Monthly Archives: September 2013

Baby-post

I våres begynte vi å gå turorientering med søstra mi. VI har gått tur i marka jevnlig i ca ett år, men fant ut at vi trengte litt motivasjon, og hva er vel mer motiverende enn å få poeng for hver økt?

Da vi avtalte å gå tur i dag var planen helt klar. I går var Geir ute og gikk til første posten, der han gjemte en overraskelse. I dag kravla vi oss opp skråninga og ned skrenten der posten skulle være. Søstra mi kom først (kanskje litt intensjonelt fra oss?) og klipte kortet sitt. “Hva er det bak der?” spurte jeg “intetanende”. “Det står *navnet mitt*” sier storesøs, og åpner konvolutten, der hun finner to ark. På det første står det: For eksepsjonell innsats som storesøster, turkamerat og personlig trener i 2013 fortjener du en premie. På det andre står det: Du er herved forfremmet til TANTE!!!

Hele øyeblikket blir til en stor og fuktig søsterklem. Jeg har gått og gledet meg lenge til å kunne fortelle nyheten til søsteren min, og har vært veldig spent på reaksjonen hennes, og jeg kunne ikke håpet på noe bedre enn dette 🙂 Det er virkelig stort å se hvordan dette lille mirakelet bringer glede til så mange, og tenke på hvor mange liv som blir forandret om bare 7-8 måneder. Den første i en helt ny generasjon, på min side av familien ihvertfall. For første gang blir vi nå foreldre, besteforeldre, oldeforeldre, tanter og onkler, søskenbarn og en hel haug med bonustanter og -onkler. Dette kommer til å bli verdens mest elskede barn.

Beste-helg

Vi kunne jo ikke vente særlig lenge med å dele de gledelige nyhetene, så på onsdag booka jeg flybillett til en liten svipptur hjem til mamma og pappa. Det ble en litt dramatisk start, da vi ikke hadde regna med fredagsrushet ut av byen, og ankom flyplassen 20 min før flyet gikk. Alle andre skulle også en svipptur hjem i helga, og køen inn til selve køen var lang. Der stod jeg, med gråten i halsen, da en vekter annonserte at de hadde åpnet en slags ekstra-kontroll litt lenger bort. Jeg jogget forbi noen foretningsfolk og trippet urolig i køen. Vel fremme ved båndet tok jeg mot til meg og spurte om å få snike, noe jeg fikk. Det hjelper ikke så mye på pulsen når jeg (som alltid) ble tatt ut til stikkprøve. Skoene måtte av og gjennom scanneren… Så med slengende skolisser manøvrerte jeg mellom pendlere og ferierende, og tok fatt på den lange veien til gate 19c. De har nemlig bygget en ekstra liten “tarm” for oss vest-lendinger, som så hjerteløst annonserer “07 min to go” ved start… halvveis hører jeg “SAS søker passasjer Kristine Grønningsæter. Ta kontakt med utgang 11, utgangen stenger”. ER DET MULIG!!! Snu og jogge tilbake. Hesblesende kommer jeg til gaten og holder frem mitt svette boardingkort før jeg løper til døra… der er det kø inni flyet. Jaja, hjertet i halsen og gele i knærne, jeg fikk i hvertfall være med. Og det skulle jo egentlig ikke handle om flyreisen, engang.

Vel nede i Molde var jeg glamorøs nok til å kapre en taxi hjem (prøv å skjønn bussrutene i en annen by enn din egen, jeg utfordrer deg!) og selv om pulsen hadde roa seg siden flyplass-maratonet, var den rimelig høy da jeg ringte på døren hjemme. “Neimen…i all verden, er det deg?!?” utbryter pappa. Mamma hadde skjønt det såvidt da jeg så uskyldig hadde spurt på telefon: “har dere noen planer for helgen da”, men var like glad for at jeg kom.

Jeg tok frem kamera, og lot det stå til: “Pappa. I går var vi og fikk bekrefta at 60-årsgaven din er i orden. Så.. i mai…da skal du bli… bestefar”. Hva annet kan man forvente av en mann på snart 60 som får nyheten om at hans første barnebarn er på vei enn at han begynner å grine? “Det var den beste gaven jeg kunne fått”.

Bestemor er litt mer pragmatisk, oppvokst i en helt annen tid, der det ikke er selvsagt at alle små spirer kommer til verden, men både hun og bestefar ble overrasket og glade over nyheten om at de skal bli oldeforeldre.

Jeg fikk to fine dager med de kommende besteforeldrene. Pappa feiret med en god whisky, og mamma feiret med å kjøpe babyklær 🙂

Vel hjemme og rett i seng, klar for søndag og middag med svigers. Pulsen stod nok en gang i taket da klokken passerte 1605. Etterhvert banket det på og de uvitende besteforeldrene steg inn. Vel inne i stuen gjentar vi suksessen. Geir sier: “Ja, nå har vi ordna bursdagspresang til dere da”. “Ja, men det er jo lenge til”. “Jo, men vi har bestemt hva dere skal få. I mai skal dere bli besteforeldre igjen”. Gleden var nok en gang til å ta og føle på, det blir visst ikke dårligere stemning etter de to første 🙂

En god helg med masse mimring og drømmer om fremtiden. Vi gleder oss bare enda mer til hver person vi kan avsløre den mirakuløst gledelige nyheten til.

Hjerteslag

Fastlegen hadde time neste fredag. Yeah, right, som om jeg vil vente over en uke til for å få bekreftet at jeg bærer på et mirakel. Så jeg ringte gynekolog/spesialisten min, og kunne komme idag.

Kvalm og trøtt bar det avgårde. Geir er ikke overraskende, men lett irriterende, blid hele tia for tiden, mens jeg veksler mellom spy-fornemmelser, ekstrem trøtthet, og ironisk nok, insomnia. Hallo, jeg skal ha barn!!! Kan ikke kaste bort natta på soving, det blir jo snart slutt på det uansett. Det er så mye jeg må finne ut; hvordan skal vi annonsere det til folk? Hvilke bleier skal vi bruke? Hvordan innrede barnerommet? Hvordan funker dette med barnehage? Kan jeg spise smørost?

Vi kommer med en gang inn til den hyggelige dama, som sier “Velkommen tilbake, det var ikke så lenge siden”. “Nei, vi klarte det selv, vi”. “Å, så bra. Hjemmelaget er jo det beste”. Hun regner med skiva si, som sier 6 uker, men jeg stikker fingeren i jorda og sier at vi er ganske sikre på at det bare er 4. Vi følger tross alt ganske nøye med når vi driver og prøver sånn ordentlig. “Ja, da er det ikke sikkert vi ser noe, men vi prøver”.

Opp i verdens minst komfortable stol og inn med et av verdens mest bisarre instrumenter. Der er en sort flekk. “Ja, her er det noe. Du er ihvertfall gravid på rett plass”. Så lett, så enkelt. Ikke noe fyrverkeri, ballonger og ropertannonsering. Selvsagt er jeg gravid, liksom. Jeg ymter frempå om at har lest i de utallige appene og nettsidene at hvis vi er heldig kan vi se hjerteslagene. “Vi kan prøve, men den er veldig liten og vanskelig å se, så jeg kan ikke love noe”. Hun roter rundt der inne og ytterst i denne sorte cysten (som er helt normal) er det en litt lysere grå flekk som blinker.

Ja, jeg begynte å grine, mens Geir, kul som han er, utbryter “YES!”. Altså, det er et mirakel i seg selv at vi har laget et menneske helt på egen hånd, mot alle odds, men det finnes ikke ord for å forklare hvor utrolig det er at vi kan se hjerteslagene til babyen vår, som er på størrelse med et sesamfrø.

Ja, jeg griner igjen. Jeg har et hjertebarn.

Hello, baby!

Jeg har gått og venta på mensen. Da skal jeg ringe til Riksen for å få resepter på medisinene som skal klargjøre hele systemet mitt for prøverørs-befruktning. I dag er jeg 5 dager over tia. Det er ikke noe nytt, har vært sånn flere ganger de siste månedene. Brystene er ømme og det murrer i magen, dødsirriterende. Kan du ikke bare komme, jeg vet jo at du kommer uansett!

Men hvorfor ikke bare ta en slik billigtest for at hodet også skal skjønne at mensen kommer denne gangen også, så jeg får sove? Ja, det gjør jeg… En klar og en diffus strek… er det ugyldig test? eller positiv?

Jeg iler inn på prøve-forumet for å få hjelp av damene til å skjønne hva dette betyr, og da den ene sier at dette er klart POSITIV går jeg sakte inn i stua: “ehh…Geir?” Jeg holder opp testen. “Er du gravid? Kult!” sier han og ser ned igjen i skjermen. “Ja, jeg tror det… kult?!?” “Ja, altså” han legger fra seg pcen “wow….”. Ingen av oss har ord. “Jeg vil ta en ordentlig test, kan du stikke på apoteket?”

Jeg drikker vann og venter. Så kommer han. Endelig må jeg på do igjen. Dypp dypp. Vente vente. “Gravid 3+”… Vi har klart det helt selv!!! Vi skal ha barn! Vi skal bli foreldre. Jeg er gravid

IMAG0236

Bare Solen er Ditt Vitne

De av dere som har fulgt med fra papirkurven.net vet at jeg driver med LAIV (Levende Alternativ Interaktiv Virkelighet). Første gangen jeg satt mine føtter på Hjartdal Fjellstoge visste jeg at jeg MÅTTE arrangere laiv der. Verdens vakreste sted, og kjempeegnet, med god plass ute og inne, stort kjøkken og soveplass til 30+. Ikke gjorde det saken verre at interiøret er så klassisk vakkert innredet at stedet er historisk korrekt uansett. Så for litt over et år siden satte vi planen ut i livet og annonserte Bare Solen er Ditt Vitne – en helg på Pensjonat Hjerterdame.

Visjonen var at totalt forskjellige mennesker skulle møtes på et Pensjonat fredag 13. september 1895, for å feire bursdagen til vertinnen, den svært eksentriske, verdensberømte operasangerinne og burlesque-danser Madame Safiya Fried, hvis store lidenskap var mystikk og spåkunst. Noen kjente hverandre, noen var nye. Og maten skulle være god og i rikelige mengder.

Vi satt oss ned og skrev, drodlet og tenkte. Og tiden gikk. Påmeldingene begynte å komme inn. Karakterene formet seg, og jeg storkoste meg på ebay og i dillebutikker, og har vel kjøpt det som er av hjerteformede dingser det siste halvåret. For en gangs skyld brukte Geir penger på kostymer, og ble en skikkelig snasen Liam Noone, stedets velrennomerte kokk. Jeg var realistisk nok i forhold til tid og stressnivå og brukte faktisk også penger på å få sydd kostymer, som ble helt perfekt snasne til den snasne bestyrerinden jeg skulle spille.

DSC00173

29. august gikk hele greia av stabelen. Vi hadde skysset gjengen opp til stedet i minibuss og et par timer etterpå var de ikledd vidunderlige kostymer og trådte inn i ei fjellstoge som for anledningen var oppstaset til å være Pensjonat Hjerterdame anno 1895, med gamle bøker i hyllen og fjærpenn og blekk på bordet på “biblioteket”, blondeduk og rød løper på spisebordet, gamle bilder på veggene, ymse kaffeservise til 50, hjertedrops i skålene og ikke minst; spøkelsesspeil.

hjertegruppe

Jeg kan ikke si annet enn at jeg hadde det artig. Vanligvis blogger jeg langt og lenge om spilleropplevelsen, men jeg synes det er litt vanskelig denne gangen. Det var annerledes å være arrangør. For det første måtte jeg utføre noen praktiske oppgaver underveis, og for det andre var det noe annet å vite alt om alle, iom at jeg hadde skrevet alt om alle… Men jeg storkoste meg med å se Pensjonatet og karakterene komme til live, oppleve den helt autentiske stemningen av en helg på et pensjonat i 1895; de fjasete tyske turistene som satt på en skrent og malte og spilte sitar, kunstneren som satte opp sitt (helt autentiske!!!) fotoapparat og tok bilder av gjestene på spasertur, den snobbete foretningsmannen som blåste av praktiske hensyn og slepte alle med ut på picnic, de søte snille unge pikene som puslet puslespill, og herrene som spilte kort. Alt akkompagnert av 6 måltider om dagen og heftig poltergeist-aktivitet om nettene. Min drøm hadde vært å skape en ramme, og la spillerne fylle den med liv. Og drømmen ble absolutt til virkelighet!

Den største overraskelsen, og mest konkrete spilleropplevelsen, var vel at jeg helt på tampen av laiven ble forlovet! Rollen min, Sophie McBruin hadde en stund hatt godt øye til Fredrik Dahl, en venn av en stamgjest, og etter noen timer med intenst spenning, viste det seg at han slett ikke hadde lagt sin elsk på en annen likevel, og at følelsene var gjensidige! Samtidig ble det en slags grusom terrorbalanse. Sophie var nemlig aldeles ikke var noen skotsk adelsdame på pause fra de masete beilerne, men lausungen til Madamens far og barnepiken som hadde blitt gjemt bort, og strengt tatt ikke hadde noen stand i det hele tatt, og på alle måter tvilte på at hun kunne elskes. Og han var bare en mekkersønn som levde på stipend fra sin velgjører, som viste seg å være hans egentlige, ukjente far (som selvfølgelig var gjest på stedet), og hadde ikke turt å fri nettopp fordi han heller ikke var av den stand han ga inntrykk av, og på ingen måte trodde noen kunne elske ham. Så det hele var jo perfekt, altfor perfekt til å være virkelig…eller?

forlovetLaiven ga absolutt mersmak, og jeg tar meg selv i nok en gang å se verden med arrangør-øyne; “den hadde vært fin i stuen på Pensjonatet”, “det kunne bli et morsomt plott”, “det navnet er perfekt for en bondesønn”. Hvem vet? Kanskje vi må tilbake til Pensjonat Hjerterdame?