bedre med lett dekorerte albumsider, enn eskevis med ulimte bilder. Her er ihvertfall resultatene

Scrap

Scrap1

Minion-lue

Må vel vise frem noe av det som blir laga, for å vise at jeg lever. Driver med 100 langvarige prosjekter, og fremover blir det mye julegaver, men her er en artig greie som jeg kom på: Vi har en kompis som skulle ha bursdagsinnflytningsfest for en stund siden. Desverre krasja det med husmorferie i Trondheim, men jeg måtte ihvertfall sende med noe til ham. Han er litt over gjennomsnittlig glad i disse “Minions”, så jeg tok utgangspunkt i min Grunnoppskrift på lue og et bilde jeg har sett på Pintrest og lagde denne!DSC00287

Regnet med at jeg måtte lage en prøve først, så jeg kjøpte to gule nøster og ett blått, siden det går mye mer gult garn. Og jeg fikk helt rett, hadde bare en liten rest igjen! Score!DSC00286

Hysterisk hjertelyd

På midten av 1800-tallet ble Hysteri en vanlig diagnose for gifte kvinner. Man mente at livmoren vandret rundt i kroppen og opprørte kvinnen til anfall og humørsvingninger.

Det er mye jeg fremdeles ikke vet om svangerskap, jeg blir stadig overrasket. For litt siden begynte damene på babyforumet å snakke om at “ja, nå begynner vel livmoren å stige opp fra bekkenet snart”.. Hæ?!?! tenkte jeg, hva snakker de om? Livmora flytter seg vel ikke? Eller… flytter livmora seg?!?! Ja, den gjør visst det. På mandag skrev jeg jo at jeg plutselig oppdaga magen, og det er jo fordi livmora har vandret fra sitt trygge skjulested i bekkenet og oppover i buken. Når jeg reiser meg nå kjenner det som om hele magen rett og slett skal dette av!

Skjønner ikke heeelt greia enda, for magen er der den, men livmora er ikke helt på plass der den skal bli skikkelig bolle, men i går fikk jeg nok en gang bekrefta min teori: Alle gravide kan faktisk få diagnosen Hysteria i sin rette forstand. I går fant jeg nemlig hjertelyden!!!

Jeg har kjøpt en såkalt Angelsound, en liten doppler som kan brukes hjemme til å lytte etter livet der inne. Har prøvd et par ganger og bare endt opp med ubehag etter trykking og skurring. Men i går fant jeg altså en jevn og herlig susing, litt til høyre rett over bekkenet, tegnet på at livmora er på vandring, og at babyen vår lever og trives der inne.

Gjett hvem som grein da han hørte det?

Oppdatering

Tenkte at jeg måtte vel oppdatere snart, så ingen går glipp av noe… og så tenkte jeg: “Hva har egentlig skjedd”? For jeg føler egentlig at jeg går rundt i transe. Jeg lå hele helgen i senga med hodepine. I dag glemte jeg å gå på jobb…

Var hos legen forrige mandag for å ta glukosebelastningstest, som var helt fin. Fint å se at kosthold og trenings-regimet har fått resultater 🙂 Og så ble jeg 50% sykmeldt fordi jeg er så trøtt og sliten, og fordi jeg rett og slett ikke orker å reise nok til å jobbe fullt. Men det å være sykmeldt som frilanstolk har ingenting å si de første to ukene, så jeg holder frem som jeg stevner. Skal nok stige i gradene neste uke.

Men jeg oppdaga en morsom ting i dag da: Magen!
Har liksom tenkt at kulen på magen kommer av litt dårlig kosthold disse dagene jeg har vært ordentlig slapp og tydd til nødløsninger for manglende matlyst, så jeg har ikke sett så nøye etter. Bbabyen er jo ikke stort større enn en plomme enda. Men i dag så jeg i speilet og der var den sannelig, en skikkelig gravid mage! Det er jo den tiden hvor det så smått begynner å vises, så det er ikke så rart. Samtidig er det kjemperart. Ting skjer så fort, den har poppet ut bare i løpet av noen dager, liksom. Helt utrolig!

Jakten er over!

Ute står frostrøyken, og kakaosalget går rykende (haha), så jeg er inderlig glad for at jeg har funnet mammajakken min. Jeg innså jo på et punkt (da jeg allerede i august måtte ty til ullundertøy og labber) at jeg skal gå gravid hele vinteren, og at jeg bare ble nødt til å investere i en god jakke. Samtidig hadde jeg ikke veldig lyst til å blåse hele årets klesbudsjett på en jakke jeg ska bruke én sesong. Så kriteriene var altså varm og relativt ok å se på til en overkommelig pris.

Jeg oppdaget også at det ikke skulle bli så lett å finne drømmejakken. Jeg fant utrolig mye fint på nettet, men måtte eliminere de store favorittene ganske fort da de er i priskategorien “Kan fø befolkningen i en gjennomsnittlig Afrikansk landsby i ett år”. De virkelig virkelig fine som stod igjen var stort sett utsolgt. Selvfølgelig! Det er jo de jakkene vi vil ha!!!

Konklusjonen ble fort at med mine kriterier har gravide kvinner med normalinntekt i Norge i dag, med dagens mote, to valg: Det ene er de A-formede jakkene, eller som jeg liker å kalle det; “telt”. Jeg er en av Lille Mys store tilhengere og digger stilen hennes, men den egner seg rett og slett ikke til oss som allerede er litt uskarpe i kantene, og ikke har pipestilkføtter. Det at store knapper og sløyfe på magen er en populær effekt hjelper egentlig ikke på saken…

Det andre valget er det velkjente glimtet fra vår barndom; boblejakken. Og når man er gravid skal man ikke bare ha boble, boblene skal være store og horisontale, og jakken skal helst være i glinsende stoff, gjerne med skarpe farger som oransje og rosa. Som om man ikke føler seg nok som Michelinmannens mindre kjente kjæreste, Micheline, der man vagger av gårde med sitt nye kallenavn “Bollemons”.

Jeg skulle til kontroll på Majorstuen, og bestemte meg for å søke opp den ene mammabutikken jeg hadde hørt rykter om, som viste seg å ligge ikke langt unna. Jeg kom inn i Svangerskapet, en liten butikk som riktignok hadde et stativ med jakker stående midt på gulvet. De obligatoriske My- og Michelinejakkene preget sortimentet, men midt mellom barndomsminnen hang den; en skogsgrønn parkas med deilig pus inni. Jeg kikka i speilet og prøvde å se for meg en litt større mage.

Og så oppdaget jeg at jakken hadde en borrelås øverst ved glidlåsen, men ikke en festedel… Så jeg spurte, og vi sammenlignet med en annen jakke, som hadde begge delene. Damen i butikken hadde ikke flere jakke på lager, så hun tilbød meg 20% rabatt. Jeg takket gladelig ja, og bestemte meg for at det var like greit å benytte sjansen med en gang. Det er riktignok den dyreste jakka jeg eier, men den har også den store fordelen at den kan brukes uten mage også 🙂 Så da er jeg sikret og vinteren kan vær så god og komme.2013-11-23 14.02.55