Monthly Archives: September 2010

Amor Vincit Omnia 25.09.10

Hvordan blogger man egentlig om Dagen i sitt liv? Følelsene, tankene, inntrykkene og hendelsene var så mange at å i dere den fulle, hele og oversiktlige fremstillingen ville blitt en bok.

Jeg tror rett og slett jeg skal gi dere den kjedelige, kronologiske opplevelsen i første omgang og heller spe på med detaljer ved senere anledninger. Det var faktisk slik det var også, dagen gikk fort og hendelsene stod i kø, og selv om opplevelsene satte i gang mange tanker og følelser var det ikke før utpå natta da alt hadde roa seg at jeg virkelig klarte å reflektere over dagens begivenheter.

Dagene før bryllupet var hektiske, men koselige. Onsdag kjørte vi til Molde, og torsdag ordnet vi tusen småting. Fredag gikk med til den siste finpuss. Vi måtte få oversikt over lokalet og bordplasseringen, noe som ble mer utfordrende enn forventet, da plassene var litt annerledes enn vi trodde. Jeg var hos frisøren for ny prøvetime, og det ble også en utfordring. Jeg ble rimelig frustrert der jeg satt, da frisøren «bare ville prøve noe» og jeg endte opp med å se ut som en flaggermus. Tilbake til originalplanen fort som fy! Etterpå var vi i kirka og øvde med prest, forlovere, pappa og storesøster, og det gikk som smurt, men satte nervene i gang, det var mange detaljer å huske på, hvem skulle ha hva til enhver tid? Da vi hadde ordna lokalet og tatt et boblebad ble Geir jaga ut i bobilen til sin forlover Richard og jeg og forlover Elise trakk opp på «pikeværelset». Da fløy sommerfugler, gledeseier, nerver og tanker i ett, men til slutt sovna jeg.

DAGEN starta klokka 07.37. Jeg er ingen morgenfugl og det hadde blitt litt senere enn vi håpet, men da var jeg faktisk lys våken. Til min store glede så jeg at solen strålte bak gardinen. Jeg og Elise skravla litt og deretter stod vi opp. Vi hadde god tid på å pakke ut i bilen og komme oss til frisøren. Der var vi omtrent de første som kom. Min frisør kom litt sent, men var klar for innsats. Effektiv (og en smule brutalt) fikk hun fletta, spraya, glansa og heisa håret mitt på plass. Jeg er glad jeg ikke betalte literpris for hårspayen og stykkpris for hårnålene.


Frisøren til Elise var imidlertid litt mindre organisert. Etter 2,5 timer var hun ikke engang ferdig med å krølle! Ingen av oss hadde på oss kjole, og jeg trengte HJELP! Og ikke var Elise sminka heller. Klokka fem på halv ett kom pappa med bukettene og både jeg og han var rimelig panisk på det tidspunkt. Elise prøvde å roe meg ned, det var jo strengt tatt ingenting jeg kunne gjøre og vi visste ihvertfall at vielsen ikke starta uten oss, men nervene og blodtrykket var på høykant

Klokka fem over ett ankom vi Røbekk Kirke og fikk ordna oss på plass i våpenhuset. Kirkeklokkene satte i gang de 3 lengste minuttene i mitt liv og så starta orgelmusikken. Mens Bach bruste i søylene vandra Pappa og jeg oppover midtgangen mens jeg tok inn ansiktene til alle vennene og familiemedlemmene som var møtt opp. Jeg kom til og med på å se litt på Geir; som var rimelig emosjonell der han stod.

Vielsen var kort sagt vakker. Storesøster leste bibelvers, svigerinna mi leste om ekteskapet og vennene våre sang til oss og til velsignelse for alle, og presten knytta det hele sammen med vakre ord om kjærlighet og ekteskap, både fra Gud og fra hjerte


Etter kyss og familiefotografering på kirketrappa bar det av gårde for photosession. En vakker høstskog og en høstklar strand var kulissene for våre kjærlighetsbilder, og vinden var vår venn og skapte gode effekter både på kjole og bakgrunn

Klokka halv fire kjørte vi opp foran Lubbenes Gård og ble ønsket velkommen av applaus og sprudlevann. Det ble enda noen familiebilder for vi alle gikk til bords for en bedre bryllpsmiddag. Kongekrabbe med avokadomousse, Indrefilet av storfe med ovnsbakte amadinepoteter og sjokoladefondant ble rammen for et godt samvær og de beste bryllupstalene jeg har hørt. Pappa måtte selvfølgelig dra frem «koseboka» jeg tegna i 2. klasse, mens jeg prøvde å sette ord på mine følelser for Geir. Han klarte på sin egen måte å gjøre det samme for meg, og Karianne, Elise, Richard, Tantekompaniet, og Svigerfar fortalte oss hva vi betyr for våre kjære og hvordan de ser på oss som par. Måltidet ble flott avslutta med «Lean on me» fremført av 5 herlige venner som hadde møtt hverandre rett før vielsen!

Etter middag ble det egentlig tid til å se på gaver, men jeg klarte ikke helt å fokusere på dem, og ville heller prate med gjestene.

Etterhvert kom kakene på bordet og jeg fikk betalt for strevet da min strikka kaketopp kom til sin rett på en svært vakker og velsmakende marsipankake. De tradisjonelle «famliekakene» havna for en gangs skyld litt i bakgrunnen for meg.

Da alle hadde fått sitt av kaker, kaffe og tilbehør ble gulvet rydda for brudevals. Vi fikk endelig vist frem det vi hadde ligget i hardtrening med, flotte steg både hit og diit, selv om det tok litt tid før lyden kom ut på høytalerne.

Festen fortsattte på samme gode måte. Folk prata og koste seg og vi nøt å ha familie og venner rundt oss. For oss var det helt essensielt for at dagen skulle bli bra.

Klokka elleve var begge to begynt å bli rimelig slitne og vi gjorde klar til den ene lille overraskelsen som veldig få andre, ikke engang flere av de involverte, visste om: Vi hadde kjøpt kinesiske papirlykter som vi sendte opp mens tre gode venninner leste om kjærlighet. En perfekt markering av slutten på kveldens program, og en takk til alle de som hadde vært med og gjort dagen vår PERFEKT!

Klokka tolv kom sodden på bordet og vi tok oss hver vår skål før vi tok avskjed med alle gjestene og satte oss i Jaguaren for å dra til stedet hvor vi skulle tilbringe bryllupsnatta. Mange trodde nok at vi kom til å dra til en suite på Rica Seilet, men neida; vi hadde leid oss et sjøhus på campingplassen borti gata. Like flott utsikt til lavere pris og høyde over havet! Og kort vei hjem til Berg dagen etter. Da ble det nemlig servert brunch i mitt ungdomshjem for alle gjestene.

Hva kan jeg si? En veldig grov skissering av DEN PERFEKTE BRYLLUPSDAG!

En uke igjen!


Det er skikkelig rart å tenke på…eller….det er faktisk umulig å tenke seg: om en uke er jeg gift! Frue, hustru, kjerring, bundet for evig til mannen i mitt liv. Jeg klarer bare ikke å forestille meg det, jeg aner jo ikke hvordan det vil føles….men jeg gleder meg veldig.

Nervene ligger utenpå og blodtrykket er høyt, det er fremdeles mye som skal fikses og pakkes, men sommerfuglene er også lette å kjenne 🙂 Et øyeblikk vil jeg spole fremover, mens i det neste vil jeg veldig gjerne ha en måned til å forberede meg på.

Men til syvende og sist tror jeg vi kommer til å få en flott dag, den perfekte bryllupsdagen.

Devoted?

Onsdag 25. august begynte jeg på Filadelfia Bibelskole, og tirsdagen etter satte vi oss på bussen for å dra til Strand leirsted i Sandefjord; “Bli kjent-tur”!!!

Allerede den kvelden bestemte jeg meg for å slutte på bibelskolen…

Jeg har alltid vært en leder; gått foran, tatt initiativ, tatt eller blitt gitt ansvar, ordnet opp, organisert, arrangert og ledet. Jeg har også hatt en lidenskap for musikk og dans. Jeg har virkelig tro på at dette er gaver Gud har gitt meg, og jeg har alltid ønsket å bruke dem i arbeid for kirken.
Jeg så på Bibelskole som en ypperlig mulighet til å ta et skritt nærmere dette. I tillegg begynte jeg på Bibelskolen for å få noe av den teoretiske tros- og bibelkunnskapen jeg ikke har fått fordi jeg har praktisert min tro på egenhånd, uten noe fellesskap med undervisning.

Da jeg kom inn i klassen og begynte å hilse på folk ble jeg virkelig overveldet. For det første er alle flere år yngre enn meg, men de fleste har virkelig vært aktiv i menighet, leir, grupper og arbeid for kirken. Mange kjente hverandre gjennom sine fellesskap og i tillegg var de alle virkelig nær Jesus. Og hvilke fantastiske mennesker! Fulle av evner, egenskaper, gaver og velsignelse fra Gud. Jeg tenkte: “her har jeg ingenting å gjøre, ingenting å bidra med, jeg kommer til å holde alle tilbake og jeg kommer aldri til å få brukt mine gaver her hvor alle andre er kommet så mye lengre og dermed kommer til å bli valgt foran meg”. Jeg følte at Kristine forsvant, hun som alltid snakker høyest, bryter isen og får fart på tingene, jeg havna i et hjørne, fullstendig målbundet og overkjørt av alle disse flotte menneskene. Og alle jentene er sååå peeeene! Luksusproblem, kan man vel kalle det.

Så jeg slutta…og skulle bare fortelle det til Oline, læreren min. Jeg fortalte henne hvordan jeg hadde det, og at jeg hadde innsett at tiden var ute. Det var for sent for meg.

Så sa hun: – Du tror ikke at tiden er inne da?
Kanskje dette året er for at du skal sette deg ned, være stille og ta imot det Gud vil fylle deg med for å forberede deg? Du kan ikke gi noe til andre uten å være full av noe å gi. Og så sa hun noe som satte seg rett i hjertet som årets motto for meg: I år skal du bygge grunnmur, ikke pynte i 2. etasje.

Det tok altså bare et lite kvarter å totalsnu hele perspektivet! Å sette ord på følelsene og tankene gjorde dem helt ufarlige. Jeg fikk helt nye forventninger og håp for dette året. Jeg nekter å være med på noen konkurranse om hvem som synger best, ber mest åndelig, får de dypeste profetiene eller har de kuleste Jesus-t-skjortene. Nå er det virkelig en fred og en glede å skulle sitte bakerst dette året og suge til meg hver dråpe, sluke hver smule av det Gud har å gi meg ved hjelp av fantastiske lærere og klassekamerater.

Dagene etter dette har vært virkelig herlige og det er så spennende å tenke på at dette kun er den spede begynnelse! Jeg gleeeeder meg! Jeg er DEVOTED!