Monthly Archives: July 2010

Utfordring

Ja, jeg ble utfordret av Frøken IJ for en stund siden, så jeg skal kanskje gjøre noe med det?
1) å skrive 6 positive ting om meg selv,
2) vise fram et bilde av meg selv som jeg er fornøyd med og
3) plukke ut 6 andre som skal gjøre det samme.

1. Jeg har en ekstrem ordenssans, selv om det ikke alltid ser slik ut i leiligheten

2. Jeg er veldig opptatt av at folk er forskjellige og det må man respektere

3. Jeg er kreativ, driver med utallige håndarbeider og håndverk og er alltid ute etter å lære flere

4. Jeg har stor praktisk og logisk sans som gjør at jeg kan finne løsninger på de fleste problem

5. Jeg kan litt om mye

6. Jeg lever i kjærlighet og ærlighet.


Jeg elsker å ta bilder, så jeg er som oftest mest fornøyd med de bildene der jeg var bak kameraet. Jeg er ikke særlig fotogen, men av og til glimter jeg til 🙂 Her er bilde fra bursdagen min i år, som Anneli har tatt.

Jeg utfordrer Benedicte, Tonje, Ingrid Elisabeth og Heidi Gleder meg til å høre positive ting om dere som jeg kanskje ikke vet om..

Happy feet! pakke 1

The packages from my swaps just keep getting more and more perfect! The “theme” this time is Happy Feet! and I must say my friend has gone all out!

In addition to lovely rainbow and purple yarns, I got an actuall happy feet sock pattern and socks with happy feet on, happy coloured sweets and lots of Italian stuff; Nutella and a postcard set the mood. A liqourice belt made me squeek a little 🙂 A lovely italian pasta spice mix made both me and my fiancé drool, and a little Pinochio figurine is going to watch over our storage keys! Vintage buttons will get their very own special place until they go on some very special projects.


This package rocks! Thanks to Donna aka. DLG!

Kommet hjem

Nå er det snart en uke siden jeg kom hjem fra laiven Coming Home. Før har jeg klart å gi en god dag for dag-oversikt over mine laiv.opplevelser, men denne gangen er det helt umulig. Jeg kan dra frem kule hendelser og roller, men er rett og slett såpass forvirra at jeg heller legger ut en modifisert utgave av anmeldelsen jeg har skrevet på laivforum.net. Dere som kanskje ikke skjønner konseptet like godt som mine medlaivere får bare beklage:)

Det er desverre det negative ved denne laiven jeg klarer å sette konkrete ord på, fordi de var så få slike faktorer. Det positive var så mye at jeg ikke klarer å få sortert dem. Idet laiven var over var jeg kjempeforvirra. Hadde dette vært en bra laiv, eller ikke? Det måtte faktisk en våkenatt, flere samtaler med overnattingsgjester, mye bilrant og en afterlaiv til for meg å innse at laiven var sinnsyk, vanvittig, fantastisk, utrolig, 110% kul, morsom, gøy! Jeg er fremdeles ikke helt sikker på hva jeg har vært med på, men ELSKER fremdeles laiven.

Jeg skulle tilbake til Wingfield som gode, gamle Tante Florence, og sørge for at familien min hadde det bra. Selv om jeg ikke akkurat hadde noen punkt for punkt plott-liste for Florence, hadde jeg mange bekymringer ift. min familie. Det er derfor ikke helt rettferdig å nevne spesifikke roller eller spillere. Det var utelukkende tidshensyn som gjorde at jeg ikke hadde tid til alle sammen, og dere var alle mer eller mindre i bakhodet og hjertet mitt hele tiden og påvirket Tante Florence’s reaksjoner og handlinger .

To hendelser den første dagen satte imidlertid en tydelig agenda for mitt spill: Forvirringen rundt ekteskapet mitt og avsløringen om at min søster hadde giftet seg med Richard Stanwood.

Jeg var godt forberedt på at vårt rosenrøde ekteskap nå ville få noen torner, og hadde det fantastisk kult på forholdsberg- og dalbanen. Takk til Tommy/Thomas for kult spill på følelser og opp- og nedturer. Både spilleren og rollen forvirret meg en del, noe som faktisk gjorde det så mye enklere å spille turbulent ekteskap, men samtalen på Florence’s værelse gjorde at jeg klarte å slå meg til ro med at Thomas og Florence sakte, men sikkert, kom til å komme tilbake til det gode gamle. Fin scene: Å høre Thomas si ”jeg vil ikke ha Lydia, jeg vil ikke ha en nikkedukke, jeg vil ha Florence, MIN Florence” . Det ga meg virkelig fred for dem.

Å måtte redde Lydia ut av Stanwoods klør var jeg absolutt ikke forberedt på, men jeg hadde det vanvittig artig (hahaha) med det mest utspekulerte plottet, trippelspill deluxe, jeg noen gang har spilt. Å føre både Lydia og de andre ”eldre” bak lyset mens min misjon var å forsterke Lydias tilstand var kjempegøy! Jeg var også helt klar for å kvitte henne med barnet. Jeg hadde selvfølgelig ikke regnet med at jeg en time etter å ha gitt min søster krampefremkallende måtte ta imot Ambers dødfødte barn, og at dette gjorde det umulig for meg å gjennomføre spontanaborten.

Jeg skal ikke si så mye om prematurfødselen annet enn at jeg ELSKER Torunn og Jeanita, og at dette virkelig preget Florence utover i uka, ikke minst da hun følte at alle heltene hennes; Gud, Byron, Thomas og Nicholas, hadde forlatt henne.
Ikke minst satte det også fokus på spillet med Vincent og Doktoren. Tusen tusen takk til Martin og Karl André for fantastisk spill og samarbeid under alle ”operasjoner” og konsultasjoner. Det var så artig å innse at vi etter Victorias operasjon alltid var alle tre sammen når noen var syke.

Dette var en “oppfølger” og rollene var godt etablerte, noe som gjorde at man nok var mer komfortabel med å spille ut de karateristiske trekkene. Samtidig føler jeg at mange av rollene hadde kommet veldig mye nærmere hverandre, altså blitt mer like. Derfor var det nok flere som spilte ut særpregene mer dramatisk, og kanskje litt for dramatisk (og jeg er absolutt intet unntak). Det skjedde så mange ting og alt ble så stort at det rett og slett ikke ble tid til små, subtile plot (som sammenhenger mellom dagbøker og avisartikler) og jeg fikk ikke tid til å ”komme meg” mellom slagene med foreningsmøter, håndarbeide og annet stemningsspill jeg gjerne skulle hatt mer av på denne laiven. Jeg ville satt pris på større grad av ”less is more”-effekten.

Alle hadde blitt to år eldre og mer preget av krigen, mange var blitt gift og flere klare for å ordne opp selv. Florence følte virkelig (igjen) at det ikke lenger var bruk for henne og ble mer og mer frustrert. Dette gjorde nok at jeg reagerte mer dramatisk enn jeg trengte på en del ting, og førte til at glasset på et punkt brast i mitt livs første laivsammenbrudd. Beklager igjen og tusen takk til alle som tok seg tid til å komme med trøst og råd da! Da jeg fikk tenkt meg om innså jeg en ting som ble min store åpenbaring fra denne og som egentlig fjernet all frustrasjon og ga meg et intenst pågangsmot: ”Man kan ikke, og skal heller ikke, styre andre spillere. Det er det som er hele poenget med laiv. Av og til må man imidlertid stige av noen kjepphester”.

Laiven hadde altså stoppa litt for meg, men da jeg var sikker på at Tomas og Florence kom til å klare seg, og hadde reddet Lydia ut av ekteskapet ved å få henne til å signere en falsk erklæring på sin egen utilregnelighet følte jeg også at min jobb var gjort. Fra det punktet bestemte jeg meg for å legge fra meg alle de faktorene som frustrerte meg, og gå med de som var positive for rollen og morsomme å spille på, og GI ALT! Og jeg har ikke ord for hvor gøy det var! Jeg sprang mellom ”operasjoner”, familiedramatikk og arrangementsorganisering. Spilleren ble totalutslitt og jeg følte kanskje at Florence forsvant litt, samtidig som jeg regner med at andre synes det var godt å få litt fri fra drama-dronningen

Det kan nå godt hende at min opplevelse fremstår som veldig negativ, men det er altså ikke tilfelle. Man kan ikke planlegge laiv, men man har alltid noen forventninger. Mine ble på ingen måte innfridd, og jeg følte ikke at jeg klarte å formidle det jeg ville med mitt spill. Det gjorde at jeg på et punkt ble så frustrert over min egen innsats at jeg hadde lyst til å reise og derfor måtte stoppe og tenke, og med følge ble laiven så sinnsykt mye kulere enn jeg noen gang kunne forutsett, om enn helt annerledes. Jeg har fremdeles ikke oversikt over hva jeg har gjort, sammen med hvem, når og hvordan. Igjen er alt jeg kan si at jeg ELSKER dene laiven!


Tusen tusen takk til Torunn og Jeanita for nok en magisk uke.
Takk til alle spillerne som ga meg en fantastisk opplevelse!

Endelig ferdig! aka. Joda, jeg strikker fortsatt

It’s a bird? ikke helt, men nesten!

Det tok 4 måneder! men nå er det ferdig..bare en uke før det skal brukes:

Birdseye sjal. 550 meter grå kauni lace ull (overraskende drøy!) er blitt dette relativt enkle, men tidkrevende (og får jeg påstå: vakre?) sjalet, som min “niese” Grace skal bruke på laiv neste uke


og så har jeg også strikket denne lille vesken til mitt nye leketøy, basert på knittys Binary-mønster
Brukte noen rester av Ida Strømpegarn. Fargen er egentlig “intens grønn”, men kameraet lyver litt.