Monthly Archives: March 2011

Kenya eat it?

Denne blogg-serien min om Kenya har hatt en liten pause og her kommer den helt åpne og ærlige sannheten om hvorfor: De siste dagene har jeg ligget mye på sofaen, slapp, trøtt og giddalaus med magesmerter og sår rumpe pga. en uheldig bivirkning av det afrikanske kostholdet: Forstoppelse. Derfor passer det kanskje å si litt om nettopp maten?

Vi hadde på forhånd blitt forberedt at maten i Kenya ikke er det vi er vant til (daaa!) og at vi kanskje måtte være nødt til å spise både smakløs og uhygienisk tillaget mat. Med mine utallige intoleranser var jeg skeptisk, men også godt forberedt med idoform, imodium, syredempende og nutrilettbarer. Det gikk imidlertid overraskende godt. Stedene vi bodde på hadde både smaksrik og velpreparert mat.

Oppholdet startet i Nairobi, og der var maten relativt “normal”. Egg, pølser, syltetøy og brød til frokost; italiensk, kinesisk og amerikans til lunsj og kjøtt, ris og grønnsaker til middag. Vi fikk imidlertid en forsmak på en tendens i den afrikanske dietten som ikke er så heldig for en med hveteintoleranse: store mengder lyst brød og pasta.

Den andre dagen fikk vi det jeg vil huske som den store matopplevelsen i Kenya, vi dro til en restaurant kalt Carnavore. Navnet tatt i betraktning var det vel ingen overraskelse at det var kjøtt som stod på menyen, og ikke så mye annet. Konseptet var faktisk riktig festlig; det ble satt en karusell med ulike sauser på bordet og på toppen ble det heist et lite flagg. Så begynte serveringen. Servitørene kom med spyd (eller skal vi si sverd) med ulike typer kjøtt og skar av en bit til alle som ville smake. Denne kvelden smakte jeg altså på: lam, svineribbe, oksebiff, spareribs av svin og storfe, kyllinglår, strutsekjøttboller, kamel, krokodille, oksehjerte, kyllinglever og ikke minst; oksetestikler. Jeg takket forståelig nok nei til kalkunkjøtt.

Av andre matopplevelser må jeg vel nevne at å spise indrefilet stekt på glørne av et bål ute i serengetien mens masaier snakker i mobilen og flodhestene vandrer rundt deg også var en spesiell opplevelse.

Vi spiste også et par ganger i kirken i Kimana. De var kjempeglade for å få lov til å lage mat til gjestene sine, og rensa ris og kokte kjøtt med stor iver. Ikke en uovertreffelig opplevelse rent kulinarisk, men utrolig koselig og beærende. Ikke minst er det kjekt å kunne fortelle barnebarna om da jeg betalte 500 shilling for en kopp med “grøt” (som egentlig kosta 10 ksh), jeg som hater å drikke tykke ting, og fikk en kopp med noe som minnet mer om havresuppe med kanel og sukker. Var ikke grusomt, men heller ingenting jeg kommer til å gjøre til en vane.

I Kimana var menyen stort sett den samme som i Nairobi, og ikke så veldig variert. Frokost: eggs to order, loff, smør og syltetøy dyppet i eddikk. Lunsj: ris og/eller pasta, loff og “dagens kjøtt i saus” med reprise til middag. Det koselige var å spise i en spisesal med store vinduer med utsikt til vakre, afrikanske omgivelser og hyggelig personale som gjorde alt for å gjøre oss fornøyde.

I Mombasa var menyen litt mer variert, selv om brødet fortsatt var lyst og pålegg var et fremmedord. Til frokost stod en kokk klar til å lage omeletten din med det du måtte ønske, og til middag fikk du pasta “to order” og kjøtt rett fra grillen. Og all mat smaker litt bedre i luksuriøse omgivelser, etter en lang dag med soling og bading.

Vi ble satt i hestesko første kvelden og lærerne satte i gang en festlig trend. Den dagen lot vi som om vi var i bryllup, og dagen etter, da vi satt på småbord, hadde vi “slektstreff”. Siste dagen tok vi den helt ut da den ene læreren brukte dagen på å dele ut roller til kveldens middag, som skulle være hans konfirmasjon. Laiveren i meg hadde store forventninger og hadde nok kosa meg ekstra stort, om ikke jeg hadde fått den rollen alle hata og ikke la noe i mellom for å si det til meg i løpet av måltidet.

 En siste store “matopplevelse” hadde jeg siste dagen i Mombasa. Jeg kom i snakk med to gartnere på hotellet, vi snaka litt om bibelskole, Norge og Afrika, og plutselig spurte de om jeg hadde smakt kokosnøtt før. Det har jeg ikke, og det sa jeg, og de insisterte på at det var på tide. Den ene plukka opp en hyssingkveil som han festa rundt føttene og hoppa deretter opp i nærmeste palmetre. Mens jeg stod med hjertet i halsen og nervene på høykant sendte han ned noe den andre påstod var en kokosnøtt. Den var grønn og glatt, ikke brun og hårete som i Donald-bladene, men da han hadde kutta hull i toppen med sabelen sin, så jeg at den var rimelig lik på innsiden. Merk: kokosmelk er blank, den smaker søtt og er mettende!

Desverre slutta jeg på min daglige mageregulerende da vi kom til Mombasa, og lider nå av følgene…

Kenya buy it!

Jada, man kan shoppe i Kenya også. Er egentlig ganske overveldet enda, så jeg tror en god start er å vise dere hva jeg har kjøpt og knytte noen historier til det

Det aller første jeg kjøpte var faktisk en ekte Kenyansk tromme. Ikke at jeg spiller så mye, men jeg ville benytte denne ene sjansen til å kjøpe noe virkelig kenyansk. Og etter at rektor Arne hadde forhandle en stund fikk jeg den for 10.000,- kenyashilling. Det høres kanskje voldsomt ut, men det er ikke mer enn 700 nok!

Tromma ble kjøpt på et masaimarked ved siden av Yaya, det lokale kjøpesenteret der vi bodde de første dagene. Der kjøpte jeg også disse flotte tingene;  Flotte håndlagede smykker

En salatbolle med bestikk
 En stor veske og en litt mindre. Den minste kjøpte jeg på et “kjøpesenter” i Mumbasa
 Et flott oljemaleri 

Det var utrolig mye flott, selv om mange av tingene gjentok seg fra teppe til teppe, litt som souvenir-bodene vi kjenner fra før, så det er på en måte litt vanskelig å tro at alt er håndlaget. På en annen side er det dette masaiene i stor grad lever av, så de klarer sikker å lage like mye greier som damene som selger votter på julemessene. Tilsammen for alt jeg kjøpte (inkl. tromma) betalte jeg ca. 1000,-. Det var skikkelig morsomt å prute og noe annet ville være uhøflig. Kunne sikkert kommet enda lengre ned, men på et punkt sier samvittigheten min at 50,- for ei håndlaga veske er greit, så jeg tror at både jeg og selgerne var rimelig fornøyde den dagen 🙂

I selve senteret fant jeg også denne butikken. Jeg hadde virkelig lyst til å kjøpe litt stoff, men det var veldig vanskelig å velge og vi hadde ikke så god tid. Derfor begrenset jeg meg til 4 nøster akrylgarn. Fine farger, flotte priser 🙂

Vi ble “advart” om at vi kom til å møte salgslystne masaier på safari også, og ganske riktig; da vi ankom inngangen til nasjonalparken ble vi så og si overfalt av overivrige masai-damer som slengte sakene sine inn i bilene og ville selge. De hadde faktisk noen flotte armbånd, men jeg hadde bare 1000-lapper (stakkars meg) og regna med at disse damene ikke var så ivrig med vekslepengene, så jeg slo det fra meg. Da vi kjørte ut igjen kom de samme damene, og jeg innså at dette også kanskje var siste sjanse til å faktisk kjøpe håndverk av en ekte serengeti-masai, så hva er 70 kroner fra eller til? Det var ikke akkurat så mye ro til å forhandle, da alle damene babla av gårde på swahili, så da en dame slengte inn en lang kjede med armbånd sa jeg enkelt og greit at jeg tar alle for 1000 ksh. Jeg fikk altså 19 perlearmbånd til 70 nok, en helt grei pris for meg, og et skikkelig varp for henne, ut i fra gliset 🙂

Det ble ikke så mye shopping i Kimana. Vi var på et supermarked der jeg kjøpe vaskepulver, kjærlighet på pinne og gave til min kjære som jeg ikke kan vise frem her 😉 Men en flott opplevelse fikk vi, og den innebar muligheten til å kjøpe gaver til andre også:

KIMFAT – Kimana People Fighting Aids together – er en gruppe med 26 HIV-positive personer som har valgt å gå offentlig ut med diagnosen sin. HIV/AIDS er et stort problem i Kenya, og fremdeles forbundet med mye stigma og skam, så jobben de gjør er ganske beundringsverdig. I tillegg til å gi HIV et ansikt i Kimana jobber gruppen sammen for å skaffe penger til medisiner. Hvordan? De lager smykker! … av papir!!! Smykker som vi kunne kjøpe, og det gjorde vi jo selvfølgelig. Prisene kunne like gjerne vært det samme i norske kroner, fra 50 til 200 ksh for flotte, fargerike armbånd, øredobber, nøkkelringer og halskjeder og tilsammen ble det smykker for 1700 ksh, noe som betyr medisiner i 3 måneder for en i gruppen. Nok en ordning som gjør både selger og kjøper veldig fornøyde 🙂

I Mumbasa var det et “kjøpesenter” rett bortenfor hotellet, i tillegg til at den lokale matbutikkkjeden Nakkumat hadde større utvalg enn den gjennomsnittlige Coop hypermarket. En tre-timers shoppingmaraton resulterte i to nye bøker, en kjole, en tunika og en topp, flere gaver og ikke minst; en julekrybbe. Joda, det er mars, men jeg har virkelig ønska meg en og denne kosta 100 kroner! Det er ikke verst, med tanke på at den har ikke bare tre, men fire, vise menn!

Så man kan vel si at jeg fikk svidd av noen tusenlapper i Kenya også 😉

Kenya believe it!

Jeg er tilbake! Det er skikkelig rart å sitte her i sofaen, helt alene, med laptop på fanget, mens jeg spiser salt kjeks med salami og hører vaskemaskinen suser. Sært.

I går 11.40 norsk tid landet Devoted Bibelskole på Gardermoen etter 17 dager som turister og misjonærer i Kenya (og såvidt i Tanzania. MIF). Jeg har enda ikke helt klart å lande rent mentalt og vil nok bruke litt tid på å få sortert tanker og bilder. Derfor blir det ikke noe dag-til-dag-blogginnlegg, men i dagene fremover kommer jeg nok til å fortelle dere om ulike opplevelser fra oppholdet mer tematisk og detaljert. Forløpig blir det er lite resumé:

Vi dro fra Gardermoen halv syv 4. mars, mellomlandet i Brussel, og landet deretter på Ukunda Airport i Nairobi. Der ble vi puttet i “bussebiler” (takk til Miriam for et veldig passende begrep) sammen med hauger med bagasje og kjørt til FPFK Guesthouse (Gjestehuset til Free Pentacostal Fellowship of Kenya) der vi bodde de 5 første nettene. I Nairobi fikk vi oppleve kjøpesenter, masai-marked, pinsekirke, slum, en veldig spesiell kjøttrestaurant, og ikke minst Safari.

Onsdag morgen ble elever og bagasje pakket i bussene for å kjøre til Kimana, en by i distriktet Loitokitok (si det fort 10 ganger!) hvor vi skulle bo i 10 dager for å delta på Crusade og dra på skolebesøk. Vi ble innlosjert på et flott gjestehus ved foten av Kilimanjaro! Vi hadde flotte dager der vi virkelig fikk møte kenyanerne og oppleve landet deres på nært hold. Man har ikke levd før man har gått på do i et hull i gulvet, for å si det sånn. Og vi fikk til og med lov til å gå over grensen til Tanzania!

Etter 10 dager begynte alle å bli litt slitne, men det gjorde ikkeno. Vi kjørte tilbake til Nairobi for å fly til Mombasa. Etter en relativt grusom flytur ankom vi det flotteste hotellet jeg noensinne har sett, hvor vi skulle kose oss i 3 hele dager. All inclusive, sol, varme, salt hav, stort bassengområde, kjøpesenter og massasje til 100,-/timen var den perfekte avslutning på denne opplevelsen for livet!

Et døgn med buss, fly og bil var vi atter hjemme i kalde, snødekte Oslo…Rart, men litt godt også.